Norges glemte geni ble aldri rik på oppfinnelsen. Men han fikk rett

Hans Sundt Berggraf fra Stavanger var geniet med hodet fullt av gode ideer – og tom lommebok. Den viktigste oppfinnelsen hans var en genistrek han hverken fikk æren for eller navnet knyttet til.

AVISBILDE: Dette er det eneste bildet som eksisterer av Hans Berggraf og ble brukt i nekrologen i 1941.
Publisert

Oppdagelsen bygde på et enkelt prinsipp: Send ut lyd og mål tiden ekkoet bruker på veien tilbake.

Berggrafs utallige oppfinnelser burde gitt ham rikdom. I stedet endte hans karriere i fattigdom og delirium, der han satt foran peisen og brant papirer som han ikke ville at den tyske krigsmakten skulle dra nytte av.

Den selvlærte sønnen i en svensk-dansk kjøpmannsfamilie var to år gammel da de kom til Stavanger i 1876. Han var en teknisk begavelse som slukte alt han kom over av litteratur om teknikk, elektronikk, fysikk og kjemi. Han nærmest bodde på biblioteket i ungdomsårene.

Berggrafs største oppfinnelse kom helt i begynnelsen av 1900-tallet. Han kalte oppfinnelsen for «bathometer», senere bedre kjent som «ekkolodd». I dag spekulerer enkelt på om prinsippet ble ansett som så utrolig at det ikke kunne være sant. For 120 år siden ble lodd og line brukt til å finne sjødybden.

Det enkle prinsippet brukes i våre dager med største selvfølgelighet til utstyr som radar, sonar, ultralyd, lasermålinger. Selv parkeringssensorer og robotklippere fungerer med Berggrafs teori.

BEVISET: Utsnitt fra patentkontorets arkiv.
FAST MELDING: Avisene hadde stadige meldinger om Berggrafs patenter.

Men Berggraf var for tidlig ute.

Og han var for utålmodig.

Uten en gang å ha tatt patent, spant han i sitt hode videre på ideer som kunne dra nytte av oppfinnelsen. Han snakket om undervannsbåter, torpedoer og andre anvendelser av lyd under vann. Men han manglet pengene som kunne gjort tegningene til virkelighet. Han fant ingen som kunne eller ville sponse en oppfinnelse som kunne gjort ham steinrik.

Både staten og Nansenfondet sa nei.

Da gikk Berggraf sur. Han trosset sterke advarsler, kjørte sitt eget løp og offentliggjorde sine detaljerte beskrivelser av ekkoloddet i Teknisk Ugeblad i september 1904. Han beskrev til og med støyfiltrering og dybdealarm.

Noen år senere tok en tysk fysiker patent på ekkoloddet.

DATIDENS FORSKNINGSRÅD

Fridtjof Nansens Fond til Videnskabens Fremme ble stiftet etter triumfferden hjem med Fram i 1896.

Professor Waldemar C. Brøgger tok initiativet til en landsomfattende innsamling for å bruke begeistringen rundt Nansen til å skaffe penger til norsk vitenskap.

Pengene kom både fra folk flest og fra svært rike givere. Konsul Axel Heiberg ga 50 000 kroner, mens Alfred Nobel og den svenske friherren Oscar Dickson ga 25 000 hver. Kong Oscar (han på sardinboksene) bidro med en betydelig sum. En folkeinnsamling skaffet 75 000 kroner. I 1898 fikk fondet en halv million kroner i statlig premieobligasjonslån. Målet om én million kroner i kapital ble nådd i 1904.

Nansenfondet ble etter hvert en av Norges aller viktigste finansieringskilder for forskning.

Men stor kapital betydde ikke at pengene kunne brukes fritt. I hovedsak skulle bare avkastningen og de disponible midlene kunne deles ut. Da Berggraf søkte i 1902, var kassa angivelig tom.

Andre fikk æren og pengene

Berggraf arbeidet også med tekniske ideer som sikkert hørtes ut som science fiction; fjernsyn, telefaks og elektronisk musikk. Ordene han brukte var rett nok andre enn i våre dager; «fotofonograf» og «skulpturtelegraf» er tungvint sammenlignet med TV.

