Kort tid etter at bildet ble tatt, skjedde det ufattelige

Bussen kom prustende og skumpende ned fra Saltfjellet, inn i den frodigere Dunderlandsdalen. Passasjerene kjente den varme sommerluften mot ansiktet og rettet seg litt opp i setene. Mange av dem hadde trukket klær og tepper godt rundt seg, og årsaken var åpenbar: Hele rekken av vinduer på høyre side manglet glass. Trekken var frisk inne i bussen. 

Det var ei skranglekjerre de hadde fått tildelt, forsto de 22 sørsamene raskt da turen til Tromsø, til stiftelsesmøtet for den nye organisasjonen til landets reindriftssamer, hadde startet uken før. Sjåføren slet med elendige bremser. Turen oppover fra Trøndelag hadde gått sånn noenlunde greit, men på hjemveien hadde det meste gått galt oppe i Ballangen. Bussen hadde dratt av veien, truffet et bjørkekjerr og veltet tungt over mot høyre. Alle vinduene ble knust, og folk fikk både kutt og skraper. 

– Sjåføren fikk bussen til verksted, og flekka på den en hel dag. Vi ville jo helst bytte ut bussen, men det var lite penger blant oss og hele turen var betalt på forhånd, fortalte passasjer Aksel Toven senere. 

Men et ektepar hadde fått nok. De forlot reisefølget og ordnet seg annen transport hjem. 

Samer fra sør

Derfor satt bare 20 personer bak i bussen da den rullet ned riksvei 50 i Dunderlandsdalen i Nordland i ettiden mandag 5. juli 1948. Turfølget krysset Ranelva, grønn og diger av smeltevann fra Saltfjellet og Svartisen, og fortsatte de fire milene ned mot Mo, hvor bordene allerede sto dekket på gjestgiveriet.

De satt der i trekken, lederskikkelsene i de sørsamiske fjellområdene i trøndelagskommunene Snåsa og Røyrvik, og gledet seg til måltidet i Mo og de siste milene hjem. Sørsamene hadde sendt sine beste til landsmøtet. 70-åringene Nils Kappfjell og Johan Marsfjell var som rene høvdingene å regne.

Fembarnsfaren Bengt Jåma (55) hadde nettopp blitt valgt inn i det aller første styret til nyskapningen Norske Reindriftsamers Landsforbund på møtet i Tromsø. En annen fembarnsfar, Nils P. Joma, hadde kona Anna og en rekke slektninger med på turen. Nils› søster, Lisa Toven (37), satt med ektemannen Aksel og gledet seg til å se de tre barna sine igjen. 

De satt der i trekken, stolte og fornøyde, da det venstre forhjulet plutselig punkterte − og sjåføren mistet kontrollen for godt. 

Tatt av strømmen

Punkteringen kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt.

Bussen skjenet over veien mot venstre, og kjørte utfor akkurat der hverken kantstein eller rekkverk fantes, et sikringstiltak strekningen ellers var utstyrt med i rikt monn. Bussen snek seg dessuten akkurat inn i en åpning i rekken av grantrær som dannet et slags vern mot elven. Bare støtfangeren satt igjen i en gran. 

– Det rykket til i bussen da det smalt fra dekket. Vi fôr opp fra setene og deiset tungt ned igjen. Bussen skjente mot venstre, og så var vi over kanten, heter det i beskrivelsen som Aksel Toven ga 40 år senere. Skrenten ned til elven var rundt ti meter høy. Bussen gikk rundt, og skled på taket ned i vannet, før den igjen tippet rundt og ble stående med ett av hjulparene på en steinblokk en kort stund. 

Aksel hadde sett hvordan yngstemann i bussen, Lars Toven på 18 år, og Jakob Johnsen, som begge satt på den glassløse høyresiden, prøvde å ta seg ut av åpningene da de skjønte hvor det bar. Begge havnet under bussen og ble stygt klemt. En tredje passasjer, Aksels svigerinne Anna Joma, ble kastet ut samme sted, i steinura.

De andre havnet i elven. To av dem, sjåføren og Ole Lifjell, kom seg til raskt til land, så godt som uskadet. Resten, 16 personer, ble i likhet med bussen tatt av den strie strømmen og feid av gårde.

Av disse var Aksel Toven den eneste som klarte seg. 

Han glemte aldri marerittet han opplevde i Ranelva. I 1993 fortalte han sin historie for første gang til NRKs sameradio: Han ble dratt under av de virvlende, iskalde vannmassene, gang på gang, fortalte Toven.

– Kvar gong eg va oppe så eg hau og hau nedover. 

Toven prøvde å finne de svakere understrømmene og fikk fast grunn under føttene etter noen hundre meter. Hjelpeløst så han hodene forsvinne. De druknet, alle sammen. Konen, Lisa, var én av dem. 

– Og eg satt der på det tørre uten å kunne nå dem. 

