Johanna bodde i en hule under krigen: – Damer som henne finnes ikke lenger

Noen kvinner går inn i historien som helt spesielle. 

Tidlig på 1980-­tallet møtte Hjemmets reporter Arild Mikkelsen Johanna Tordenskioldsdatter og det resulterte i en føljetong i bladet og en bestselgende bok om den hardt arbeidende Finnmark-damen.

– Jeg glemmer henne aldri. Hun var et rivjern av et kvinnfolk, helt unik, sier Arild i dag.

Han møtte henne flere ­ganger og var til og med i Afrika med henne for at hun skulle få hilse på et fadderbarn hun hadde der. 

Ga bort alle oppsparte midler

Vi henter tøffe og krevende Johanna frem fra glemselen. Hun, som ble født 12. januar 1916, døde i 1998, 82 år gammel. 

Noe av det siste hun ­gjorde, var å gi bort alle sine oppsparte midler til Rednings­selskapet, som hun støttet i mange år. 

– Hennes livs store sorg var at den første ektemannen, Håkon, forsvant på havet. Hans bortgang var årsaken til at hun spinket og sparte for å gi til de som redder liv på havet, minnes Arild.

Ingen av barna til Johanna lever lenger, men vi har snakket med folk som både kjente dem og Johanna. Og vi kan vi slå fast at det ikke bare var lett å være rundt henne. Journalist og forfatter Arild karakteriserer henne som «stri som pokker».

– Hun var en fascinerende person med en arbeidsmoral uten sidestykke. Hun krevde ekstremt mye av seg selv og like mye av de som var rundt henne. Det var aldri snakk om noe annet enn at både barn og voksne måtte stå på og bidra, og de fleste ville vel ha tenkt at det ble for høye krav til ­tider, bekrefter Frithjof Olsen, en mann i slekten hennes. 

Et urmenneske

En som kjente henne godt, og som en gang ble omtalt med Johanna i et stort Hjemmet-intervju, er Hanne-Mette Olafsen. Hun var 13 år da hun ble kjent med damen, som alle snakket om og visste hvem var.

Den gangen bodde Johanna i Øksfjord i vinterhalvåret fordi det var blitt for krevende å bo på det avsidesliggende gårdsbruket i Lokkarfjorden. Til bruket var det ikke vei og ­ingen telekommunikasjon. Hun brukte walkietalkie når hun ville ha kontakt med omverdenen. 

– Johanna var et urmenn­eske, som lærte meg masse i kraft av å være seg selv. I dag tenker jeg at hun ble mitt livs høydepunkt, sier Hanne-Mette.

Hun tror fellesskapet de begge følte, på tvers av den veldig store aldersforskjellen, skyldtes at de begge var født egenrådige. 

– Hun var ekstremt løsningsorientert og sto med rak rygg i alt. Og hun levde så nøkternt at det føles rart å tenke på. Hun unte seg selv ingen ting. I alle de årene jeg kjente henne så jeg henne ikke kjøpe seg ett eneste klesplagg. Likevel minnes jeg henne som raus, minnes Hanne-Mette. 

Johanna Tordenskioldsdatter var datter av Salmar Tordenskiold og Brita Henriette Anthonsdatter. Moren, som ble født utenfor ekteskap, ble satt bort på legd, som det het den gangen. Mange mente det var det samme som å bli en slave. Allerede som mindre­årig måtte hun ro fiske alene. 

Redningen ble sannsynligvis ekteskapet med Salmar. Seks barn kom til verden i Halvorsvika på Stjernøya og Johanna ble som den første datteren tatt begeistret imot. Hun fikk en harmonisk oppvekst med to gode foreldre.

At det var nøysomt og at også barna måtte arbeide, syntes hun var naturlig og nødvendig. 

Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor

Lærte å jobbe

Lille Johanna lærte tidlig å karde, spinne og strikke, og hun ble sendt i fjæra for å hente rekved, agnet liner og rodde fiske. Bare søndagene var hellige. Da lå den store familien som en klump på gulvet og sang skillingsviser. 

13 år gammel bestemte ­faren hennes at hun ikke skulle gå mer på skole. Arbeids­kraften forsvant hver gang ­ungene var seks uker borte på internatskole, og slik kunne han ikke ha det, var hans ­resonnement. 

