Faren ble rasende da han fikk vite hva Erik Bye skjulte

Erik Bye er en av norgeshistoriens største stjerner. Han kom på tredjeplass i kåringen Århundrets nordmann i 2005 og er hyllet for sitt engasjement for de svakeste i samfunnet.

De fleste av oss forbinder Erik Bye med fengende viser og legendariske TV-programmer. Men ikke alle vet at han gjorde en stor innsats under andre verdenskrig.

Inntok hjemmet

Erik ble født i New York hvor faren Erik Ole Bye levde som operasanger. Seks år gammel flyttet familien hjem til Norge. Her overtok foreldrene et pensjonat på Nordstrand.

Da Erik var 14 år gammel, kom krigen til Norge. Et år senere kom krigen enda tettere på unge Erik. Rikskommissær Josef Terbovens menn rekvirerte familiens pensjonat, og brått hadde han tyskere rundt seg døgnet rundt.

– Etter at tyskerne flyttet inn, var dette ikke lenger mitt hjem. De var under samme tak som oss, lukten av dem hang i vegger og trappeoppganger, sa Erik i boken «Hildringstimen – et portrett av Erik Bye».

Stjal fotprotese

Foreldrene og sønnen fikk bli boende i sin egen lille leilighet, men de kunne ikke unngå å møte på soldatene. Det verste, mente Erik, var at familien fikk betalt for innlosjeringen.

– De betalte for seg med sedler de hadde trykket opp i Norges Bank, og jeg følte at vi spiste av deres hånd. Jeg hatet de menneskene.

I ettertid har han skjønt at mennene på pensjonatet ikke var blodtørste soldater, men kontorfolk som jobbet med administrasjon i byen.

– Sjefen for tyskerne (...) var en gammel major som het Riegel. Mot min vilje kom jeg på en måte til å like ham. Grunnen var at han den dagen han flyttet inn hadde sagt til far at han håpet vi ville få landet vårt fritt tilbake. Dessuten hadde han kustus over de andre, sa Erik.

Vaktholdet i pensjonatet var ikke noe å skryte av, og en natt snek to av Eriks kamerater seg inn på soverommet til Riegel. Der stjal de både nyttig materiell og fotprotesen til majoren. Gestapo fikk tak i den ene av guttene, men Riegel viste storsinn og sørget for at han fikk en mild straff. Den andre kameraten flyktet til Sverige.

Fikk kodenavn

I 1942 ble Erik kontaktet av en mann i nabolaget som var interessert i hva som skjedde på pensjonatet. I løpet av samtalen viste det seg at det ikke handlet om nysgjerrighet.

Mannen ba Erik om å notere hvem som befant seg i huset til enhver tid. Erik leverte grundige rapporter, og snart ble han tatt med til etterretningstjenesten XU. Her ble han tildelt dekknavnet «Robert» og fikk vite at han satte livet i fare ved å hjelpe organisasjonen.

I starten fortsatte han bare med å gi informasjon om tyskerne på pensjonatet. Etter hvert fikk han også utlevert falske papirer og våpen. Tyskerne vurderte ikke å lete etter slikt der de selv bodde.

Erik ble lært opp i våpenbruk og kampteknikker. Han ble satt i kontakt med Milorg-celler, og han syklet inn i Østmarka for å levere illegale papirer, våpen og radiomateriell. På grunn av pen håndskrift ble han også bedt om å fylle ut falske grenseboerbevis til flyktninger.

Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt

Lurte tyskerne

Våpnene han fikk utdelt, ble oppbevart på rommet hans i all hemmelighet. En kveld i november 1944 skulle Erik frakte våpnene til et nytt sted. Han la dem i en ryggsekk og en veske og gjorde seg klar til å gå. 

Akkurat da kom faren inn i rommet. Han ble rasende da han fikk vite hva sønnen skjulte. I 1994 utga Erik diktet «Feighet har ingen råd til» i boken «Tilbake til sangene». Her beskriver han møtet med faren på gutterommet, ifølge NRK:

«En drittgutt-«kriger» satte seg på sengekanten med en fallskjermsendt britisk håndgranat i neven og skjønte at krigen der ute i natten ikke var en roman av James Fenimore Cooper»

Da raseriet hadde lagt seg, advarte faren om at tyskerne hadde doble vaktposter utenfor og sjekket sekker som ble tatt med. Men Erik lot seg ikke stoppe.

Med sin ungdommelige sjarm tok han følge med noen av tyskerne opp til trikkeholdeplassen. Han sa at han ville øve litt på tysken og fikk god hjelp på veien. Ingen tenkte på å sjekke hva han hadde i sekken sin.

Les også: (+) De fire fatale feilgrepene som skapte legenden Martin Linge

Flyktet til Sverige

En natt i desember 1944 fikk Erik beskjed om at han måtte flykte fra Norge. Milorg-ledelsen var bekymret for at han ville bli tatt av tyskerne. Han dro hjemmefra uten å gi beskjed til foreldrene.

Først oppsøkte han en alliert som bodde i nærheten. Han fikk sove på kjøkkenet, og han var borte da huset våknet til liv neste morgen, ifølge Aftenposten.

Sammen med omtrent 70 andre flyktninger, gjemte han seg i en liten hytte i skogen i nærheten av svenskegrensen. Det eneste de hadde å spise var kålrot, og de måtte vaske seg i snøen.

Etter lang tid fikk de omsider møte grenselosen Trygve Orderud. Orderud har fortalt Smaalenenes Avis at han møtte følget på lille julaften.

– Vi gikk utenom der vi visste det bodde nazister. Vi lå i skjul om dagen og hentet dem igjen om kvelden, sa Orderud.

Erik snakket med Orderud og forsikret seg om at begge hadde våpen.

– Jeg fikk inntrykk av at karen var rask på avtrekkeren, men han sa han ikke skulle skyte før jeg gjorde det, sa Orderud.

Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige

Sendte hemmelig brev

De bevæpnede flyktningene, inkludert Erik, gikk foran i følget, mens resten fulgte bak. Slik håpet de å kunne kjempe imot dersom de ble oppdaget av tyskere.

Og de ble oppdaget. Flyktningene kom seg i skjul, og Erik lå klar med fingeren på avtrekkeren. Men før noen skjøt, tok tyskerne av seg hjelmene og viste seg å være like redde som flyktningene. Flyktningene fikk deretter reise videre.

– De kom seg over grensa til jul, så vidt det var, sa Orderud.

Foreldrene til Erik ventet på livstegn fra sønnen, uten å ane hvor han hadde gjort av seg. I julen fikk de endelig et brev levert i hemmelighet.

«Når dere får dette brevet, er det med beskjed om at jeg enten er i ­Sverige, på Grini, eller om at jeg ’hviler under roser røde’. Håper det beste,» skrev han, ifølge VG.

I Sverige ble han tatt inn i de norske polititroppene, og han ble værende der de siste månedene før krigens slutt.