Da motstandshelten Eva døde, gjorde familien et spesielt funn i nattbordskuffen

Hva ville du gjort hvis det brøt ut krig i Norge i dag? Og landet ble okkupert av en fremmed makt?

Hege Duckert stiller seg selv spørsmålet i forordet til boka «Kodenavn Jakob – historien om Norges ukjente krigshelt».

Boka handler om Eva Jørgensen, senere Kløvstad, kvinnen som mot slutten av krigen ledet Milorgs avdeling D25 på Hedemarken. For så å bli glemt.

I et TV-intervju mange år senere kommenterte Kløvstad selv den manglende anerkjennelsen.

– Damer holder jo ikke på med sånt, sa hun med et ironisk smil.

Nå har Duckert tatt på seg oppgaven med å løfte Eva Jørgensen frem i lyset. I boka «Norsk kvinnehistorie på 200 sider» fikk motstandskvinnen bare noen få sider. Nå har hun fått en hel bok.

– Da jeg skrev «Norsk kvinnehistorie», var jeg veldig usikker på hvordan jeg skulle fortelle historien om andre verdenskrig. For de fleste kvinner betydde krigen egentlig bare mer av det de allerede hadde hatt, nemlig husarbeid og slit. Men samtidig skjønte jeg at det fantes en stor, delvis skjult historie om kvinner som hadde gjort en avgjørende innsats i motstandskampen.

– Det som er spesielt med Eva Jørgensen, er at hun var militærleder. Jeg fant ingen andre kvinner som hadde hatt en slik rolle. Og at hun, til tross for det, ikke fikk den militære anerkjennelsen hun fortjente etter krigen. Det gjorde veldig inntrykk på meg.

Arbeidet med «Kodenavn Jakob» har også vært en personlig reise. Duckert forteller at hun vokste opp med inntrykket av at krigen var «kjedelig» – noe de voksne stadig snakket om, uten at hun egentlig lyttet.

Faren hennes hadde vært medisinstudent, og ble sendt til Tyskland, der han satt halvannet år i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Likevel spurte hun ham nesten aldri om opplevelsene.

– Jeg har ofte angret på det, sier hun.

I dag ser hun at hennes ­generasjon lærte fint lite om okkupasjonsårene. Arbeidet med boka har derfor handlet om mer enn å sette navn på en glemt motstandskvinne. Det har også vært en måte å forstå hvordan krigen faktisk ble levd – og hvorfor historier som Eva Jørgensens kunne forsvinne ut av den kollektive hukommelsen.

Våpenlager på loftet

I 1997, mer enn femti år etter frigjøringen, ringer Eva Kløvstad, da 76 år gammel, til politiet. Hun forteller at hun har noen gamle våpen liggende på loftet og lurer på om de kan komme og hente dem.

Det som blir båret ut av huset ­hennes på Hamar, er langt mer enn noen få rustne geværer. Det viser seg å være et helt lite våpenlager – maskingeværer, håndgranater og ammunisjon som har vært gjemt siden krigens dager.

– Hvorfor tror du hun lot våpnene bli liggende i alle ­disse årene?

– Jeg tror hun var veldig skuffet etter krigen. Hun sa jo selv at hun pakket inn krigen og la den fra seg. Krigshisto­rien ble på mange måter håndtert ved at man lot være å snakke om den. På Hamar var dessuten motsetningene så store at det kanskje var den eneste måten folk kunne leve videre side om side på. Nå skulle man se fremover, bygge landet, ikke rippe opp i fortiden, sier Duckert, som tror Eva rett og slett fortrengte det hele.

En sterk kvinnekultur

Eva Jørgensen var født 10. juli 1921 i Vang i Hedemark. Hun var 18 år gammel da krigen brøt ut, og 23 da hun trådte inn i rollen som Milorg-leder. Duckert ser på henne som både helt vanlig – og uvanlig.

– Hun kunne vært hvem som helst av oss. Hun kom ikke fra de privilegerte ­miljøene som mange sentrale Milorg-ledere gjorde, med velutdannede familier og nettverk på Oslos vestkant. Krigen satte en stopper for studier. Hun gikk på husmorskole, tok sekretærutdanning og levde et liv som lignet mange andre unge kvinners liv. Nettopp derfor fascinerte hun meg.

Ifølge Duckert var det selve okkupasjonen som tente noe i Eva. Hun kunne ikke akseptere at et fremmed land hadde tatt kontroll over Norge. Derfor var hun villig til å risikere livet. Det er nettopp dét Duckert mener gjør henne uvanlig.

– Var det noe i hennes oppvekst som formet henne til den personen du beskriver?