Johanna ble arbeidskar på heltid allerede da. Og sannsynligvis preget det hennes innstilling og personlighet resten av livet. Hun tviholdt på den beintøffe arbeidsmoralen hun ble en del av mange år før hun ble regnet som voksen. 

I boken om henne, «Johanna Tordenskioldsdatter», forteller hun om den fantastisk fine kjolen, som kom til henne i posten fra en slektning i Amerika. Den var ment å være konfirmasjonskjolen hennes. Men slik ble det ikke. Moren mente at den var altfor fin og ga den i stedet bort til en omreisende bibelkvinne. Det sved. 

Johanna ble etter hvert en ung kvinne. Sommeren 1937 møtte hun Håkon da hun var på vei hjem fra Øksfjord og det var kjærlighet ved første blikk. Da de giftet seg ett år senere, var hun gravid.

Hennes foreldre ga det unge paret et lite hus på en liten eiendom ikke langt fra sitt eget og fremtiden så lys ut.

Aldri rådvill

Mens hun var en ammende mor, ble et nyfødt lam morløst. Johanna, som hadde lest om å redde dyreliv på denne måten, la lammet til brystet ved siden av datteren. Nei, hun var ikke som folk flest. Og året etter at andre verdenskrig kom til Norge, fikk det unge og for­elskede paret en sønn, født hjemme, uten jordmorhjelp. 

De merket ikke så mye til krigen langt der inne i sin stille vik. Uten elektrisitet brukte Johanna måneskinnet som lys når hun kardet og spant ull. Hun spinket og sparte det lille de tjente for en gang å få råd til et blomsterbed rundt huset. 

I fire år var hun lykkelig i det enkle og gode livet de hadde som familie. I januar 1942 ble det brått dyp sorg. Ektemannen Håkon skulle ut og ro fiske fordi de trengte mat. Selv om hun forsøkte å få han fra det fordi det var kraftig vind på havet, ble han med broren ut. Han kom aldri hjem og ble aldri funnet. 

I detalj beskrev Johanna åpent alt som skjedde og hvor traumatisk og vondt det var. Selv var hun overbevist om at hun hadde fått et varsel på forhånd. Og mens svigerinnen hylte ut sin sorg for mannen hun mistet, holdt Johanna fortvilelsen inni seg. 

«Jeg har bare elsket en gang i mitt liv, og min kjærlighet ligger på havbotnen den dag i dag … », sa hun til Hjemmet på 80-tallet. Hun hentet frem et lite såpestykke hun fikk av mannen rett før han døde. I 40 år hadde hun gjemt på det som en skatt. «Hvis jeg får lov, vil jeg ta den med meg i min grav», sa hun. 

Les også: (+) Kamma (62) rev en vegg i leiligheten – avslørte mammas hemmelighet

Mor og far

Andre verdenskrig raste. Hun var 27 år da hun mistet sin store kjærlighet og satt igjen med eneansvaret for to små barn i en unntakstilstand. Hun rodde fiske og erfarte hvor vanskelig det var å være både mor og far. 

I 1943 giftet hun seg for ­andre gang, ut fra hva hun selv sa av fornuftsgrunner. De levde likevel sammen i flere år, og han ble som en far for de små barna hennes.

Da tyskerne beordret tvangsevakuering av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms i oktober 1944, fikk de en dags varsel til å evakuere.

Johanna pakket og gråt og sammen med ektemannen rodde hun til en hule i nær­heten, som de kunne gjemme seg i.

Dyrene planla hun å hente senere, hvilket de også gjorde. De fant en stor nok båt rekende i fjæra, som de brukte til å frakte en stor, hvit ku og noen sauer og lam. 

Båten tok inn vann, og det ble en dramatisk frakt-tur, som heldigvis endte godt i ­siste sekund. Johanna mente at deres skjebne var styrt av Guds hender den gangen. 

I lomma den dagen hadde Johanna noe mange nordmenn fortsatt husker at hun fortalte om, nemlig tre poser med grønn maling. Hun hadde planen klar. Den hvite kua skulle males grønn når det ble vår og grønt ute, slik at den ikke ble så synlig for tyskerne fra havet og luften. 

Tøff tid

I årene etter pleide Johanna å si at de måtte ha tankene i alle retninger i krigsårene. Det ble aldri noe av å male kua i kamuflasjefarge, men ideen hennes var så spesiell at folk fortsatt nevner den når hennes navn bringes opp. 

