Hun kjørte Quisling til møtet som endret Norge
Halldis Neegaard Østbye ble en sentral kraft i NS – og angret aldri.
Halldis ser ut gjennom bilvinduet. Mannen hun har vært sjåfør for forsvinner inn gjennom døren på hotellet. Her møter han to andre menn denne natten. Resultatet av samtalene skal endre norgeshistorien for alltid.
Halldis håper han ikke glemmer det de har snakket så mye om. Jødene. De må bli kvitt jødeproblemet.
Halldis Neegaard Østbye (1896–1983) var en av de mest fanatiske nazistene i Nasjonal Samling under andre verdenskrig. Hun jobbet målrettet for å gjøre NS til et antisemittisk parti og engasjerte seg i planleggingen av jødedeportasjonen i 1942. Blant annet var hun involvert i kartleggingen av norske jøder før deportasjonene til Auschwitz med Donau.
Hvordan kan en kvinne gjøre så onde handlinger? Det lurer forfatterne Ida Rydning og Nora Steenberg på i den nye boken «I det ondes tjeneste».
Undervurderes
«Enkelte blir nok overrasket over at kvinner kan være like nådeløse og grusomme som menn. Det er ingenting i kvinners biologiske natur som tilsier at de er mindre kapable eller tilbøyelige til ondskap», skriver de i boken.
Likevel er det de mannlige totalitære lederne vi har hørt mest om. Vi kjenner til Mao, men de færreste av oss har hørt om Jiang Qing. På skolen lærte vi om Lenin, men ikke Aleksandra Kollontaj. Og vi har lest mye om Quisling, men ikke om Halldis Neegaard Østbye.
– Det er en tendens til at kvinner blir ansett som uskyldige ofre opp gjennom historien, selv om de har gjort grusomme ting. Vi tilstreber dem ingen medbestemmelsesrett og tenker at de ble tvunget til å bli med. Men det stemmer ikke. De valgte selv å støtte en totalitær leder, sier Ida.
Nora trekker frem at menn gjennom historien lettere har kommet til makten enn kvinner. Det var langt vanskeligere for en kvinne som ønsket en plass i makteliten. De kvinnene som har klart det, har jobbet hardt og brøytet seg vei forbi mannlige konkurrenter.
– Det krevdes mye mer av Jiang Qing og Aleksandra Kollontaj enn Mao og Lenin. Dette er kvinner med spisse albuer. Denne standhaftigheten har vært viktig for dem, sier hun.
Gjemt bak mennene
Jiang Qing (1914–1991) var Mao Zedongs tredje kone og en av de mektigste kvinnene i Kinas kommunistiske parti. Etter Maos død i 1976 ble hun arrestert og dømt for forræderi. Hun ble holdt ansvarlig for mange av Kulturrevolusjonens grusomheter under rettssaken.
– Hun kom fra dårlige forhold på landsbygda og hadde begrensede muligheter. Og så endte hun opp helt i toppen i det politiske Kina. Men det er et stort men … Under Kulturrevolusjonen var det enorme lidelser, nærmere to millioner mennesker ble drept, sier Ida.
Til tross for at Mao frontet revolusjonen, tror Nora at Jiang Qing hadde en langt viktigere rolle enn mange tror.
– Mao virker så slapp, synes jeg. Og så kom Jiang Qing, som orket å styre og holde på. Hun gjorde oppgaver for ham så han slapp å gjøre ting selv, sier hun.
Det samme gjaldt Lenin. Han fikk god hjelp av Aleksandra Kollontaj (1872–1952), som spilte en viktig rolle under den russiske revolusjonen. Aleksandra var folkekommissær for sosial velferd i Lenins regjering etter oktoberrevolusjonen i 1917.
– Lenin bodde med mammaen sin, elskeren sin og kona si. Og han turte ikke å dra hjem til Moskva før det var helt trygt. Og så har du Aleksandra, som forlater mann og barn for å stå på egne ben, sier Nora.
Menn forteller historien
Det at disse kvinnene er utelatt fra historietimene, handler ikke bare om at de ble undervurdert. En annen grunn er at det har vært menn som fortalte historien.
– Det minner om hvordan mannlige historikere i mange år prøvde å finne ut hva som var galt med dronning Victoria. Hun var så mye syk som ungdom, og hun skrev ofte at hun ble kjempedårlig månedlig, men ingen skjønte hva det kom av. Ikke før en kvinnelig masterstudent sa at «det høres ut som mensen», sier Nora.
Men når kvinner først er fæle, har mange historikere hatt enn tendens til å være hardere mot dem enn mot menn.
– Fæle kvinner fremstilles som verre enn fæle menn. Det er noe som strider imot kvinnelig natur. Kvinner skal være milde, skjøre, flotte og fine. Det passer ikke inn i historien om det totalitære. Så det er noe med fæle kvinner som vekker oss, det oppleves som et avvik, sier Ida.