– Jeg tror hun hadde en sterk mor. Faren døde tidlig, og det vokste frem en sterk kvinnekultur rundt moren og søsteren, som også var modige. Familien var i stor grad overlatt til seg selv, og Eva måtte tidlig ta ansvar og bevege seg utenfor de tradisjonelle kjønns­rollene som preget 1940-tallet. Samtidig kan ikke alt for­klares med oppveksten. Det må også ha vært noe ved Eva selv – noe grunnleggende i personligheten som ikke lar seg forklare.

Angivere og tortur

Høsten 1944 banker en mann på døren hjemme hos Eva Jørgensen. Han heter Christian Juell Sandberg og kommer fra Milorg. Oppdraget er ­beskjedent. Han trenger en ­sekretær. Men situasjonen på Hedemarken er dramatisk. Kort tid etter ble Juell Sandberg skutt på åpen gate av Gestapo.

Motstands­beveg­elsen er i ferd med å rakne. Mange er arrestert, andre har flyktet til Sverige, og organi­sasjonen ligger nærmest nede. De fleste ville kanskje ha tenkt at løpet var kjørt.

– Det er her Eva virkelig viser hvem hun er, sier Duckert.

– Da alt ser svart ut og ­mange mener hun også bør flykte til Sverige, nekter hun å gi opp. Systematisk bygde hun opp forbindelseslinjer, formidlet ordre fra Oslo, skaffet nye kontakter og gjenreiste Milorg-avdelingen på Hedemarken. Arbeidet foregikk i det skjulte, omgitt av angivere, razziaer og Gestapos stadig tettere nett, så hun utsatte seg for betydelig risiko.

– Og alt dette under kodenavnet Jakob. Var det utenkelig å bruke et kvinnenavn?

– Jeg tror hun vurderte det slik at dersom ordrene kom fra en kvinne, ville de rett og slett ikke bli tatt like alvorlig. Derfor valgte hun et mannlig kodenavn.

Hun smiler.

– Det sier jo egentlig mye om tiden. Men paradoksalt nok ga det også Eva et handlingsrom at hun var kvinne. Mens Gestapo jaktet på mennene, ble unge kvinnelige kontorister sjelden oppfattet som en trussel. Hun ble oversett, sier Duckert, som understreker at Eva var fullt klar over hva som kunne skje ­dersom hun ble avslørt. Hun visste hvordan Gestapo behandlet motstandsfolk. Og hun visste hva tortur kan gjøre med et menneske.

– Det hun var redd for, var ikke sitt eget liv, men at hun under tortur skulle røpe navnene på vennene sine. Hun sa selv at ingen kan vite hvordan de reagerer når de blir utsatt for slik behandling.

Duckert forteller at det ­utviklet seg en taushetskultur under krigen. Det var en del av sikkerheten. Moren og søsteren forsto trolig at noe foregikk, men ikke hva. Slik var det i mange norske hjem i krigsårene. Jo mindre dine nærmeste visste, desto tryggere var de hvis noen begynte å stille spørsmål.

– Det kan virke rart for oss i dag, men den gangen var det helt naturlig.

Måtte stå og se på

Evas forlovede, Tor Kløvstad, visste heller ikke hva Eva holdt på med. Han var selv ­aktiv i motstandsbevegelsen, men befant seg i Sverige.

– Det er et av de mest interessante forholdene i boka, ­synes jeg. Uten Tor hadde ­historien trolig aldri blitt den samme. Han inspirerer henne til å ta del i motstandskampen. Samtidig tror jeg at dersom han hadde vært hjemme, ville han forsøkt å stoppe henne. Han ville ha ment at det var altfor farlig.

Duckert tror Eva var klar over dette, og at hun grudde seg veldig til den dagen han skulle få vite hva hun faktisk hadde gjort.

Da freden kom 8. mai 1945, kunne Eva Jørgensen se til­bake på månedene da hun hadde vært med på å bygge opp Milorg-organisasjonen på Hedemarken igjen. Men anerkjennelsen uteble.

Under seiersparaden i Oslo 9. juni 1945 var det de mannlige lederne som fikk marsjere. Eva ble stående igjen på fortauet. «I dag ville jeg nok ikke ha funnet meg i det», sa Eva mange år senere.

En hard negl

Duckerts bok ender med frigjøringen. Likevel skulle hun gjerne visst mer om hva som skjedde mellom Eva og Tor – og når han endret syn på innsatsen hennes. I 1947 giftet de seg, stiftet familie, og Eva snakket sjelden om tiden i motstandsbevegelsen.

