Den norske villaen skjuler en dramatisk historie
I Kirkegårdsveien står et av Tromsøs mest staselige bolighus. Sveitservillaen med tårn og utsyn skjuler en glemt historie.
Forfrosne, sultne og skjelvende lå den rike østerrikeren Hugo von Kostersitz og hans kone Benediktine (Beni) og klamret seg til hverandre under den iskalde polarhimmelen. Da de trodde de skulle dø, svor de en ed om at den som reddet dem skulle få en fyrstelig belønning.
Løfte skulle gjøre den erfarne ishavsskipperen Jens Julius Øien fra Tromsø til en holden mann. Historien om det østerrikske sosietetsparets ekspedisjon til Arktis, er en av de mest merkverdige og spesielle i Ishavets eventyrlige saga. I dag er den bortimot glemt.
Stolt jeger
Sommeren 1911 sto ishavsveteranen Jens Julius Øien om bord på ishavsskuta «Laura» av Tromsø, slik den erfarne skipperen hadde gjort sommer etter sommer i flere år. Norske fangstskuter var blitt populære blant rike folk fra det europeiske kontinentet. Skutene hadde de senere årene vært leid ut til velstående «oppdagelsesreisende» som oppleve det arktiske eventyret. «Laura» var blant disse ishavsskutene.
Skuta var eid av rederen Magnus T. Giæver. Han var selv i isen med et annet skip og et annet velstående selskap.
For Jens Julius Øien var fintfolk som passasjerer ikke noe nytt.
«Det var både Rothschild, Goldschmidt, Oberlender, Springenstein – og Kostersitz. Kanskje ville Øien ha kjent igjen de champagnekassene som jeg mange år senere fant høyt i fjæra i de merkeligste krokene på Nordaust-Grønland. Så mye vet jeg, at det ble ikke spart på noe på de ekspedisjonene. Det måtte være hardt for kapteinen på de turene, bare på grunn av festingen. Øien lignet sjølve den arktiske Neptun. Han ble sikkerlig feiret,» skriver ishavsforfatteren John Giæver i boken «Hardbalne polarkarer» fra 1955.
Det fine følget hadde mye å feire. De hadde blant annet felt flere isbjørner, og Kostersitz og kona poserte med byttet på mange bilder. Noen stor jeger var Kostersitz ikke, men han lærte seg kunsten til en viss grad på denne turen.
De mange isbjørnene skulle bli med følget tilbake til Wien. I den østerrikske hovedstaden skulle byttet overlates til en preparant som kunne stoppe ut bjørnene, slik at de kunne plasseres på rad og nærmest danne espalier i den lange korridoren gjennom Kostersitz-parets storslåtte bolig i Jacquingasse.
Reisen med den velstående østerrikeren, hans kone og to venner, hadde vært svært vellykket, noterte Øien i sin dagbok underveis.
I tillegg ble altså den heller ukjente rikmannen fra Østerrike Jens Øiens personlige «gullfugl.»
Sverget
Ting gikk begynte å gå galt da Jens Øiens gjester og noen av mannskapet gikk i land i området som ble kalt Claverings Bay for å jakte. Følget var på moskusjakt, men plutselig kom tåka sigende, isnende kald og tykk som grøt.
Von Kostersitz og hans gemalinne hadde gått et stykke unna fra resten av følget og klarte ikke å finne veien tilbake. Utover dagen blåste vinden opp til storm, og de øvrige fra «Laura» måtte komme seg tilbake til skipet for ikke å fryse i hjel.
Opplevelsen var ment å være det styrtrike østerrikske parets største i livet. De hadde betalt en formue for å få oppleve Arktis på nært hold, seile gjennom isen, se og høre det spennende fugle- og dyrelivet og midnattssola – jakte på isbjørn, hvalross og moskus.
Nå var de i stedet i ferd med å fryse i hjel.
De klamret seg til hverandre, prøvde å finne varme der de kunne i et elveleie høyt oppe i en dal på den iskalde og ugjestmilde østkysten av Grønland. De ante ikke hvor de var, og hadde egentlig gitt opp ethvert håp om redning.
Hele den lange kvelden og natten måtte de to klare seg som best de kunne. De hadde hverken vått eller tørt, og måtte overnatte ute i det iskalde været. Det var mens de satt der, at greven svor en ed; hvis han og hustruen ble funnet i live, ville han gi vedkommende som reddet dem, en fyrstelig belønning.
Enorm belønning
Og hjelpen kom!
Neste morgen, så snart vær og vind tillot, gikk Jens Julius Øien i land med et par av karene sine for å lete etter gjestene. Ikke lenge etter fant de ekteparet, svært forkomne. Paret ble tatt med om bord og gjenvant helsen etter å ha blitt tint opp og foret med skikkelig nordnorsk ishavskost og rikelig med varm drikke.
– Bestefar tenkte nok ikke at han ville bli rik på grunn av det som skjedde. Men han fikk en enorm sum som belønning, forteller Hugo Øien (80).
Selv var han ennå ikke født da ishavsskipper Øien gikk ut av tiden i 1942, men er flasket opp på historier om den vågale og hardbalne mannen som var født i Kaldfjorden på Kvaløya i 1870. Likevel var det først da han for nærmere 30 år siden begynte å interessere seg for slektsforskning, at Hugo Øien fattet virkelig interesse for bestefarens spennende liv.
