Nansen ble gjort til symbol for unge Norge
Den motvillige norske helten
Det unge, selvstendige Norge trengte en superhelt. En mann som symboliserte alt nasjonen ønsket å være. Fridtjof Nansen fikk rollen. Hva han selv ønsket, var ikke viktig. Polarhelten og den humanitære profil skulle bli ledestjerne − selv om ikke alt han tok i ble til gull.
Enten har man en helt, eller så skaper man én når man trenger´n.
Fridtjof Nansen var både en seig skiløper og et godt menneske. Kunne han duge som samlende norsk helt, når den nye selvstendige nasjonen Norge skulle formes? Også om han strengt tatt bare oppnådde måtelig suksess?
Nansen selv holdt igjen, men andre ville gjøre ham til Norges første og største helt i moderne tid.
Suksess eller død
26 år gammel ville Fridtjof Nansen finne ut hvordan forholdene hadde vært i Nord-Europa under siste istid. I 1888 la han sammen med fem venner ut på ski for å krysse Grønland. Flere hadde forsøkt før ham og mislykkes. Nansen bestemte seg for å gå fra øst mot vest − uten retrettmuligheter. Ekspedisjonen hadde to mulige utfall; suksess eller død.
Den slags tankegang slo godt an i 1888. Nansen og ekspedisjonen kom frem til vestkysten der de måtte overvintre. Men brev hjem med nyheten om bragden fikk de sendt.
I Kristiania lette Aftenposten-redaktør Amandus Schibsted etter ekte norske helter. Nansens Grønlandsbragd var prima heltestoff, og ble behørig omtalt i avisen. Da ekspedisjonsmedlemmene kom hjem i mai 1889, møtte en flåte av dampskip heltene ute i fjorden. Akershuskaia var svart av folk.
Norge kunne ikke få nok. Nansen ble til og med ble verdiget en egen biografi, noe ikke mange 26-åringer hadde fått oppleve.
Overlevde
For Nansen var av ekte heltemateriale: Han fremhevet ikke seg selv, men ble drevet av ønsket om å tilføre verden vitenskapelige oppdagelser. Slike holdninger bidro til at både Stortinget, Kongen og private sponsorer stilte med penger slik at Nansen kunne bygge en polarskute og la seg drive gjennom polisen − og helst over Nordpolen.
24. juni 1893 la «Fram» ut fra Kristiania med kurs nordover. Langs hele kysten lød jubelropene fra land og fra båter. For dette var en tid da nasjonalfølelsen sto sterkt i landets innbyggere, i følge Frammuseet.
I 1896 kom Fridtjof Nansen tilbake fra den første Fram-ekspedisjonen. For dem som forventet seg erobring av nye geografiske ytterpunkter, må ekspedisjonen ha vært en skuffelse: Nansen drev aldri over Nordpolen. Hans forsøk på å nå Nordpolen på ski med Hjalmar Johansen mislyktes.
Nansens fremste bragd var strengt tatt å ha overlevd.
Nansen og flyktningene
Fridtjof Nansen ble i 1921 Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger.
Gjennom Folkeforbundet klarte Nansen å sende hjem hele 430 000 krigsfanger i årene 1920–22. Flyktninghjelpen hans ble en gedigen suksess.
Russland besluttet i 1922 å frata alle russiske flyktninger deres statsborgerskap. Uten tilhørighet og pass ble hundretusenvis av mennesker med ett statsløse. Nansen og hans kommissariat utferdiget derfor en ny type identifikasjonsdokumenter som kunne fortelle hvem den statsløse flyktningen var. Dette gjorde at man lettere kunne få innpass i et annet land. Nansenpasset var født.
Det ble utstedt ca. 450 000 slike Nansen-pass, og ordningen er fortsatt grunnsteinen i moderne flyktninglovgivning.
Nansen fikk i 1922 Nobels fredspris for sitt humanitære og fredsskapende arbeid.
Jubelrop
Men det var godt nok i massevis: I Tromsø ble det arrangert stor fest da Nansen og Johansen ble gjenforent med Frams mannskap. Avisene bugnet av hyllest. Reisen sørover var en sammenhengende triumfferd. Da skipet ankom Kristiania 9. september, kom en skvadron krigsskip det i møte. En folkemengde beskrevet som større enn byen noensinne hadde sett, tok imot på kaia. Karl Johans gate var pyntet med flagg og triumfbuer. Feiringen varte i fem dager.
