Elise dro til Amerika med store drømmer. Det endte i tragedie

«Er det farlig med hensyn til sykdom i Amerika?». «Har man noe å frykte for ville dyr eller indianerne?» «På hvilken kant av Norge ligger Amerika, og hvor langt er det dit?». 

Kunnskapen om Amerika var begrenset for 200 år siden da den første store bølgen av emigranter forlot Norge. Informasjonen fikk de som oftest muntlig eller via brev fra andre utvandrere: Amerika var et stort og rikt land med muligheter for et bedre liv, frihet og billig jordbruksland, ble de gjerne fortalt. 

I likhet med cirka 900 000 nordmenn dro Elise Amalie Wærenskjold til Amerika i håp om et bedre liv. 

 Den norske utvandringen til Amerika startet allerede i 1825 da skipet Restauration la ut fra Norge med kurs for et nytt liv i vesten. Seksten år senere fant de første nordmennene veien til republikken Texas.

Utvandringen begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. Politisk eller religiøs undertrykkelse som årsak til utvandring var hovedsakelig aktuelt de første tiårene etter at utvandringen startet. 

Motivet for å utvandre til byene over havet til Amerika var forestillingen om nye muligheter og bedre livsvilkår. 

De første årene skrev Elise brev hjem til Norge fulle av håp og fremtidstro. Hun beskrev et samfunn uten den dype fattigdommen hun kjente i gamlelandet: 

«Fattige i norsk Betydning, finnes ikke her,» skrev hun i 1848. 

Les også (+) Irma bodde på en søppelfylling og fødte 13 barn

Drømmen om et bedre liv

Prestedatteren Elise Amalie Tvede født i 1807, fikk en uvanlig god utdannelse for en kvinne på 1800-tallet og utviklet tidlig en interesse for språk og litteratur.

Hun begynte å arbeide som lærer allerede som 19-åring og startet jenteskole i Tønsberg. Unge Elise skrev også artikler for utvandringsmagasinet «Norge og Amerika» som hun undertegnet med sitt etternavn. Det var nemlig ikke akseptert at kvinner holdt på med skriving og litteratur på denne tiden. 

Hun giftet seg først med hvalfangeren Sven Foyn, men ekteskapet gikk ikke særlig bra, og de to ble separert etter kort tid. 

Etter å ha hatt ansvaret som redaktør for bladet et års tid, dro hun til Amerika sammen med Wilhelm Wærenskjold i 1847. Elises foreldre var begge døde, og hun hadde ingen søsken. Dermed var det enklere for henne å søke lykken over Atlanteren. Paret giftet seg raskt etter ankomsten til Texas og fikk tre sønner. 

Ektepar ble tildelt dobbelt så store landområder som enslige nybyggere, og familien ble høyt respektert i det nye lokalsamfunnet som vokste frem. 

Krig og slaveri

Men snart skulle Elise bli kjent med skyggesidene i sitt nye hjemland. I brevene til Norge kritiserte hun slaveholdet i det nye landet og beskrev brutaliteten som preget sørstatene. 12. april 1861 brøt det også ut borgerkrig mellom statene i nord og Sør-Amerika. 

Både Elise og mannen sympatiserte med nordstatene, selv om de bodde i sør. Men det våget de ikke si offentlig. Det ble forventet at alle menn med god helse bidro i borgerkrigen, og Wilhelm ble derfor sendt for å krige mot nordstatene. Krigen endte med at nordstatene bekjempet sørstatene i 1865. Over 620 000 mennesker døde i krigen, og enda flere ble såret. 

Høsten 1865 fikk familien Wærenskjold et uventet besøk. På trammen sto en nabo med en alvorlig forespørsel. En ung kvinne, Mary Reagan, hadde mistet foreldrene sine og fått barn utenfor ekteskap med en afroamerikansk mann. Dette var stor skam i Amerika.

Den unge jenta var utstøtt av sin egen familie og lokalsamfunnet. Ville Elise og Wilhelm ta henne inn for en stund? Planen var at Mary skulle dra videre til familie i delstaten Tennessee så snart vinteren var over. 

