Henriette overlevde mot alle odds: – Fengslet og mishandlet

Henriette er lærer på Nansen skolen i Kristiansand. Da krigen kommer, blir hun og ektemannen Øyvind aktive i motstandsbevegelsen.

De hjelper blant annet til med å organisere fluktruter for andre motstandsfolk som er ettersøkt av Gestapo, og de trykker og distribuerer illegale aviser.

I 1943 må imidlertid også Øyvind flykte til Sverige mens Henriette velger å bli igjen i Norge siden hun er gravid og føler seg trygg på at hun ikke står på Gestapos lister.

Natt og tåke-fanger

Sommeren 1943 blir Henriette likevel arrestert og torturert, og sendt til fangeleiren Grini. Når fødselen nærmer seg, blir hun overført til den beryktede adressen Møllergata 19, der nazistene holder motstandsfolk i arrest og foretar forhør og tortur.

Deretter føres hun til Aker sykehus og føder, under strengt vakthold, en liten jente som straks blir tatt fra henne, før hun selv sendes av gårde som såkalt Nacht und Nebel-fange til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland.

Nacht und Nebel-fanger, på norsk natt og tåke-fanger, er en betegnelse tyskerne bruker på de fangene som viser politisk motstand mot okkupasjonsmakten og som skal overføres til Tyskland for så å forsvinne fullstendig fra alle registre.

Hensikten er å skremme alle andre nordmenn fra å bli med i motstandsbevegelsen.

Galgenhumor

Kvinnene på Grini sitter i egne avdelinger under særs krevende soningsforhold. De vet at de når som helst og uten forvarsel kan bli hentet ut for å bli enten forhørt eller deportert.

Ingen vet hva morgendagen bringer. Stadig opplever de at noen bare blir borte. Men styrken i samholdet kan ingen ta fra dem. Det gir jentene håp og krefter til å holde ut. Midt i det hele rydder de også plass til gledesstunder, humor og satire.

– For å holde motet oppe og bevare troen på en fremtid med fred og frihet, er det tydelig at disse kvinnelige fangene på Grini finner frem til ulike strategier som gir dem en slags mening i fangetilværelsen, sier Camilla Maartmann.

Hun er førstekonservator ved Museene i Akershus, og har jobbet tett på den nye utstillingen om de kvinnelige fangene på Grini.

Les også (+):  Kursk-ulykken: Synet som fikk redningsfolkene til å grøsse

Usynliggjort

– Det er vondt å se hvordan disse kvinnenes krigsinnsats er usynliggjort og underkommunisert, og det er derfor veldig meningsfullt å løfte historiene deres frem i lyset, synes Camilla.

Etter å ha jobbet med utstillingen, er hun glad for å kunne gi kvinnene som bidro i kampen for et fritt Norge den oppmerksomheten de fortjener.

Utstillingen står i den eneste opprinnelige fangebrakken som er bevart etter Grini fangeleir, og fra nå av skal den stå der permanent.

– Disse kvinnene blir arrestert, fengslet og mishandlet uten rettssak og dom. Tre av kvinnene blir umiddelbart skutt på utsiden av fangeleiren, noen tar sitt eget liv eller dør i fangenskap, forteller Camilla. 

– Andre opplever at deres handlinger blir misforstått og mistenkeliggjort fordi de bryter med datidens kvinnerolle. Mange av dem betaler en høy pris for sin innsats, og nå er det på tide at denne delen av okkupasjonshistorien får større oppmerksomhet og anerkjennes. 

Arrestasjon og tortur

Fra juni 1941 til mai 1945 blir flere tusen norske kvinner og menn arrestert og plassert på Grini. Mange uten å ha gjort noe annet enn å være uenige med den tyske okkupasjonsmakten.

Noen, særlig flere av de kvinnelige fangene, er med i produksjon av illegale aviser og deler dem ut i skjul, eller de er kurerer for motstandsbevegelsen, mens andre igjen bare er på feil sted til feil tid.