Når det gjelder kua, kalvet den allerede sin første natt i hula. De bodde der i syv måneder, husdyr, folk og krypdyr sammen. De skiftet ikke klær og hadde knapt med mat.

Lyspunktet var vedovnen de fikk rigget til. I lyset fra den kunne Johanna sitte og klippe ull, karde og spinne, og på den måten skape ting hun senere kunne selge og tjene penger på. 

Det ble fred og huleboerlivet tok heldigvis slutt. Johanna bestemte seg for å bli nydyrker og rodde rundt på jakt etter jord. Hun fant paradiset sitt i en avsides krok på fastlandssiden i Stjernsund, Lokkar­fjorden, i munningen av Alta­fjorden og Øksfjord. Derfra var det to mil til nærmeste nabo. 

225 kroner betalte hun Staten for eiendommen. 24 små og store dyr ble fraktet dit med postbåten, som hun leide for anledningen. Gården hun bygde opp med egne never fikk navnet Seljedal. 

Hun trente opp en okse til å bli trekkdyr. Da hun ble ­intervjuet, ga hun ingen andre kredit for å ha hjulpet til så det monnet. Hva som hjalp, ifølge henne selv, var at hun fikk spart til hest gjennom å fiske og selge fisk og skinn.

I villmarkslivet og alt det som ble krevd av alle fysisk, ble hun skilt fra mann nummer to.

Tøft for barna

I ti år var Johanna alene med barna i Lokkarfjorden. Hun jobbet døgnet rundt og barna måtte ta sin del av jobben, ifølge slektninger som fortsatt lever. Dette fortelles også i ­boken om henne. Der be­skriver hun hvordan barna var involvert i all slags arbeid. Sønnen måtte lage mat, karde og spinne. Datteren det samme. Naturen ble utnyttet til fulle, og det trengtes at alle ­bidro for å klare å overleve. 

Johanna la på seg og mente at hun var ett hundre kilo med muskler. Hun var både fisker, kokke, mor, far og gårdsarbeider i en og samme person. Da barna ble store nok, flyttet de hjemmefra og hun ble alene i villmarka.

Slektninger forteller at hun ble bestemor, men hun hadde bare tid til å ha barnebarna på besøk hvis de klarte å bidra med arbeid. Det ble lange dager. Belønningen var gjerne et kamferdrops når kvelden kom, ofte etter 12 timers intens ­innsats på jordene. 

På et tidspunkt fant Johanna seg mann nummer tre, en livskamerat, som hjalp og støttet henne. Arne, som han het, ­levde sammen med henne i Lokkarfjorden i noen år. 

Hva hun la merke til med Arne, var at han var flink til å stå på og arbeide. Før de giftet seg, var de sammen på hennes første utenlandsreise, til Danmark. Etterpå sa Johanna at hun ikke var imponert, hverken av Oslo eller danskebåten. Hun følte bestemt at hun ikke passet inn i den store verden, men at hun hørte hjemme i villmarka.

Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den mytiske øya – det endte med katastrofe

Ga opp

Men på 1970-tallet ga hun opp livet i Lokkarfjorden. 90 dyr ble slaktet av henne egenhendig og hun flyttet «dit menneskene levde». De slo seg ned i Øksfjord for å få et enklere liv. Der bodde hun i et lite hus.

Hun reiste ikke mer til sitt paradis. Seljedal ble solgt. Johanna sa at håpet om å vende tilbake lå i henne, men det skjedde ikke. Arne fikk slag og ble alvorlig syk. 

Hjemmet har snakket med flere som kjente henne og de sier: Kvinnfolk som Johanna finnes ikke lenger. Hun var som et rødt utropstegn! Alle som møtte henne sier at det formelig oste kraft av henne.

Hun var rundhåndet mot Redningsselskapet og levde sparsommelig for at de skulle få mest mulig. Overfor barn og barnebarn var hun like nøktern som overfor seg selv. Selv om hun hadde en bitte ­liten pensjon, ga hun mer enn en halv million kroner til saken hun brant for. 

Når det gjelder såpestykket hun fikk i gave av sin store kjærlighet, hører det med til historien at det ble gravd ned ved gravsteinen hennes etter hennes død. Akkurat slik hun ønsket.