Her finnes sporet etter årsaken til katastrofen som raserte Sør-Norge
Bøndene oppe i Skårsroa i Vågå i Oppland var ikke så veldig bekymret selv om vannet begynte å stige i vassdragene rundt dem. Så gikk landskapet i oppløsning og kom rasende over dem. Nordmenn trodde dommedag var kommet.
Øvre og Nedre Skår lå på sørsida av dalen, et godt stykke oppe i åsen, og hadde tidligere sluppet unna flom, selv om elvene Otta og Lågen fløt bredt nedenfor. I 1760, da elvene ødela en stor del av Gudbrandsdalen, slapp Skår-bøndene unna.
Ventet uår
Men nå viste kalenderen 1789. Ute i verden vokste uroen. I Paris’ gater pågikk opptakten til den franske revolusjon – blant annet etter flere år med uår og sviktende avlinger utløst av kjempeutbruddet i vulkanen Laki på Island, sommeren og høsten 1783.
[Video: Sondre Sundby: - Jeg driter i hva Martin syns]
Også på gårdene oppover i Gudbrandsdalen hadde høsten 1788 vært fæl. Først mye regn, deretter kulde. Barfrosten hadde vært så sterk at telen gikk langt ned i jorda før snøen falt. Over store deler av Sør-Norge falt enorme snømengder denne vinteren, og våren 1789 kom sent.
Folk regnet med uår.
Men så slo været om.
18. mai feide en mild østavind inn over landet. Sola skinte, bare avbrutt av noen dager med mildt regn. Før folk fikk sukk for seg, var kornet i jorda, gresset vokste så det nesten kunne høres – og slåtten begynte 14 dager tidligere enn vanlig.
Året som hadde begynt så ille, kunne rett og slett bli et kronår!
Men noen klarte ikke å slippe løs gleden. De eldste, de som visste hva de skulle se etter, var bekymret.
For lå ikke veldig mye snø igjen i fjellet?
Var ikke bakken fortsatt frossen langt ned under føttene deres?
Hva ville skje når all denne snøen begynte å smelte skikkelig?
Og hva om regnvær satte inn?
Svarene fikk de utover i juli.
Temperaturen steg, snøen smeltet raskere og raskere.
Og så slo været om igjen.
Konstant høljregn
Regnskurene kom tettere og tettere. Fra 7. juli ble skurene avløst av et nådeløst, vedvarende høljregn. I dagevis lå skylaget klamt og tungt over folk og fe. Temperaturene var påfallende høye; over 30 grader dag etter dag.
De store snømassene i Jotunheimen og på Dovrefjell smeltet i rekordfart. Regnvann og smeltevann fant sammen. Alle skjønte at flom måtte bli resultatet. De som kunne, grave grøfter på spreng for å lede de ventende vannmassene unna hus, åkerland og beitemarker.
Så ble været enda verre.
Tirsdag 21. juli økte regnet på enda noen knepp. I historier overlevert fra generasjon til generasjon, beskrives hvordan mørket senket seg midt på dagen og lynene flerret den svarte himmelen mens tordenbrakene ga gjenlyd mellom fjellene. Regnet fortsatte å piske landskapet. De enorme nedbørsmengdene som falt disse dagene kunne ikke lede til annet enn en katastrofe.
Resultatet fikk navnet Storofsen.
Fortsatt – 237 år senere – er Storofsen norgeshistoriens verste flom.
Dommedag
Flommen rammet særlig Glommavassdraget, de øvre delene av Begnavassdraget, Numedalslågen, Driva, Orkla og de midtre delene av Gaula. Men også andre områder fikk smake uværet.
De enorme vannmassene skapte problemer helt ned til Otra på Sørlandet. Også Trysilelva, som renner videre inn i Sverige og munner ut i Vänern ved Karlstad, hadde rekordvannføring.
For de tusenvis av mennesker som ble rammet, må julidagene ha føltes som dommedag. Samtidige berettelser forteller om vann som fosset nedover dalsidene, gravde ut renner i de søkkvåte morenemassene – og utløste ras, enormt mange ras.
Rasene rev med seg bolighus, fjøs, kvernhus og sager, vasket med seg dyrket mark og åkerland. Hele gårder – hundrevis av år gamle – bare forsvant. Døde mennesker, døde husdyr, redskaper og vrakrester fløt i gjørme og gråbrunt flomvann.
Mange var sikre på at verden nå var i ferd med å gå under. Folk ble sinnssyke etter opplevelsene disse dagene, ifølge samtidige beretninger.
I oppløsning
Onsdag 22. juli hadde flommen bredt seg til alle de store elvene i flere daler. Gudbrandsdalslågen og Glomma var blitt så enorme at ingen kjente dem igjen.