Les også: (+)  Johanna bodde i en hule under krigen: – Damer som henne finnes ikke lenger

Skjebnesvanger avgjørelse

Elise var kjent for sin medfølelse og sitt sterke engasjement for å hjelpe de svakere stilte. Etter å ha snakket med ektemannen, åpnet de dørene for den unge jenta. Mary og barnet ble snart en del av familien. Men Elises ønske om å hjelpe skulle få konsekvenser. 

En dag ble Elise oppsøkt av en mann som presenterte seg som Marys onkel. Mannen virket hyggelig, syntes Elise. Han uttrykte takknemlighet for at hun og ektemannen hadde tatt seg av Mary og barnet hennes. Han lovet å ordne med reise til Tennessee når våren kom. 

Men mannen var ikke den han utga seg for å være. 

Snart kom det for en dag at han var besatt av Mary og ville gifte seg med henne. Da han ikke fikk det som han ville, truet han Mary med hevn gjennom anonyme brev. 

I 1866 begynte det å versere onde rykter om familien Wærenskjold i det lille lokalmiljøet. Noen hadde spredt løgner om at familien tok inn Mary for å få gratis hushjelp og slett ikke for å hjelpe henne. 

Elise hadde sine mistanker om hvem som sto bak, men fant det best å overse ryktene. Ektemannen ble rasende. For Wilhelm var ære viktigere enn noe annet. Han dro for å konfrontere mannen og krevde en offentlig unnskyldning. Men det fikk han ikke.

Et tragediens år

Elise hadde annet å tenke på. Yngstesønnen Thorvald hadde vært syk lenge, og i 1866 ble han alvorlig syk og døde. 

Først skrev hun til sin svigerinne om sønnens dødsfall. Kort tid etter samme år måtte hun skrive på nytt og fortelle om ektemannens død. 

«Min kjære ektemann lever ikke lenger! Han ble drept av en nedrig morder,» skrev hun i et brev datert 30. november 1866 til sin svigerinne.

Gjerningsmannen var mannen som var besatt av Mary. Drapet rystet lokalsamfunnet, men i et lovløst Texas tok det ti år før han ble arrestert og dømt.

Les også: (+) Faren ble rasende da han fikk vite hva Erik Bye skjulte

Kvinnen med pennen

Som enke med to barn måtte Elise finne nye veier for å forsørge seg. Hun underviste, skrev artikler og solgte bøker. Hun fikk til og med økonomisk støtte fra sin første ektemann, hvalfangeren Svend Foyn, som i mellomtiden hadde blitt en av Norges rikeste menn.

Gjennom brev og artikler, hvor flere ble publisert i Norge, ble Elise en av de viktigste stemmene fra de norske bosetterne i Amerika. Hun skildret både håp og smerte og våget med tiden å ta stilling i spørsmål som mange andre tiet om.

I 1961 ble hennes brev og artikler samlet i boken The Lady with the Pen. I dag regnes hun som en av de viktigste kvinnelige stemmene i norsk-amerikansk historie. Hun er også nevnt som en av Norges første kvinnelige redaktører. 

På prærien hun en gang beskrev som lovende og full av muligheter, står gravsteinen hennes fortsatt. Et minnesmerke over en kvinne som bar både drømmer, sorger og et ukuelig mot – og som aldri sluttet å skrive.

Elise Wærenskjold døde i Texas i 1895, 80 år gammel. Hun etterlot seg ikke bare barn og barnebarn, men også en arv av ord. Brev og tekster som gir oss et unikt innblikk i livet til norske pionerer på 1800-tallet.  Hun står igjen som en av de første norske kvinnelige redaktørene, i tillegg til en kvinnesaksforkjemper og forfatter.

Gjennom brev og artikler skildret hun nybyggerlivet på prærien i Amerika. Wærenskjold skrev artikler mot alkoholmisbruk og slaveri og ble en forkjemper for kvinnesak og menneskerettigheter. Hennes historier og brevveksling fra norsk bosetting i Texas er en hovedkilde til norsk-amerikansk historie.

Kilder: Nasjonalbiblioteket, Podkasten Gamle Greier, Gulliksen, Øyvind T.: Elise Wærenskjold i Norsk biografisk leksikon på snl.no.