Håøyas rystende historie

Dramatisk historie: «November var den tristeste av alle måneder. Sur og grå. Ikke en dag fri for regn og vind. Alt det som hadde vært vakkert, var borte. Tilbake lå øya naken og rå med skummende vann som omkranset den og holdt dem borte fra verden.»

I romanen «Borte fra ­verden» har forfatter Ellen Vahr skrevet om kjærlighet, krig og kvinneliv – i en historie basert på virkelige hend­elser på Håøya i Oslofjorden. Under første verdenskrig ble Håøya i Oslofjorden forvandlet til et sentrum for norsk krigsindustri. På øya pakker seksti unge kvinner livsfarlig sprengstoff fra morgen til kveld, og ryktene hevder at mange ble tvunget til et liv som prostituerte om natten.

− Det som drev meg til å skrive denne romanen, var historien om de unge og rettsløse kvinnene. De ble tvangssendt til en øy og utsatt for grov utnyttelse og urett. Jo mer jeg undersøkte og leste, desto klarere ble det for meg at jeg måtte skrive denne historien, sier hun.

Anla sprengstoffabrikk

Under første verdenskrig var Russland en del av de allierte sammen med Frankrike og Storbritannia. På grunn av mangel på råstoff og sikre produksjonsanlegg, ønsket de å kjøpe sprengstoff fra Norge. Selv om Norge var nøytralt, ble det eksportert våpen og ammunisjon.

Den kjente industrigründeren Sam Eyde tok initiativ til å anlegge sprengstoffabrikken på Håøya med støtte fra ­direktøren ved Nitroglycerin Compangiet på Hurumlandet. Fabrikken på øya ble anlagt på rekordtid i 1916 under navnet Haaøen Fabriker. Det var en tid med kraftig industrireisning og ønske om profitt var stort.

− Da fabrikken på Håøya ble etablert i 1916, var det ­vanskelig å skaffe arbeidsfolk. De mange ulykkene gjorde det upopulært for kvinnene i lokal­miljøet å jobbe der, forteller forfatteren.

Elendige arbeidsforhold

I Norsk Sprængstofindustris jubileumsskrift fra 1965 er det opplyst at politiet i Christiania samlet sammen flokker av gatepiker og ekspederte utover, mange kom direkte fra landsfengselet for kvinner.

60 piker kom med båt fra Kristiania til Håøya sommeren 1916. De var fra 14 til 15 års alder og oppover og ble satt til å produsere og pakke det livsfarlige sprengstoffet.

Arbeidsforholdene på øya er beskrevet i avisen Social-Demokraten av 25. september 1916 som skandaløse. Artik­kelen forteller om utslett, sår, hyppige besvimelser og kramper, og elendige boforhold.

De bodde dårlig, i små brakker.

− I «Villabyen» bodde pikene i trekkfulle brakker, fire i hvert rom, som i størrelse kanskje kunne passe til en. Det ble ­beskrevet som slavearbeid, sier Vahr.

Farlig arbeid

Det fantes ikke tilstrekkelig ferskvann til at pikene fikk vasket seg, og de måtte ta i maten med fingre mettet av giftig nitroglyserol. Den dag­lige kontakten med giftige kjemikalier og avgasser ga dem hodepine og kvalme. Tennene og håret deres ble misfarget, huden full av utslett, sår og eksem. Ulykkene var mange, og arbeiderskene ble skadet.

− I alle år har ryktene versert om kvinnene som arbeidet på fabrikken. Ryktene hevder at mennene på fastlandet ble flinke til å ro, og at det ble født barn på øya. 

De unge kvinnene risikerte livet sitt for at andre skulle ­tjene penger. Arbeidet var ubeskyttet og farlig. De arbeidet i en gammel, trekkfull kruttmølle uten hansker og munnbind. Flere ble skadet.