De vilkårlige arrestasjonene blir alltid etterfulgt av harde forhør, ofte også tortur. Nazistene skyr ingen midler når det gjelder å presse fangene for å få dem til å oppgi navn på andre de har samarbeidet med.

Kvinnelige fanger blir ikke vist mer nåde enn mannlige. Det vanker slag med køller, brenning med sigaretter eller man blir plassert kloss inntil en stråleovn over lengre tid.

Flere fanger isoleres på mørke eneceller, noen deler celle med flere. Mens andre stues inn på større saler. Ofte er de innesperret hele døgnet, og det er forbudt å se ut av vinduet.

Kvinnen og Tiden

Henriette, som er gravid og nedkjørt etter tortur da hun ankommer Grini, får beskjed om at hun skal føde i fangenskap og at barnet vil bli tatt fra henne og sendt til et barnehjem i Tyskland.

Da bryter hun fullstendig sammen og forsøker å ta sitt eget liv ved å knuse hodet sitt mot veggen. Hun lykkes ikke. Da fødselen inntreffer ser den tyske fengselslegen heldigvis med milde øyne på henne og sier at han skal sørge for at barnet blir værende på et lasarett i Norge.

Henriette får lov til å holde den nyfødte datteren sin tett inntil seg i en halv time før de tar henne.

Heldigvis klarer noen å overtale legen til å gi den nyfødte datteren til Henriettes søster. To måneder senere sendes Henriette til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland.

Hun er den første gravide kvinnen i Norge som utsettes for både fysisk og psykisk tortur. På vei til Tyskland har hun liten tro på at hun vil overleve, men trøster seg med at datteren er i trygge hender.

Mot alle odds overlever Henriette fangeoppholdet i Ravensbrück der hun utsettes for både sult og alvorlig sykdom. Hun gjenforenes med sin datter etter krigen. 

Oppfinnsomhet

Hildur er en annen fange vi blir kjent med på utstillingen. Hildur sitter på enecelle. Hun utmerker seg tidlig med sine syferdigheter, og de tyske kvinnelige fangevokterne henvender seg til Hildur når de trenger å få reparert sine raknede nylonstrømper.

Som takk for hjelpen, får Hildur forskjellige nåler og garn hun deler med de andre kvinnelige fangene. Og jentene som jobber på systua med å reparere alt fra mennenes fangedrakter til håndklær og sengetøy for ledelsen, får lurt unna garn og tøyrester.

Med enkle midler tryller jentene i det skjulte frem de vakreste håndarbeider. På utstillingen kan man se nydelige små heklebrikker, duker med hardangersøm og broderte tepper, samt fangedrakter som er så møysommelig stoppet og reparert at de mest ligner små kunstverk.

Mat til motstandsbevegelsen

Randi Christensen hjelper til med å skaffe folk i motstandsbevegelsen mat. Det koster henne friheten. 21 år gammel blir Randi arrestert og sendt til Grini fangeleir.

Der sitter også fangenummer 9239 Margrete Sæther, hun sier: «Naturligvis var jeg klar over at det var farlig det jeg gjorde, men jeg ville være med. De skyter vel ikke kvinner, det kan jeg huske at jeg tenkte.»

Margretes ord er karakteristisk for det motet flere av kvinnene i Grini-leiren har utvist før de kommer hit. De visste hva de risikerte.

Solveig Lystad, fangenummer 3597 sier det slik: «Det var aldri spørsmål om farer for en selv eller noe sånt, det var bare å handle.» Fangenummer 7459 Gudny Høegh-Omdal sier: «Vi visste jo at de drev med tortur, det visste vi!»