Og så kom nedbørsdøgnet som overgikk alt.
Torsdag 23. juli steg elvene voldsomt og ble til enorme innsjøer som fylte hele landskapet, ikke bare nedover mot Mjøsa. Også Storsjøen i Hedmark, Randsfjorden og Tyrifjorden på Ringerike og Øyeren i Akershus vokste ukontrollert. Valdres med elva Begna ble også hardt rammet. Vestover mot Romsdalen og nordover mot Trøndelag rant vannet også.
Nå hjalp ikke lenger beliggenheten til Skårsgardene langt oppe i lia i Vågå. Regnværet tok ingen hensyn.
Helt uten forvarsel dundret enorme jordskred ned fra fjellet i sør. Landskapet ovenfor Øvre Skår gikk rett og slett i oppløsning. De søkkvåte jordmassene tok med seg gårdshusene, møysommelig oppbygde steingjerder, dyrene som ikke var på setra – og folkene på gårdene. Alt forsvant og ble rørt sammen i en diger og tykk grøt.
På Øvre Skår omkom hvert eneste menneske som befant seg på gården – ti personer i alt. Tragedien i Vågå ble den største enkeltulykken under Storofsen.
Også Nedre Skår ble praktisk talt utslettet, men her omkom ingen.
Så ebbet værgudenes raseri ut.
Fredag 24. juli kom med oppklaring, været ble raskt både tørt og varmt. Vannstanden sank igjen, nok til at man begynte å få oversikt over flommens herjinger.
Scenene som åpenbarte seg, var forferdelige.
Nedover i dalbunnene var områdene med dyrkbar jord enten skylt vekk, eller dekket med grus-, stein- og jordmasser som hadde blitt vasket ut oppe i dalsidene. Der hadde vannet gravd dype renner over enorme områder, gjerne helt ned på grunnfjellet.
Hus som ikke var blitt skylt vekk av flommen, hadde store skader. Fundamenter var gravd vekk, hus hadde tippet over og sto på skakke.
Når høyavlingene gikk tapt, måtte besetningene av kyr og sauer reduseres. Svært mye åkerland var ødelagt. Jorder som slapp unna flommen ga liten avling.
Landets største innsjø – Mjøsa – var nærmest dekket av trær, busker og vrakgods. Vannet var leirgrått av alt som var sopt med flommene ut i sjøen. Fisken ble uspiselig, død fisk fløt opp til overflaten. Til og med året etter var Mjøs-vannet grumsete og frastøtende, innsjøen var ikke normal igjen før enda ett år senere.
Knipne dansker
Veldig mange i flere av de flomrammede dalførene hadde behov for nødhjelp for å komme seg på fote igjen og få gårdene i drift etter ødeleggelsene. Men bistand fra offentlige myndigheter var sparsom og vanskelig tilgjengelig, og veien var lang til de sentrale beslutningstagerne i København.
Den hjelp det offentlige den gang ga, besto vesentlig i skattelettelser og lån til gjenoppbygging. Tillatelse til å oppta kollekt i Danmark og Norge til inntekt for de rammede, ble også gitt. Ingen av disse tiltakene var særlig effektive.
Skattelettelsene ble gitt for et visst antall år, men skattegrunnlaget, gårdens skyld, ble ikke satt ned. Myndighetene forutsatte nemlig at gårdene skulle bringes tilbake til sin opprinnelige verdi i løpet av årene skattelettelsene gjaldt.
For manges vedkommende var gjenreisning av gårdsverdiene helt umulig å få til. Enkelte ga rett og slett opp i bygdene der de bodde og flyttet andre steder. Fortsatt vitner helt spesielle dialekter i Troms om flyttestrømmer nordover fra Gudbrandsdalen og Østerdalen etter Storofsen.
Selv om folk fikk mulighet til å ta opp lån i Kreditkassen til gjenoppbygging og rydding av jorden til lavere rente enn vanlig, monnet kredittordningen lite. Lånene skulle sikres med pant i eiendommene. Gårdene som var mest ødelagt, og derfor var minst verdt, fikk dermed låne minst.
Mange var dessuten skyldig skatt fra tidligere og fikk dermed knapt låne en krone. De som håpet på store kollektbidrag fra resten av landet og Danmark, ble også skuffet.
Innsamlingene i kirkene ga ikke mer enn rundt 20 000 riksdaler, adskillig mindre enn man hadde håpet på. Midlene ble heller ikke fordelt før tre og et halvt år etter katastrofen. Kongen i København bevilget en sum til gjenoppbygging av ødelagte veier; noen annen direkte bistand fikk de flomrammede distriktene ikke.
