SS-mannen Leif Kristian drev et livsfarlig dobbeltspill: – Nesten ikke til å tro

På en smal gesims ti meter over bakken sto Leif Kristian Føsker og ventet. I foreldrenes leilighet innenfor husveggen lette Leifs politikolleger og Gestapo etter ham. Nordmannen, som var SS-instruktør og politimann, var avslørt.

Avslørt var også Leif Kristians gode venn og medsammensvorne Henrik Olsen. Han var fortsatt på frifot ute i byen. Men det var bare et spørsmål om tid før de to kameratene ble innhentet etter at de i halvannet år i ly av mørket hadde reddet nærmere 350 mennesker fra den sikre død − rett for nesen på den tyske toppledelsen i Norge under 2. verdenskrig.

Frekkheten og dristigheten til de to kameratene hadde ikke kjente noen grenser. Det viktigste hjelpemiddelet de hadde, var en 1939-modell Cadillac La Salle med V8-motor, bilen til Quisling-­regimets politiminister Jonas Lie, én av de fremste og farligste norske nazistene.

Taus helt

De to unge mennene tilhører gruppen av Norges mange ukjente krigshelter.

– Pappa fortalte veldig lite om det han hadde gjort og opplevd i krigsårene. Jeg fikk høre i familien at han hadde gjort en flott innsats og reddet jøder fra nazistene. Vi så på ham som en helt, men akkurat hva han og Henrik Olsen gjorde og hvor mange de reddet livet til, det tok det meg veldig lang tid og mye gravearbeid å finne ut av, forteller Anne-Kristin Føsker.

Hun forteller at faren alltid viftet det vekk når noen av dem stilte spørsmål om hva han hadde drevet med under krigen. Han ville ikke ha noe som helst snakk om det, derfor var det helt ukjent for familien at han og kameraten hadde reddet hundrevis av mennesker.

− Det er et under og en gåte at de ikke ble tatt, forteller Anne-Kristin.

Sto imot nazi-presset

Leif Kristian Føsker var så vidt fylt 20 år da tyske styrker veltet inn over Norge. Han ville gjerne ut for å slåss mot fienden, men visste ikke helt hvordan. En måneds tid etter krigsutbruddet møtte han på Henrik Olsen.

Han hadde forsøkt å kjempe mot de tyske styrkene, var blitt tatt til fange og løslatt mot meldeplikt. Begge søkte opptak i politiet, de mente de der kunne gjøre noe nyttig.

Politistyrkene ble etter hvert mer og mer nazifisert. Presset for å få alle tjenestemenn og embetsmenn i politiet inn i Nasjonal Samling økte utover høsten 1940. Politiminister Jonas Lie skrev et brev i midten av desember der han i klartekst krevde medlemskap.

De fleste politifolk i Oslo meldte seg inn i NS. De to unge aspirantene Føsker og Olsen drøyde. Det gjorde også Leif Kristians far, Lars som også var i politiet. Men presset på Lars Føsker ble så sterkt at han ikke maktet å stå imot. 31. desember 1940 ble han NS-medlem nummer 25970, men han skammet seg dypt.

At han meldte seg inn i det forhatte NS skapte også problemer for sønnen. Leif Kristian måtte under hele krigen og den første tiden etterpå tåle å høre rykter og slengbemerkninger om at han var nazist eller nazisønn.

Nøt respekt

Utad var Leif Kristian Føsker en imponerende ung mann, 196 centimeter høy, velbygd og staselig, skoleflink og pålitelig. Han var så respektert av nazistene og deres medhjelpere at han ble sendt til Kongsvinger for å få opplæring på SS-skolen der, senere ble han utnevnt til instruktør på en ledende SS-skole.

Han kombinerte SS-oppgavene med å jobbe som trafikkpoliti på motorsykkel i hovedstaden. På den måten skaffet han seg opplysninger og kontakter som kom til nytte senere.

Ønsket om å hjelpe landsmenn som var i knipe, var brennende hos den unge mannen. Et drøyt år inn i krigen, fikk han muligheten. Sensommeren i 1941 ble nemlig kameraten Henrik Olsen beordret til tjeneste som sjåfør for politiminister Jonas Lie.

Olsen måtte bytte ut den blå politiuniformen med den forhatte grønne partiuniformen, og måtte tåle både mistenksomhet og spott fra kolleger. Men sjåførtjenesten ga ham og Leif Kristian uante muligheter.

Utmattende

Det første oppdraget de to kameratene tok på seg, var å frakte en jødisk mor, hennes datter og en nederlandsk mann som hadde rømt fra en tysk båt, inn mot grensen til Sverige.

Det var Henrik som oppsøkte Leif og lurte på om han var «klar for en tur.» De hentet en nazi-bil i politigarasjen − som politiministerens sjåfør kunne Henrik omtrent gjøre som han ville − og la av sted samme kveld.

