Et brev med et bilde av en ung og søt kvinne førte til en utrolig oppdagelse

Den første kontakten mellom Anne Stine og Helge kan nesten beskrives som «Tinder i slow motion», sier Eirik Sandberg Ingstad til Podkasten Uteliv om hvordan hans bestemor og bestefar møttes på 1930-tallet.

Anne Stine Mo var trolig en målbevisst jente. Ifølge barnebarnet hadde hun latt seg inspirere av to bøker. Den ene var Howard Carters bok om oppdagelsen av graven til Tut-ankh-Amon, som førte til at hun bestemte seg for å bli arkeolog. Den andre boken var «Pelsjegerliv» av Helge Ingstad, som førte til at hun bestemte seg for å gifte seg med «pelsjegeren».

Den første kontakten skjedde i form at et fanbrev Anne Stine sendte til den 18 år eldre Helge Ingstad, som da var Sysselmann på Svalbard (1933-1935). Vedlagt var et bilde av den unge Anne Stine. Eirik beskriver sin mormor som «svært pen», og at hun må ha «gjort inntrykk» i et mannsdominert Svalbard-samfunn.

Bildet resulterte i et svar fra Ingstad, der han vedlegger «Pelsjegerliv-bildet» vi alle nå kjenner så godt. Brevvekslingen endte i et møte i Oslo når Anne Stine trolig er kun 17 år, men deres møte skal ikke ende i giftermål riktig ennå.

Anne Stine blir sendt på husmorskole i Paris og ender opp med å forlove seg med en tysk greve. Mot slutten av 30-tallet bygger det seg opp til krig i Europa, og Anne Stines foreldre ønsker at datteren skal komme hjem. Løsningen blir å kontakte Helge Ingstad. Han sender et postkort med bilde av to fjordhingster og med teksten: Norge er best. Helge og Anne Stine gifter seg i 1941.

Pelsjegerlivet

I 2021 feiret boken «Pelsjegerliv» 90-årsjubileum, noe barnebarnet Eirik markerte med en egen Ingstad-festival i stua på Brattalid, i Helge Ingstads hjem i Oslo. Festivalen arrangeres nå årlig. Navnet Brattalid er etter vikinghøvdingen Eirik Raudes gård på Grønland.

Historien frem til Helge Ingstad endte som pelsjeger i Canada kan du høre Eirik fortelle om i Podkasten Villmarksliv.

Her kommer det frem at Ingstad på ingen måte dro direkte til Canada, men oppholdt seg først åtte måneder som «strandløve» i Nice.

– Et bra sted å være for en mann i sin beste alder når man har nok penger, sier Sandberg Ingstad i Podkasten Villmarksliv.

Helge hadde nemlig solgt advokatpraksisen i Levanger og brukte trolig tiden i Nice til å finne ut hva han skulle gjøre videre i livet. Inspirert av en annen, ukjent norsk eventyrer, bestilte Ingstad billett til Afrika. Den påfølgende natten angret han seg og visste at kursen måtte gå nordover. Billetten ble booket om og reisen gikk til Canada, der han levde som pelsjeger i fire år.

Et opphold som etter hjemkomsten til Norge resulterte i en rask berømmelse for boka «Pelsjegerliv» (1931). En berømmelse som vi trygt kan si bare har vokt og vokst. For i dag, over 90 år senere, er Ingstad en inspirator for nye eventyrere. Jens Kvernmo legger for eksempel ikke skjul på at det nettopp er «Pelsjegerliv»-boka som fikk han til å bruke halvannet år i den canadiske villmarka.

Fra husmor til arkeolog

Mens Helge Ingstad nærmest ble presset av faren til å ta en utdannelse, var det motsatt i Mo-familien. Der hadde det blitt bestemt at det var mennene som skulle få utdannelse. Anne Stine Mo ville det annerledes. Etter at familienavnet var skiftet ut med Ingstad, og deres første barn var født, tok Anne Stine artium og en magistergrad i arkeologi. Hun var 42 år da hun avla sin magistergradseksamen.