Intet kriseteam

Aksel krøp skjelvende landeveien tilbake til ulykkesstedet, hvor hjelp var på plass. Banevokteren på Dunderland stasjon, tvers over elven, hadde sett bussen kjøre av veien, og folk på gårdene hadde også hørt nødropene. Aksel Toven var fysisk uskadet. Han fikk skyss med en politibil ned til Mo i Rana.

Der ble han bare sluppet av utenfor gjestgiveriet, og overlatt til seg selv.

I resepsjonen fikk han nøkkelen til et rom uten seng og tepper.

– De så jo hvor våt jeg var, fortalte Aksel Toven.

Først senere på kvelden fikk han lånt 100 kroner, slik at han kunne få et skikkelig rom. Og kjøpt en kiste til konen, som var én av tre som ble plukket opp fra elven samme dag som ulykken.

Flere døde ble funnet utover sommeren. Fire kropper er aldri funnet. 

I tillegg til de 15 som druknet, døde også tenåringen Lars Toven av skadene sine på vei til sykehuset. I dag, snart 80 år senere, er det fortsatt ingen bussulykker i Norge som har krevd flere menneskeliv enn de 16 som gikk tapt i Dunderlandsdalen. 

– Den mest tragiske hendelse som har rammet Nordland, skrev redaktøren i Nordlands Folkeblad. Lederartikkelen inneholdt også skarp kritikk av rikskringkastingen, som kun hadde omtalt ulykken kort i en nyhetssending dagen etter. 

– Folk ventet spent ved radioen. Men ingenting. Ingen navnelister eller detaljer. Det er forstemmende at rikskringkastingen viser slik likegyldighet. Hvis et selskap av direktører og fabrikkeiere fra Oslo forsvant i Ranaelvens skumvirvler, ville nok programmer blitt lagt om og navnene lest. Denne gangen var det Nordland og samer. 

Slektstragedie

Senere fulgte også en rettssak mot busselskapet, hvor bevis på tekniske mangler ble lagt frem. Men de rammede prøvde først og fremst å ta inn over seg hva som hadde skjedd. Jakob Johnsen og Anna Joma hadde begge blitt kastet ut av bussen. Begge var hardt skadet, men overlevde. Anna lå på sykehuset i Mo i nesten tre måneder. 

– Mamma hadde brukket ryggen. Det er kanskje det eldste minnet jeg har. At mamma gikk så rart da hun kom hjem, sier Jonhild Joma (80).

Hun var to år og yngst i søskenflokken på fem da tragedien rammet. Faren Nils kom aldri hjem til fjellene i Namdalen. Det gjorde heller ikke to av Jonhilds onkler eller tre av tantene hennes. 

– Enda jeg var så liten, husker jeg seremonien på høsten da det var felles begravelse for alle. Jeg husker alle blomstene. Og tårene til onkel Martin, som hadde meg på fanget, sier Jonhild Joma. 

16 sørsamer var revet vekk. Et helt reindrift-samfunn måtte spytte i nevene og ta nytt tak, så godt man fikk til. For enkelte var det hele livet som forandret seg. →– Foreldrene mine forlot tilværelsen sin i Vilhelmina i Sverige for å hjelpe til etter at morfar, Johan Marsfjell, druknet i Dunderlandsdalen. Jeg hadde sikkert vært svenske fortsatt, ellers. Det er en tristhet forbundet med slike drastiske endringer, har Jonar Thomasson fra Røyrvik fortalt. 

I dag er også de overlevende fra ulykken for lengst borte. I veikanten på det som nå er E6, ikke langt fra Dunderland stasjon, står en minnebauta over dem som omkom i elven. Passerer du der nå i sommer, kjenner du deres historie.

Norges verste bussulykker

• Dunderlandsdalen, 5. juli 1948. Buss med 21 om bord kjørte av veien og havnet i Ranelva. 16 mistet livet. Passasjerene var sørsamer på vei hjem fra samelandsmøte i Tromsø. 

• Måbødalen, 15. august 1988. Buss med barneskoleelever og reiseledere fra Kista i Sverige mistet bremse­kraften på vei ned fra Hardangervidda. Sjåføren kjørte bussen i veggen ved utløpet av Måbøtunnelen i et forsøk på å stanse den ville ferden. 12 skolebarn og fire voksne mistet livet. 

• Loia, Flekkefjord, 5. juni 1963. En russebuss med 34 russ kjørte av veien ned mot Flikka og havnet på taket i vannet. Ni ungdommer druknet. Passasjerene var kristenruss, som kjørte rundt og samlet inn penger til et misjonsprosjekt i Afrika.

• Lærdal, 24. mai 1978. En semitrailer mistet en last med sponplater i en skarp sving på veien ved Ljøsne, og rammet en møtende buss med amerikanske turister. Syv passasjerer mistet livet. 

• Ringøy, 1976. En turistbuss fra Spania rullet ned en bratt skråning etter et en møteulykke i Ringøy i Hardanger. Seks eldre personer mistet livet.