De tre flyktningene ble satt av på avtalt sted i god behold. Henrik og Leif satte kursen tilbake til Oslo, de var ikke fremme før ved 05 om morgenen.

Da måtte de levere bilen og få seg litt søvn før tjenesten begynte igjen.

På denne måten holdt kameratene på i uke etter uke og måned etter måned.

Stjal til bensin

For å kunne gjennomføre transporten til og fra svenskegrensen, måtte de to kompisene stjele rasjoneringskort for bensin, og de måtte finne på plausible forklaringer for hvorfor de var ute på kjøretur i områder de ikke skulle være.

– Vi kjører med fanger som skal overleveres til Gestapo, lød én av forklaringene.

Andre ganger løy de at de var i offisielt oppdrag for politiministeren. Som oftest ble vaktene de støtte på raskt overbevist. Men lett tilgjengelig i bilen hadde både Leif og Henrik hvert sitt håndvåpen, og de var forberedt på å skyte for å drepe om det ble nødvendig.

Den bilen de benyttet på det fleste turene var politiministerens svarte La Salle, med registreringsnummer A-92. I en periode var den så ofte observert i grenseområdene at det gikk brev til Oslo med spørsmål om hva den gjorde i området.

Brevbombe

Brevet, som kom i desember 1941, var fra sjefen for grensepolitiet (GREPO). Heldigvis åpnet en sekretær brevet. Og sekretæren var tilfeldigvis kjæreste med Henrik Olsen.

Løsningen ble et brev tilbake til GREPO med takk for deres årvåkenhet og en forsikring om at alt var i skjønneste orden. Brevet var det Henrik selv som skrev og stemplet.

Dermed var de av kroken for denne gang. Likevel; hver eneste tur til svenskegrensen var en påkjenning, risikoen for å bli tatt økte for hver gang.

Presset økte

Etter som nazistene intensiverte jakten på jøder og motstandsfolk, måtte Leif og Henrik intensivere transporten ut av Norge. Nesten hver natt var de ved grensen, der lokale grenseloser sørget for å få ulykkelige mennesker i sikkerhet på den andre siden.

Henrik fikk mange av oppdragene gjennom sin onkel, som var pålitelig, men det kom telefoner og forespørsler fra mange hold.

Presset på de to unge «dobbelt­agentene» økte nesten for hver tur. Begge ble utslitt av søvnmangel og nervepress, og måtte få sovepiller for å få litt ekstra hvile. De skaffet seg også Fenedrin, en type amfetamin, som hjalp dem til å holde seg våkne og gjorde dem mer opplagt på de lange turene.

Kontrollene de to måtte forsere, ble stadig flere. På hver tur ble de gjerne kontrollert både én og to ganger, og måtte stadig bløffe seg gjennom.

De unge mennene begynte også å bekymre seg for om ansiktene deres ble for kjent, og at navnene deres kunne bli snappet opp av angivere og folk med nazi-sympatier.

Tross alle betenkeligheter og faren for at de kunne bli tatt, holdt Leif Kristian og Henrik det livsfarlige spillet gående til ut på vinteren i 1943.

Men fredag 12. februar raknet opplegget deres.

Razzia

Etter at de hadde gjennomført langt over hundre turer med flyktninger, hadde Gestapo omsider fått vite hva de to kameratene drev med. Leif Kristian fikk høre fra en pålitelig kollega at det fryktede hemmelige politiet nå var ute etter dem, og at det hastet med å komme seg unna.

Han bestemte seg for å avslutte og komme seg til Sverige, men hadde problemer med å få tak i Henrik som var ute i byen i noen ærender. Mens Leif Kristian var hjemme i foreldrenes leilighet for å hente det han trengte til flukten, lød brysk og bestemt banking på inngangsdøren.

Leif Kristian kom seg ut av et vindu og ut på den smale gesimsen utenfor. Der ble han stående og klamre seg fast mens sivilkledd nazi-politi gjennomsøkte leiligheten. De spurte foreldrene hvor Leif Kristian var, men de bare ristet på hodet, og tyskerne måtte dra med uforrettet sak.

Omsider fikk også Henrik vite at det brant under føttene på dem.

Avslørt i Sverige

Årsaken til at de var avslørt, var at han og Leif var blitt fotografert av tyske agenter mens de var i Stockholm på et kort besøk en tid tidligere.

Henrik dro hjem til Leif Kristian, og sammen ble de enige om å forlate landet. For siste gang bløffet de til seg en bil fra tyskernes garasje, en Chevrolet denne gang. De fikk også en kollega til å bli med dem til grensen, for å ta bilen tilbake til Oslo og ikke avsløre noen av grenselosene.