Hans barnebarn, Aud Berggraf Sæbø (80), møtte aldri sin bestefar. Men den pensjonerte professoren har i årevis samlet historier om mannen som fant nye løsninger, men som altfor ofte måtte se at andre fikk æren, pengene – eller begge deler.

SYNLIGGJORT: Berggrafs «usynlige» lys ble først omtalt da amerikanerne flere år senere gjorde samme oppfinnelse.

Berggraf var den strake motsetningen til Thomas Edison som oppfant eller videreutviklet blant annet glødelampen, platespillerens forløper og filmkameraet. Edison brukte patentene som aggressive forretningsvåpen for å blokkere konkurrenter, sikre seg monopol og maksimere sin fortjeneste. På det meste hadde Edison hele 1.093 patenter bare i USA.

Journalist og forfatter Sigmund Jensen har i mange år vært fascinert av hjembyens glemte geni og møtte i sin tid også sønner av ham.

Til dem fortalte han om sine tanker om elektronisk musikk. Han sa det ville bli så vakkert, forteller Jensen.

GÅTE: Forfatter Sigmund Jensen ved Vågen i Stavanger der Berggraf testet dybdemåleren. «Han var åpenbart både snill og naiv. Det var ikke pengene han levde for», mener han.

Nå skriver han bok om Berggraf. Forfatteren beskriver Berggraf som snill og naiv, en fyr som brydde seg mest om sine nærmeste.

− Derfor hendte det mang en gang at han ga bort en oppfinnelse til vanskeligstilte venner så de kunne skaffe seg litt penger.

Da kunstneren Tove Kommedal i 2014 laget utstillingen «Echo» på Stavanger Maritime Museum, hadde den gamle årgangen av Teknisk Ugeblad hovedrollen. Alle regnet med at Berggrafs opprinnelige tegningsmateriale var borte.

ORIGINALEN: På Nasjonalbiblioteket ligger dokumenter fra 1901 og 1902, inkludert denne tegningen av «bathometeret» − bygget på prinsippet senere kjent som «ekkoloddet». I tre år kjempet oppfinneren Hans Berggraf forgjeves for å få penger til utvikling. I oppgitt fortvilelse offentliggjorde han til slutt alt i en artikkel i Teknisk Ugeblad høsten 1904 – og lot oppfinnelsen gå årevis i glemmeboken.
TVILEREN: i 1904 hadde ikke Fridtjof Nansen ikke troen på Berggraf-oppfinnelsen.

Oppdaget ukjente dokumenter

12 år etter utstillingen ligger helt andre og hittil ukjente papirer på en pult i Nasjonalarkivet. I arkivene etter Nansenfondet, tilsvarende dagens Forskningsråd. ligger nesten 125 år gamle gulnede tegninger og sirlig håndskrevne dokumenter.

De dokumenterer Berggrafs oppfinnerskap, skaperevne – og manglende kunnskap om hvordan han kunne bygd sitt eget oppfinnerimperium i den rivende industrialiseringsutviklingen rundt forrige hundreårsskifte.

Dokumentene viser at Berggraf hadde oppfinnelsen klar flere år tidligere enn alle har trodd: Allerede i 1901 henvendte Berggraf seg til Forsvarsdepartementet og ønsket pengestøtte til videreutvikling.

Men i Forsvarsdepartementet forsto åpenbart ingen hva 27-åringen beskrev. Han fikk høflig svar fra øverste hold. Forsvarsminister Georg Stang mente oppfinnelsen hadde «interesse og muligheder av betydning for forsvaret». Han lovet nærmere undersøkelser og at man skulle komme tilbake til saken.

Berggraf hørte aldri noe mer.

Oppfinneren fortsatte ufortrødent sine utallige forsøk i Vågen i Stavanger med utgangspunkt i farens sjøhus, vegg i vegg med byens gamle tollbod. Mange gikk forbi og ristet på hodet over den unge mannens iver med «noe han holdt på med nede i sjøen».