− En av jentene skal ha fått et krampeanfall mens hun ­jobbet. Hun ble liggende i to dager før det ble sendt bud på lege. Til slutt fikk de henne ned til kaien, hvor hun fikk et nytt krampeanfall. Hun ble da lagt inn i et lagerskur, hvor hun ble liggende i en halv dag til legen kom og fikk henne innlagt på sykehus. Ingen fra fabrikken fulgte henne dit, forteller hun.

Umenneskelige forhold

I sin nye roman har forfatteren ønsket fortelle både fabrikkhistorien og arbeidernes historie.

− Jeg valgte meg Edith og Jakob som mine fortellere, plasserte dem på øya og lot dem fortelle hver sin historie. Den ene fra kvinnenes side og den andre fra fabrikkens side. Edith som pikenes talsmann. Jakob som deres personalsjef, sier hun. 

Fabrikken ble ifølge Social-Demokraten anmeldt til fabrikktilsynet, men det oppgis ikke at noe tilsyn ble gjort.

Den 3. mai 1917 rapporterte avisen Fremtiden om streik ved Haaøen Fabriker: Fabrik­kens styre hadde satt ned ­lønnen i betraktelig grad og fabrikkeierne hadde i det hele opptrådt lite humant overfor arbeiderne der ute.

Jentenes historie

En to måneder lang streik ga de mannlige og kvinnelige arbeiderne lønnsøkning. De unge kvinnene ble sendt dit som arbeidskraft. De hadde ingen rettigheter og arbeidet under umenneskelige forhold. Arbeidsdagen var tolv timer, og de fikk lav lønn. For denne lønnen måtte de selv betale for måltidene.

− Jeg ville gi de usynlige pikene navn og plass, slik at de, etter mer enn hundre år, kunne tre frem med sine ­historier. De ble veldig dårlig behandlet og jeg håper at jeg i min diktning har forvaltet ­historien deres med ydmykhet og respekt. Det har vært mitt fremste ønske, forteller forfatteren.

Sprengstoffabrikken på Håøya ble nedlagt høsten 1918 etter en alvorlig eksplosjon i laboratoriet.

Samlet gatepiker

Fabrikkens ledelse og produksjon er godt dokumentert. De unge kvinnenes liv på øya er beskrevet i Norsk Spræng­stofindustris jubileumsskrift fra 1965 med to setninger: Det opplyses at politiet i Christiania samlet sammen flokker av ­gatepiker og at mange kom ­direkte fra landsfengselet for kvinner.

Det var ingen lett ­arbeidsstokk å holde styr på, men de var flinke til å arbeide, og det påstås at arbeidet aldri har gått muntrere for seg på sprengstoff-fabrikken. Dette er en del av norsk industrihistorie det har vært skrevet lite om. Bortsett fra de to setningene, er det fremdeles mange ubesvarte spørsmål.

− Historien er imidlertid er blitt gjenfortalt i en rekke ­aviser og blader, og gjennom muntlig overlevering, helt opp til vår tid. Også ryktene om at de ble tvunget til prostitusjon på øya. Det kan være løsrevet fra virkeligheten, men gitt at det er så lite av kvinnenes liv på øya som er dokumentert, er det ingenting som tilsier at det ikke skal ha skjedd.

Mange besøk på øya 

Selv har Ellen Vahr et nært forhold til Håøya. Hun har besøkt den vakre øya som lig­ger midt i Oslofjorden mange ganger.

− En sommer for tre år siden, kom jeg over rester av et industrisamfunn som hadde ligget på Håøya under første verdenskrig. En sprengstof­fabrikk som leverte granater og miner til Russland, sier hun.

Forfatteren understreker at undertrykkelse av kvinner har forekommet gjennom hele historien. Mange steder i verden lider kvinner frem­deles stor urett. Hun håper at denne historien kan gi håp til kvinner som også kjemper i dag.

− I hele mitt forfatterskap har jeg ønsket å løfte frem kvinners historie. Det er så mange sterke kvinner som har gått før oss, og som har kjempet for de rettighetene som vi kanskje tar for gitt i dag. Det er en takknemlighet og en ydmykhet for historien og et ønske om at vi ikke skal glemme, men lære.