Flukten gikk bra. Søndag 14. februar ble de to avhørt på lensmannskontoret i Strömstad og de fikk innvilget nødvisum til Sverige samt hvert sitt flyktningnummer – Leif nr 12725 og Henrik nr 12730.

− For viktig

Både Henrik Olsen (han tok senere etternavnet Hebo) og Leif Kristian Føsker gikk tilbake til politiet da krigen var slutt. I januar 1946 begynte Henrik som kontorsjef i et advokatfirma, tre år senere begynte han som malermester i farens firma som han senere overtok. Leif Kristian ble i politiet til han ble pensjonist i 1978.

For Leif Kristians far Lars skulle NS-medlemskapet forfølge ham resten av livet. 

Frykten for å miste jobben og muligheten til å forsørge familien, hadde avgjort valget. 

– Jeg synes historien er for viktig til at den kan glemmes. Jeg var bestandig glad i bestemoren og bestefaren min, men nå forstår jeg mye mer om hvordan de hadde det, og hva som var årsaken til mange ting jeg syntes var rart med dem når jeg var liten, sier Anne-Kristin Føsker.

Leif Kristian Føsker flyttet til Spania, der han døde i 1995.

Tipset av tyskere

– De reddet mitt liv, fortalte Ivan Pogost til den svenske avisen Expressen da Anne-Kristin Føskers bok kom ut i Sverige.

Pogost var 12 år gammel da han og foreldrene kom seg ut av Oslo og over grensen. En vennligsinnet tysk offiser hadde gitt 12-åringens far et tips om at Gestapo var i gang med å sjekke familiens opprinnelse. Kort tid etter satt de i en nazi-bil på vei mot trygg‑ heten.

– For en 12-åring var det spennende. Vi følte oss ganske trygge da vi satt i politiministerens bil, sa Ivan Pogost.

Planla å kidnappe Quisling

Under én av de mange kjøreturene mot grensen til Sverige slo tanken slo ned i hodet til Leif Kristian Føsker: Henrik og jeg kan jo kidnappe Vidkun Quisling!

Føsker tenkte at de to kunne ta med seg NS-lederen og minister­presidenten og drepe ham, eller overlevere ham til rette vedkommende. Han nevnte planene for Henrik, og de to tenkte og diskuterte flere ganger hvordan en kidnapping kunne gjennomføres.

Én av ideene var at én av dem for en kveld kunne overta jobben til Quislings faste sjåfør, som de kjente, og så sørge for å bedøve landssvikeren mens han satt i bilen på vei hjem fra et selskap eller et møte.

– Jeg har kontakt med en lege som kan gi meg sovemedisin, så kan jeg gjemme meg i bilen og gi ham en sprøyte på vei hjem, skal Leif ha forklart kameraten.

De to unge motstandsmennene var temmelig sikre på at de skulle klare å få kontroll over Quisling, men de slet mer med å finne en god plan for hva de skulle gjøre med ham etterpå. Å frakte ham over til Sverige ville bli vanskelig, de fryktet i tillegg at svenskene ville sende både ham og dem selv tilbake til Norge.

Under et besøk i Sverige var de to karene i et avhør ved den norske legasjonen i Stockholm. Der nevnte de kidnappingsplanene og forklarte at de ville komme i kontakt med britiske kontakter som kunne ta seg av Quisling når de hadde fanget ham – de tenkte seg et fly som kunne lande på et vann i Nordmarka og hente ham der.

Men de to unge våghalsene var ikke kjent i Sverige og planene var så ville for dem de møtte, at de aldri ble tatt på alvor.

Dobbeltspill

– De drev et livsfarlig dobbeltspill som nesten ikke er til å tro, forteller Leif Føskers datter Anne-Kristin Føsker til Vi Menn.

I flere tiår har hun gravd seg ned i historien til faren og andre deler av familien, og har i år gitt ut den norske utgaven av boken «Grensen er nådd» om de dramatiske begivenhetene de første to-tre krigsårene.

Føsker er født i Norge, men har bodd i Sverige siden hun var 11 år gammel. Hun er nå pensjonist, men har tidligere vært svært aktiv politiker, både på lokalplan og som Riksdagsmedlem for det svenske Folkpartiet. Senere har hun i mer enn 30 år drevet lederutvikling i Sverige og Norge. Boken om familiens krigsopplevelser kom ut i Sverige for flere år siden.

Da Leif Kristian Føsker døde i Spania i 1995, fant datteren en del viktige papirer i en bankboks. Hun fant blant annet et brev der det fremgikk at det i 1974 forelå planer om å skrive en bok om farens opplevelser under krigen. 

– Det var slett ikke alle i familien som syntes det var en god idé å skrive en bok som ville avsløre hemmeligheter de eldre i familien hadde skammet seg over i årevis.