Dokumenter viser at Berggraf våren og sommeren 1902 faktisk spilte på to hester for å komme seg videre. Han søkte Nansenfondet om 6.000 kroner til videreutvikling, og opplyste samtidig at han på nytt hadde kontaktet Forsvarsdepartementet om økonomisk støtte. I disse dokumentene ligger oppsiktsvekkende beskrivelser og konstruksjonsmateriale. Berggraf mente at lydbølger kunne brukes til signalering, posisjons- og dybdebestemmelser av undervannsbåter, våpen og andre militære formål.

Han beskrev uttrykkelig at mottagerapparatet i «barometeret» kunne brukes til «styring av torpedoer», men at teknikken måtte utvikles videre. Berggraf forutså med andre ord prinsippene for akustisk styring av torpedoer flere tiår før slike systemer ble tatt i praktisk bruk.

KONGELIG GLANS: Kongehuset lot seg villig bruke i markedsføringen av sardineventyret.

Forespørselen ble også videresendt til faglig vurdering hos professor Kristian Birkeland ved Universitetets fysiske Institutt. Birkeland var en av landets fremste fysikere, berømt for sine teorier om nordlyset og at han sammen med Sam Eyde utviklet prosessen som ble en viktig del av grunnlaget for Norsk Hydro.

RETRETT: Brevet fra 1926 der Fridtjof Nansen la seg langflat og ga Hans Berggraf oppreisning og all ære for oppfinnelsen.

Birkeland studerte dokumentasjonen og konkluderte: «Jeg anser Hr. Berggrafs idé – at ville maale havdybden ved hjælp av den tid lyden behøver for at gaa ned til bunden og op igjen – for meget god.»

Tre dager etter Birkelands positive vurdering, kom avslaget. 3. oktober 1902 fikk Berggraf beskjed om at styret i Nansenfondet ikke kunne innvilge de 6.000 kronene til «forsøg og arbeide med et af Dem opfundet bathometer».

Nansen var skeptisk

Berggraf ga seg ikke. I 1904 forsøkte han igjen å skaffe penger. Samtidig gikk han til et skritt som skulle plage ham resten av livet:

Han offentliggjorde konstruksjonen.

Så skrev han direkte til Fridtjof Nansen.

HJEMMEBANEN: Oppfinner-geniet Hans Berggraf eksperimenterte sin dybdemåler i Vågen utenfor farens sjøbu, som lå til høyre for den gamle tollboden.

Selv om Nansenfondet ble drevet av et styre på 10 medlemmer, forsøkte Berggraf åpenbart å påvirke professoren og polarhelte som hadde gitt fondet sitt navn. Svaret kom 26. oktober 1904: Nansen hadde lest artikkelen med interesse, men skrev: «Jeg har mine tvil om at denne metode lader sig gjennemføre i praksis.»

Nansen ville vite om lydbølgene virkelig ble kastet tilbake fra havbunnen slik at ekkoet kunne brukes. Det måtte prøves først.

Da ga Berggraf opp. Det var jo nettopp for å få råd til disse forsøkene at han hadde søkt om penger.

Han skrev senere: «Jeg hadde imidlertid paa grund av mine gjentagne ansøkningers vanskjæbne slaat saken ut av mit sind.»

Men verden hadde ikke slått saken ut av sitt.

Den tyske fysikeren Alexander Behm utviklet sitt eget ekkolodd og tok patent. Behm hadde penger til å prøve seg frem.

I 1913 inngikk Behm en avtale med oppfinneren og industrimannen Hermann Anschütz-Kaempfe, som finansierte utviklingsarbeidet mot rettigheter i Behms eldste patenter.

KRAFTIG: Hans Berggraf fikk avtale med elektrisitetsverket i Stavanger om bruken av «kraftvippen» som fikk mer ut av strømmen.

Behms første løsning gikk ut på å bestemme dybden etter styrken på ekkoet. Det viste seg å være en blindvei, fordi ulike bunntyper reflekterer lyd forskjellig.

Berggraf hadde selv vært klar over at ekkoets styrke kunne variere. Han viste til at selv et skogbryn gir ekko. Det avgjørende var ikke styrken, men at ekkoet kom tilbake slik at tiden kunne måles.

I 1916 søkte så Behm patent på en løsning basert nettopp på lydens gangtid, det samme grunnprinsippet Berggraf hadde offentliggjort 12 år tidligere.