– Jeg skulle også gjerne visst mer om de følelsesmes­sige reaksjonene. Jeg tror Eva var en ganske hard negl. Datteren hennes fortalte at hun ble veldig sint hvis hun etter krigen støtte på tyskere. Hun nektet å ha noe med dem å gjøre. Slik var det visst resten av livet. Hun kom aldri over det. Lenge var hun også iskald overfor dem som fikk dødsstraff – og overfor tysker­jentene.

Duckert mener reaksjonene må ses i lys av det motstandsfolk faktisk opplevde.

– Noe av det som sjokkerte meg mest under arbeidet med boka, var hvor brutal torturen av motstandsfolk var. Når du har sett mennesker rundt deg bli ødelagt, er det vanskelig å føle med dem som sto på den andre siden. Jeg tror tanken om forsoning, slik vi gjerne snakker om den i dag, var svært fremmed for henne.

Sinne og banning

Duckert forteller at kvinner raskt vendte tilbake til den tradisjonelle husmorrollen ved krigens slutt.

– I dag tenker vi gjerne at kvinner gikk rett fra krig til ­likestilling. Tvert imot ble husmoridealet sterkere. Kvinnene skulle stelle hjemme, mennene skulle bygge landet.

Hun tror det forklarer mye av det som skjedde med Eva.

– Vi gikk nok glipp av et stort ledertalent. Hun var ryddig, smart og modig – med en arbeidskapasitet langt utover det vanlige. Tenk at vi aldri tok henne i bruk etter krigen.

Duckert rister på hodet.

– Vi skulle bygge opp et helt nytt Norge. Likevel var det nesten ingen som tenkte at en kvinne som hadde hatt kommando over nærmere 1 200 mann gjennom noen av de vanskeligste månedene under okkupasjonen, kanskje hadde erfaringer samfunnet kunne hatt bruk for.

Under arbeidet med boka har Duckert stadig også blitt minnet om hvor mange kvinner som tok store sjanser under okkupasjonen. De fraktet illegale aviser. De smuglet dokumenter under kåper og i barnevogner. De skjulte flyktninger. De risikerte tortur og konsentrasjonsleirer. Likevel var det ytterst få som senere ble omtalt som krigshelter.

– Jeg tror mye handler om at krig ble oppfattet som noe mannlig. Kvinner kunne gjerne få anerkjennelse hvis de hadde gjort «kvinnelige» ting, som sanitetsarbeid eller pleie. Men at en kvinne faktisk hadde vært med på å organisere ­militær motstand, passet rett og slett ikke inn i fortellingen om krigen.

For Duckert blir Eva derfor både et unntak og et symbol.

– Hun var unik fordi hun var militærleder. Men sam­tidig representerer hun alle de kvinnene som forsvant ut av historien.

Duckert forteller at hun ofte holder foredrag om norsk kvinnehistorie. Hver gang hun kommer til historien om Eva Jørgensen, skjer det noe i salen.

– Folk blir sinte. De banner høyt. Det er ganske fascinerende. Jeg tror det er fordi urettferdigheten er så åpenbar. Alle skjønner intuitivt at dette ikke skulle ha skjedd.

Funn i nattbordskuffen

Europa ruster opp. Krigen i Ukraina, som nå har vart i over fire år, har gjort tanken på okkupasjon mindre fjern enn den har vært på flere generasjoner. Selv har Duckert skaffet seg både vanndunker og beredskapslager hjemme.

– Men primus mangler fortsatt, sier hun og ler.

Det alvorlige spørsmålet blir likevel stående. Hva ville vi selv gjort dersom historien skulle gjenta seg?

– Jeg har tenkt på det, men jeg vet ærlig talt ikke. Jeg håper selvfølgelig at jeg ville stilt opp. Men jeg er ikke sikker. Kanskje er det nettopp derfor jeg er så fascinert av Eva. Hun var bare 23 år. En helt vanlig jente fra Hamar.

Hun blir tankefull.

– Det som inspirerer meg mest, er at hun ikke nølte. Hun sa ja med én gang. Og hun gjorde det hun kunne.

Duckert mener at det kanskje er den viktigste lærdommen historien om Eva Jørgensen kan gi oss: Ingen kan gjøre alt. Men alle kan gjøre noe.

Da Eva Kløvstad døde i 2014, 93 år gammel, fant ­familien et siste minne fra okkupasjonen. Innerst i nattbordskuffen hennes lå en liten, fransk pistol.

– Jeg tror rett og slett hun tenkte at hvis Norge en dag igjen skulle bli okkupert, ville hun være klar.

Duckert smiler.

– Det er jo litt stilig når man er over nitti år. 

Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på