– Dette betydde norske heltedåder, erobring av egen selvfølelse og nasjonsbygging, sa tidligere redaktør og nestleder i Frammuseets styre, Kjell Harberg til Aftenposten i 2010.
Nansen selv ytret at hverken Nordpolen eller egen status hadde vært noe mål i seg selv, og sa at det var vitenskapelige observasjoner som var ekspedisjonens mål. Men det hjalp ikke: Norges første, vaskeekte nasjonalhelt i moderne tid ble erklært født.
Og det da man trengte ham som mest.
Åpnet dører
Lille Norge kjempet for uavhengighet. Nansen kastet seg inn kampen tidlig i 1905. Han skrev en serie artikler i Verdens Gang, og dro både til Tyskland og Storbritannia for å tale det frie Norges sak. Han skrev en artikkel i den britiske storavisen «The Times», og møtte utenriksminister lord Lansdowne. For også ute i Europa hadde polarbragdene gitt Nansen ry som noe helt utenom det vanlige.
Nansen rolle var gått fra å være dristig polarhelt, til å bli nasjonsbygger − og senere ventet flere kamper.
Etter 1. verdenskrig ønsket seiersmaktene en arena der nasjoner kunne møtes og løse floker uten å gå til krig. Folkeforbundet, forløperen til dagens FN ble stiftet, og i 1921 ble Nansen dets første høykommissær for flyktninger. Nansen var sterkt delaktig i at nær en halv million krigsfanger ble gjenforent med sine hjemland etter krigen.
− Nansen har vært dyrket som en enestående helt. Men det stemmer ikke helt at alt han tok i ble til suksess, sier Carl Emil Vogt til Vi Menn.
Skeptisk Nansen
Nansens hjelp
Begrepet «Nansen-paraplyen» dukker hyppig opp i omtalen av Fridtjof Nansens hjelpearbeid i Russland. En utbredt misforståelse er at dette var navnet på Nansens egen hjelpeorganisasjon. Dette kan også ha bidratt til at man oppfattet Nansens eget bidrag som større enn det faktisk var. Nansen-paraplyen besto av flere organisasjoner. Felles for disse var at de benyttet kanalene Nansen åpnet til å distribuere nødhjelp inn i det sultrammede Russland.
Nansens egen hjelpeorganisasjon «Nansen-hjelpen», var en av organisasjonene under Nansen-paraplyen.
Organisasjoner som Redd Barna, Røde Kors og Studenthjelpen var med under Nansen-paraplyen, med Redd Barna og Røde Kors som de desidert største. Amerikanske ARA var aldri en del av Nansen-paraplyen.
Historikeren Carl Emil Vogt er blant Norges fremste Nansen-kjennere, har skrevet flere bøker og tatt doktorgrad i Nansens humanitære og internasjonale arbeid. Han peker på ytterligere en historie der Nansen motstrebende tok et oppdrag som i ettertid er blitt fremstilt som en heltedåd:
Men det stemmer ikke helt at alt han tok i ble til suksess.
Mens Nansen jobbet med å få krigsfanger hjem, oppsto en sultkatastrofe i Sovjet våren 1921.
Sovjetiske kommunister hadde konfiskert bøndenes overskudd av korn. Da tørke ødela avlingene, var katastrofen uunngåelig. Mennesker døde som fluer. Amerikaneren Herbert Hoover ville inn med hjelpeorganisasjonen American Relief Administration (ARA), men Sovjets sterke mann, Lenin, nektet. Han skjønte at ARAs ambisjon var å undergrave kommunistregimet.
Isfront
Hoover trengte en mann både sovjetiske kommunister og verden respekterte til å åpne døren til Sovjet. Denne mannen ble Fridtjof Nansen.
Nansen selv var skeptisk, og mente han ikke hadde den nødvendige kompetansen. Til sist, etter grundig overveielse, gjøv Nansen løs på oppgaven. Han holdt foredrag og appeller for å få Europas land til å stille opp for de hungersrammede russerne.
Suksessen var beskjeden. Etter den russiske revolusjon rådet isfront mellom Sovjet-styret og regjeringer i resten av Europa og USA:
− Kommunistene var datidens IS, forklarer Carl Emil Vogt.
Nansens mantra var at folk som led måtte hjelpes, uavhengig av politikk. Og da kommunistpartiet innså at katastrofen kunne true alt de hadde kjempet for, ble Nansen akseptert som redningsmann og grensene åpnet.