Les også (+): Trine Lise Olsen trodde broren døde av en medfødt hjernefeil. Sannheten var et sjokk

Lange arbeidsdager

Jentene på Grini må arbeide fra morgen til kveld. De driver blant annet fangeleirens vaskeri der de vasker og skrubber fangevokternes klær og sengetøy, men også fangedrakter, skjorter og pyjamaser skrubbes til fingrene deres er omtrent hudløse.

Når noe går i stykker, sendes det inn på systua der jentene sitter så tett at de må benytte kort tråd slik at armen ikke dulter bort i nestemann når de syr.

Når de holder en skjorte mellom hendene, er det vanskelig å se hva som er det opprinnelige stoffet i skjorta og hva som er en lapp.

På listen over gjøremål står også rengjøring av de tyske fangevokternes boliger. Kvinnene er slavearbeidere uten lønn og på minste-rasjon av mat, en protest eller forsnakkelse kan føre dem rett i døden.

Men hygge var det, også

Galgenhumor og samhold er stikkord Grini-jentene benytter når de i ettertid blir spurt om hvordan de holdt ut. De får sjelden mer enn en halv time i luftegården, de ligger enten isolert alene på et kjellergulv i en mørk celle i dagevis, eller de blir stuet sammen på et lite rom der de må dele både sengeplass og soveplass på gulvet med lopper og lus.

Når som helst på døgnet kan en fangevokter komme og hente dem ut, til hva? Henrettelse eller deportasjon? Usikkerheten gnager.

Ruth Alice Madsen, fange nr 12112 forteller: «Et par forsøkte å begå selvmord, men hadde for dårlig verktøy.»

Helga Nyland, fange nummer 3655 sier: «Du spør kanskje om vi aldri hadde noen hygge? Jo da, den vi stjal oss til.»

Hyggen består i å feire ved hver minste anledning enten det er en høytidsdag eller en bursdag. De lager små presanger til hverandre og de sparer på mat slik at de har litt ekstra når kvelden kommer.

De små gavene blir laget av nesten ingenting, en stoffbit med en brodert liten blomst og et navn gjør lykken som duk, en heklet remse med hardangerbroderier blir som et smykke på bordet. Et dikt for dagen skrevet ned på en liten lapp, varmer langt inn i sjelen.

Fred og frihet

Mandag kveld 7. mai 1945 begynner ryktene å gå i fangeleiren. Tyskerne skal ha kapitulert. Senere på kvelden ser de det norske flagget bli heist på hovedbygningen, og de hører sang utenfor døren.

Snart står fem tusen kvinner og menn oppstilt ute på plassen og synger «Ja vi elsker dette landet», for første gang på fem år. De tyske fangevokterne er vekk, fangene er frie!

Om morgenen 8. mai, på det som siden skal bli selve frigjøringsdagen, spaserer de siste kvinnelige fangene på Grini ut i frihet.

Nå vil de legge fortiden bak seg, de vil glemme det vonde og se fremover. Hva de har ofret og hva de har opplevd holder de for seg selv.

Å snakke om egne krigsopplevelser er det ingen som hverken vil eller våger. Noen kunne kanskje mistenke dem for å ha konspirert med tyskerne? Etter krigen er det de mannlige heltene i motstandsbevegelsen som fremheves.

Den tids kjønnsrollemønster evner ikke å rydde plass til kvinnenes innsats. 

Traumer i ettertid

I ettertid blir det barna deres som forteller om hvordan tiden i fangenskap har preget foreldre og besteforeldre, og hvordan deres traumer også kom til å prege dem som kom etter.

Mange vet ikke engang at mor bidro i kampen for fred og frihet, men de husker at hun kunne bli innelukket og tung til sinns.

I krigslitteraturen etter 1945 og helt frem til 1970-årene finner man omtrent ingenting om kvinnenes innsats i motstandsbevegelsen, men i de siste to tiårene har dette heldigvis forandret seg.

Utstillingen på Grinimuseet er en sterk skildring av de kvinnelige fangene, deres innsats, og prisen de betalte for vår frihet. Den burde bli pensum.