Beviser for at Behm kjente Berggrafs arbeid, er aldri funnet. Men forskjellen i vilkår er tydelig:

Berggraf fikk ikke penger til å teste teknologien.

Behm fikk finansiering til å feile, forbedre og prøve igjen.

VELKJENT: Berggrafs oppfinnelse «Omeganøkkelen» er blitt brukt til å rulle opp millioner av hermetikkbokser.

Amundsen-testen

I 1925 fikk Hans Sundt Berggraf en opplevelse som forandret alt. Han leste Roald Amundsens utstyrsoversikt og boken Gjennem luften til 88° nord.

Der fortalte polarhelten at han hadde besøkt Behm Ecolot Fabrik i Kiel. Behm laget et enkelt apparat som gratis ble stilt til ekspedisjonens disposisjon. Amundsen beskrev hvordan de målte dybden fra polarisen. En sprengladning ble detonert under vann. En vanntett mikrofon fanget lyden. Observatøren stanset stoppeklokken da ekkoet fra havbunnen kom tilbake.

MONUMENT: Denne sorteringsmaskinen gjorde samme jobb mye kjappere enn flittige kvinnehender. Den står i dag på Hermetikkmuseet.

Amundsens konklusjon var ikke til å misforstå:

«Ekkoet var ganske skarpt og ikke til å misforstå.»

For Berggraf må ordene ha slått som et lyn.

Mer enn 20 år tidligere hadde professor Nansen tvilt på om lyden lot seg kaste tilbake fra havbunnen på en brukbar måte. Nå hadde Roald Amundsen fanget ekkoet på 3750 meters dyp. Prinsippet virket!

Da våknet den gamle saken til liv.

Nå handlet alt om hvem som hadde vært først. Berggraf gikk til motangrep. Han skrev til både Behm og Nansen. Behm avviste at han kjente Berggrafs arbeid da han utviklet sin egen løsning. Men Berggraf hadde et våpen Behm ikke kunne forklare bort, nemlig datoen; 1904. Og etter Vi Menns arkivfunn: faktisk 1902.

ENKELT: Berggrafs oppfinnelse gjorde det mulig å stikke en tråd gjennom brislingenes hode før røyking.

Nansens botsgang

Fridtjof Nansen sa først at han ikke husket Berggrafs henvendelser. Han hadde vært så travelt opptatt at det hadde vært umulig for ham å sette seg inn i de forskjellige konstruksjonene. Men papirene lå der fortsatt, blant dem lå Nansens svar til Berggraf fra 1904 der han uttrykte at han ikke trodde på oppfinnelsen.

Omsider kom den endelige oppreisningen. 22 år etter at Fridtjof Nansen hadde skrevet at han hadde sine tvil, så måtte han snu.

I brev til Berggraf i august 1926 skrev Nansen at han nå så at stavangeroppfinneren, «etter alt hvad vi vet», virkelig hadde vært den første som foreslo en brukbar metode for å måle havdybden ved lydens ekko. Om sin gamle innvending skrev han kort: «Dette har altså vist sig allikevel å være tilfelle.»

Få grenser

Hans Berggraf er nesten borte fra Stavanger-historien.

Ikke engang en gatestubb bærer navnet til mannen som klekket ut den ene tekniske ideen etter den andre.

Som 13-åring gikk Berggraf løs på oppfinnernes store umulighet: perpetuum mobile – evighetsmaskinen.

Han tok nederlaget forbausende lett. «Skuffelsen etterlot sig knapt nok nogen sorg i mit sind», fortalte han senere.

Det skulle bli typisk Berggraf.

Virket ikke én idé, gikk han løs på den neste.

Og så kom ordene Berggraf hadde ventet på i mer enn to tiår:

«Jeg må enda en gang uttale min glede og anerkjennelse for at det er Dem som Nordmann som har vært den første på dette område, og må bare dypt beklage, at De ikke fikk anledning til å prøve Deres metode i praksis.»

Der var triumfen.

Berggraf ble aldri rik på ekkoloddet. Han fikk aldri se navnet sitt knyttet til teknologien slik Behm gjorde.

Men han fikk rett.