Innsatsen ble løftet frem da Fridtjof Nansen fikk Nobels fredspris i 1922.
Men hvor mange russere reddet egentlig Nansen?
Nansen gjorde det han kunne. Det var ikke hans skyld at de europeiske regjeringene ikke ville være med på opplegget hans.
Sannheten fra arkivet
På 1990-tallet fikk Carl Emil Vogt tilgang til Sovjets gamle statsarkiv, og fant nøyaktige statistikker over hjelpearbeidet under sultkatastrofen. Statistikken viste at det var USA som reddet Russlands befolkning fra sultedøden: Hoovers ARA reddet over 80 prosent av dem som fikk hjelp. Nansenparaplyen, en samling frivillige organisasjoner, sto for ca. 13 % av nødhjelpen. Nansens egen organisasjon hjalp mindre enn tre prosent av de nødrammede.
− Nansen gjorde det han kunne. Det var ikke hans skyld at de europeiske regjeringene ikke ville være med på opplegget hans, sier Vogt.
Nansen selv var den første til å erkjenne at han kom til kort. I sitt nobelforedrag i 1922 var Nansen klokkeklar: Folkeforbundet og Europa hadde spilt fallitt. USA var russernes egentlige redningsmenn.
I ettertid har amerikanernes innsats mot hungersnøden i Sovjet likevel forsvunnet mer og mer i bakgrunnen, mens Nansens innsats er blitt stående som ytterligere en av hans heltedåder. Så sent som i 2001 ble det i en publikasjon fra Nobelinstituttet påstått at Nansen reddet syv millioner russere fra sultedøden.
Styrket heltestatus
− Nansens humanitære innsats begrenset seg ikke til innsatsen for de hungersrammede i Russland. Det endrer i grunnen ikke så mye at andre gjorde en større innsats enn ham på akkurat det feltet, sier nåværende direktør ved Nobelinstituttet Olav Njølstad.
Hans Olav Thyvold, forfatter av biografien «Fridtjof Nansen» mener at det ikke lages nordmenn som Nansen lenger:
− I en tid hvor det er blitt om å gjøre å rive gamle helter ned fra sokkelen, føler jeg at Vogts oppdagelser bare styrker min respekt for Fridtjof Nansen.
Øystein Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo er ikke i tvil om Nanses rolle da nasjonen Norge skulle bygges:
− Nansen var akkurat den helten Norge trengte i opptakten til løsrivelsen fra Sverige. Tilbake etter tre år i isen, selv om han ikke hadde nådd polpunktet; det var stort uansett. Han var nærmest Olav Tryggvason og kong Sverre i ett.
Østerud klarer ikke å peke på hvor Nansen gjorde mest nytte for fedrelandet.
− Polarhelten ble en forkjemper for norsk uavhengighet. Senere fikk han en stor rolle i internasjonalt diplomati og hjelpearbeid. Også her var statusen som polarhelt et viktig utgangspunkt.
Quisling og Nansen
Vidkun Quisling var datidens kanskje fremste Russlands-kjenner, ifølge historiker Carl Emil Vogt.
Quisling hadde offisersutdanning, snakket flytende russisk, og han hadde bodd i Russland. Quisling fikk ansvaret for nødhjelpen i Ukraina, et arbeid han utførte til Nansens store tilfredshet.
Det var imidlertid Nansen som var den dominerende skikkelsen av de to.
− Quisling var junioren, Nansen var sjefen, sier Vogt.
Nansen hadde stor respekt for Quisling og jobben han gjorde. Quisling fortsatte derfor å jobbe for Nansen, også i hans innsats for flyktninger, gjennom hele 1920-tallet.
Slaviske folkegrupper ble av nazistene omtalt som undermennesker, de samme menneskene Quisling hadde viet mange år av sitt tidligere liv på å redde fra sultedød og flyktningkriser.
Overfor Vi Menn lanserer Carl Emil Vogt følgende teori:
− Nøkkelen til hvorfor Quisling ble den han ble, ligger i Russland. Han bodde i Petrograd i tiden etter revolusjonen og så Stalinismen vokse frem. Han så den røde terroren og ble livredd.
Quisling advarte endog Nansen mot å sende russiske flyktninger til Armenia på 20-tallet av frykt for deres liv. Halvannet tiår senere sto han i ledtog med den mest effektive masseutryddelse-maskinen i historien.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 55 2020
Denne saken ble første gang publisert 22/10 2020, og sist oppdatert 12/10 2021.