Nøden ble enorm for mange i bygdene der storparten av livsgrunnlaget var revet vekk. Den første vinteren etter flommen rådet hungersnød i mange hus, og først etter bortimot én generasjon – i alle fall et par tiår – kunne man si at virkningene av de skjebnesvangre døgnene sommeren 1789 var overvunnet.
30 cm på tre døgn
I ettertid har fagfolk pekt på en del forhold som sammen la grunnlaget for katastrofen, sommeren for 237 år siden. Perioden som gjerne kalles «den lille istid» gikk mot slutten. I denne perioden hadde lange vintre og kalde somrer ført til at norske breer vokste kraftig.
Tregrensen var også lavere enn den er i dag, trolig rundt 200 meter. I en periode etter midten av 1700-tallet var klimaet mildere, men fra 1773 sank temperaturene igjen. Aller kaldest var det i 1784 som følge av gigantutbruddet ved Laki på Island. Store mengder gass ble sluppet ut i atmosfæren, noe som førte til nedkjøling og langvarig islegging på mange av elvene i Europa.
Da elvene igjen gikk opp, oppsto rekordflom i flere av elvene.
1787 og 1788 var uvanlig tørre og kalde i Norge, og på senvinteren kom store mengder snø. Våren 1789 kom sent, og ble både svært varm og fuktig da den omsider kom. Fuktigheten førte til liten fordampning fra snøen. Regnet som styrtet ned utover sommeren, gjorde resten. Og med telen som fortsatt lå dypt ned i bakken, fløt regnvannet i stor grad på overflaten.
Blokkerte luftstrømmer
Rekonstruerte værkart, laget av meteorologer i Reading, viser at katastrofen ble utløst av et lavtrykk i Østersjøen, et mindre lavtrykk sør for Lofoten, og et høytrykk med senter nær St. Petersburg. Lavtrykket over Østersjøen dannet seg over Polen 17. juli, for så å utvide seg og forsterkes. Høytrykket i nordøst blokkerte de vanlige vest-øst-gående lavtrykksbanene.
Lavtrykket over Østersjøen beveget seg i stedet svært langsomt mot nordvest, mot Sør-Sverige. Samtidig strømmet usedvanlig varm og fuktig luft mot Østlandet, der den ble presset oppover mot fjellene og kvittet seg med fuktigheten i form av enorme nedbørsmengder.
Lavtrykket sør for Lofoten sendte fuktig luft inn mot Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, med lignende resultater.
Nedbørsmålinger var sparsomme på 1700-tallet. Bonden på Vollan gård i Sunndal, vest for Oppdal, sto for et slags unntak: Der skal en tønne som rommet 132 liter ha regnet full på tre døgn. Ut fra åpningen på tønna skal det ha betydd 320 mm nedbør på disse timene. I Gudbrandsdalen regnet det trolig enda mer.
Rekord-merket
Mens flommen var på sitt høyeste, var noen forutseende nok til å sette et merke der vannet sto som høyest. Dermed har eksperter i ettertid kunne analysere vannføringen og størrelsen på Storofsen. Blant dem var ingeniør H. Klæboe i 1938 − ett år der Gudbrandsdalen igjen opplevde flom.
I en artikkel i Geografisk Tidsskrift skrev ingeniøren at vannstanden i Lågen under flommen i 1938 lå 4–5 meter over normalvannstanden, i 1789 lå den ytterligere cirka 4 meter høyere. Ved et målested ved Losna var vannstanden i 1938 6,37 meter, og vassføringen er beregnet til cirka 2600 m³/sekund.
Tilsvarende for flommen i 1860 er cirka 7 meter og cirka 2700 m³/sekund. På målestedet ved Losna ble et flommerke fra Storofsen hugd inn i fjellet, og viser en vannstand på hele 10,5 meter. Vannstanden tilsvarer en vassføring på 4000 m³/sekund. Altså var flomvassføringen den gang 50 prosent større enn under senere flom.
Tapstall
Offisielle statistikker forteller om 61 omkomne under Storofsen. Trolig er det et lavt tall.
Forfatter og tidligere meteorologikonsulent Steinar Åge Brenden oppgir at 72 skal ha omkommet, hvorav 61 i Gudbrandsdalen, herav 24 i Vågå. Andre kilder mener tallet på omkomne tippet over 80.
I Gudbrandsdalen alene ble mer enn 3000 bygninger totalskadet. Mer enn 1500 gårdsbruk fikk skatten nedsatt som følge av skadene flommen påførte. Skadeomfanget ble anslått til 563 500 riksdaler.
Kilder: Wikipedia, Fossekallen, nr. 1-1960, Geo365.no