Opptakten til funnet av Vinland startet med at Helge og Anne Stine studerte vikingbosettinger. Eirik Sandberg Ingstad refererer til sin mor, Benedicte Ingstad, som beskriver noen absurd lange ferier til steder som Shetland, England, Orknøyene og andre steder der de så på norrøne ruiner og tegn på aktivitet fra vikingtiden.

– Mamma beskriver dette som uendelig kjedelig, men det var lett å be henne fri fra skolen. Læreren var Jens Bjørneboe, og han var ikke så opptatt av pensum, sier han til Podkasten Uteliv.

Vinland

I et lydopptak beskriver Helge Ingstad hvordan de studerte de islandske sagaene. Ingstad forteller at det er mange som har forsøkt å finne Vinland tidligere, men at Anne Stine og han selv gjorde det første, systematiske forsøket på å finne stedet sagaen omtaler som Vinland.

I sagaen til Torleif Karlsevne står det at han satte ut for å lage en koloni med tre skip og 160 mennesker – inkludert kvinner, dyr og alt man trengte for å livberge seg for over 1000 år siden. Torleifs kone skal ha fått barn i Vinland, noe som da trolig må være den første europeer født i Nord-Amerika.

Mens mange trodde navnet Vinland spilte på vin og vindruer, så trodde Ingstad mer på tolkningen til en svensk lingvist. Han ment vin var et gammelt norrønt ord for gress eller en god plass for dyr å beite, som i det gamle navnet på Bergen, Bjørgvin, som betyr den grønne engen mellom fjellene.

I lydopptaket er Helge Ingstad overbevist om at den grønlandske bosettingen til Eirik Raude utforsket kysten av Nord-Amerika. Distansen fra Island til Grønland er nemlig ikke noe lenger enn distansen fra sørspissen av Grønland til de nordligste strendene på Newfoundland.

Kikker man lenger nord på kartet, er den minste avstanden i Naresstredet mellom Grønland og Ellesmer Island på kanadisk side kun 35 kilometer på det minste. Det finnes likevel ikke bevis for at Eirik Raudes menn var så langt nord, men med tanke på at det var et varmere klima den gang, er det jo lov å spekulere.

Fortalte om ruinene

Jakten på Vinland startet så langt sør som Rhode Island, sør for Boston. I lydopptaket forteller Helge hvordan han ved hjelp av fly og båt trålet kysten nordover, snakket med folk og forsøkte å finne ledetråder som kunne føre ham til Vinland. Uten hell.

En dag snakker han med en fisker som kunne fortelle om noen ruiner på L›Anse aux Meadows, på den nordlige tuppen av Newfoundland.

– Der fant vi noen overgrodde ruiner på et flatt, gresskledd sted godt egnet for kveg. Kom vikingene sjøveien, måtte de ha kunnet finne denne plassen, hevder Ingstad i lydopptaket.

Funnet ble gjort i 1960. De neste årene ledet Anne Stine Ingstad utgravningene av «Vinland». Den sure jorden på stedet gjorde at det ble gjort få funn, men de fant rester etter typiske vikinghus med bålsted i midten, og i 1968 fant de en norrøn ringnål av bronse. En jernvinne er også et bevis på europeisk bosetting, siden det amerikanske urfolket ikke kjente til hvordan jern ble utvunnet på den tiden.

Til tross for skepsis i fagmiljøet, lot de seg til slutt overbevise om at vikingene faktisk hadde oppdaget Amerika 500 år før Christofer Columbus. Time Magazine har også tidligere vurdert dette til en av de viktigste oppdagelsene på 1900-tallet.

Det måtte altså en med husmorskole og en «pelsjeger» som hatet skolen til for å avsløre denne viktige delen av vår historie.