Kjempet for kvinner
Flere av kvinnene Ida og Nora skriver om kunne ha fått en helt annen historie hvis de hadde valgt en annen vei. Aleksandra Kollontaj kunne blitt husket som verdens første kvinnelige ambassadør – som hun var i Norge fra 1922. Jiang Qing tok et langt skritt for kvinners politiske deltagelse i Kina. Halldis Neegaard Østbye gjorde en stor innsats for norsk kvinnekamp før krigen.
Halldis var blant annet en pioner innen moderne slalåm i Norge, og hun sto bak opprettelsen av Damenes Skiklubb sammen med Birgit «Bitten» Eriksen i 1931. I dag er Bitten best kjent som kvinnen som skapte den populære Mariusgenseren.
– Men så kom Halldis med jødehatet sitt. Så hun er nærmest skrevet helt ut av historien til Damenes Skiklubb. Halldis er, som alle mennesker, en veldig sammensatt person. Hun sto på for kvinnekampen, men antisemittismen og nazismen overskygger naturligvis alt annet hun gjorde, sier Nora.
Halldis ble medlem av NS i 1933, og kvinnesaken var noe hun kjempet for. Da NS lanserte sitt partiprogram i 1934, hadde Halldis personlig sørget for å få med en likestillingsparagraf.
– De tyske nazistene ønsket å presse kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Men Halldis mente at kvinner skulle ha en aktiv rolle i samfunnet. Så hun fikk gjennomslag for likestillingsparagrafen i partiprogrammet, som ble stående ut krigen, sier Nora.
Ble antisemitt
Mellomkrigstiden var tøff her i landet. Massekonkurser, økonomisk ustabilitet og høy arbeidsledighet gjorde livet vanskelig for mange nordmenn.
– Det er sannsynlig at Halldis har lett etter en forklaring på hvorfor det gikk så dårlig med Norge. Og da fant hun svaret i kommunistfrykten. Og i den frykten ligger et jødehat. Så da var veien kort til antisemittismen. Hun mente jødene var skyld i alt som gikk galt. Og hun falt så hardt ned i den gryta at hun ikke kom seg opp igjen, sier Nora.
I 1938 skrev Halldis boken «Jødeproblemet – og dets løsning». Boken var sterkt preget av antisemittisk ideologi. Hun argumenterte blant annet for at jødene måtte fjernes fra samfunnet og plasseres i egne områder.
Hun spilte også en viktig rolle da jødespørsmålet ble tatt opp i NS. Med sine sterke meninger ble hun en av de mest markante antisemittiske stemmene i partiet.
– Hun satte antisemittisme og jødehat på dagsordenen. Og hun snakket med Quisling om dette. Hun skrev taler, drev med propaganda og så videre. Og fordi hun hadde bil, ble hun Quislings sjåfør, så han fikk reist rundt og drevet valgkamp over hele landet, sier Nora.
Kvelden 8. april 1940 var hun også Quislings sjåfør. Det var flere som skjønte at noe var i gjære, og Halldis overtalte Quisling til å forlate hjemmet sitt. Hun kjørte ham til Hotel Continental i Oslo, hvor han møtte NS-kollega Albert Viljam Hagelin og hans venn Hans-Wilhelm Scheidt. Sammen planla de tre mennene statskuppet.
– Jeg har lest mye om Quisling, og det blir alltid sagt at han bare dro til Hotel Continental og møtte Hagelin og Scheidt. Men det er jo Halldis som overtaler ham til å dra og som kjører ham dit. Statskuppet hadde neppe skjedd hvis han ikke hadde vært akkurat der den natten. Da hadde han ikke møtt Hagelin og Scheidt, så de kunne planlagt hva som skulle skje neste dag, sier Nora.
Etter krigen fikk Halldis en mild straff. Hun angret aldri på det hun gjorde under krigen. 3. mai 1945 trykket Aftenposten hennes nekrolog om Hitler, som hun omtalte som «Tysklands største sønn».
«Og slik Kristus seiret gjennom sin martyrdød, vil også Adolf Hitler gjøre det», skrev hun.
– Det sier litt om verdensbildet hennes at hun sammenligner Hitler med Jesus, sier Nora.
Ida fortsetter: – Det er typisk for alle damene vi har skrevet om. De holder ut til siste slutt.
Vanlige damer
Møtet med historiske totalitære damer ble annerledes enn Ida og Nora forventet da de startet arbeidet med boken.
– Vi hadde som utgangspunkt at dette er litt gærne damer. Og så finner vi ut at de er helt vanlige mennesker. Det har overrasket meg å finne ut hvor vanlige de er, sier Ida.
Nora fortsetter: – Det har også vært interessant å se på hvor viktige disse damene har vært. Sånn som Halldis, hvor sentral hun var i NS. Og så velger historikere å se bort fra det. Det synes jeg er veldig fascinerende.
De to forfatterne synes det vanskelig å omtale kvinnene som onde.
– Det er mye mer komplekst enn som så, sier Ida.
Nora er enig.
– Det er det tittelen til boken spiller på. «I ondskapens tjeneste». Men hva er egentlig ondskap? Det er i hvert fall ondt det de holder på med, sier hun.