For Jens Julius Øien ble virkelig rik.
Hugo von Kostersitz var en mann av ære, og han holdt løftet han ga seg selv. Til tross for at han ikke hadde fortalt Øien om belønningen på forhånd, så fikk både skipperen og båtsmannen på «Laura» svært godt betalt.
I alle år har det vært hevdet at summen Øien fikk, var på 50 000 mark. Trolig er det en misforståelse. I 1911 var Østerrike i union med Ungarn, og valutaen i begge land var Krona, eller kroner. Et brev fra von Kostersitz til Øien bekrefter også at det var snakk om østerriksk-/ungarske kroner.
I tillegg til Øiens belønning fikk båtsmannen en sum på 5 000 kroner, også det en stor sum for 115 år siden.
For Jens Julius Øien var 50 000 kroner mer penger enn han kunne drømt om å tjene i løpet av et langt liv på sjøen.
Sin egen herre
Belønningen endret fullstendig tilværelsen for mannen som hadde levd et viltert og hardt liv som sjømann og ishavsfarer. Nå øynet han muligheten til å bli noe mer enn en innleid skipper på andres skuter. Han kunne bli sin egen herre.
Straks pengene fra Østerrike var på konto i Tromsø Forretningsbank, gikk Øien i gang. På en tomt i Kirkegårdsveien, like ovenfor det som i dag er byens sentrum, fikk han bygd en staselig sveitservilla. Et gedigent tårn pryder fronten av huset som var mer enn stort nok til å huse Øien, hans kone Fredrikke Karoline (f. Altmann) og parets etter hvert 12 barn.
Huset, som fikk navnet «Kostersitz», står på eiendommen den dag i dag, og utsikten mot Tromsdalstiden og fastlandet for øvrig, er formidabel.
Men Øien bygde seg ikke bare et hus.
– Han kontraherte også en skute, en motorselfanger. Han ville være skipper på eget fartøy, forteller barnebarnet Hugo.
Hans døpenavn er ikke tilfeldig. Jens Julius kalte nemlig opp én av sine fem sønner etter Hugo von Kostersitz. Denne sønnen ble torpedert og mistet livet under 2. verdenskrig, og dagens Hugo fikk æren med å føre navnet til Øien-familiens velgjører videre.
Hvem var så denne velstående mannen fra keiserdømmet Østerrike-Ungarn, som med en besvergelse gjorde en nordnorsk ishavsskipper formuende?
Godt gift «greve»
Det har ikke vært lett å finne spor etter Hugo von Kostersitz eller hans opprinnelse. I alle fall ikke uten å reise til hans hjemland og lete. Men noe kan et omfattende internettsøk avdekke:
Hugo von Kostersitz er både av nordmennene som var i kontakt med ham i 1911 og senere, omtalt som «greve». Om han virkelig var adelig, er et åpent spørsmål. Om pengene han ga bort, faktisk var hans egne, er også tvilsomt. Mye tyder på at både reisen i Arktis og den fyrstelige belønningen ble betalt fra hans 12 år yngre kones formue.
De sparsomme opplysningene om von Kostersitz er å finne i en bok fra 2013, skrevet av professor emeritus Roman Sandgruber ved Johannes Kepler-universitetet i Linz i Østerrike. Den bærer tittelen «Traumzeit für Millionären», og handler om de 929 rikeste innbyggerne i Wien i året 1910. Der er det nevnt en Hugo Kostersitz von Marenhorst som i 1911 var på reise i Arktis sammen med sin kone, en venn og sin lege.
Om Hugos bakgrunn skriver Sandgruber blant annet: «Tjenestemannen ved Patentstyret gjorde det ganske annerledes. Etter ekteskap med den styrtrike Benediktine Benies, bare 18 år gammel, som med en innkomst i 1910 på 705 000 kroner var den wiener-kvinnen med den høyeste inntekt, kunne den brave tjenestemann, som fortsatt ikke var fylt 30 år, trekke seg tilbake fra arbeidslivet».
Sandgruber skriver videre, og siterer Benediktines nære slektning, historikeren Heinrich Benedikt, på at «Beni var en klok, ja rent ut sagt vis, kvinne, som sammen med Hugo hadde et vidunderlig samliv. De forsøkte å oppfylle alle sin ønsker, uansett hvor bisarre de kunne virke.»
Pengebruken gikk etter hvert over alle støvelskaft for det unge paret. De kjøpte et slott av fyrstinne Oettingen-Wallerstein, satte sammen et firspann av Lippizanere (hester), dro på kostbare jaktekspedisjoner, og under 1. verdenskrig utrustet de et ambulansetog for frakt av skadde og sårede fra fronten.
Slik gikk både pengene, og senere også det en gang så lykkelige ekteskapet, over styr.
Veltimet konkurs
Den store belønningen ble dessverre heller ikke til noen langvarig lykke for Jens Julius Øien. Etter noen få år i relativ velstand, begynte konjunkturene – og ønsket om å være reder – å ødelegge for ishavsveteranen.
– Han var ikke heldig med skuta «Beintin» han fikk bygget, problemene ble mange, bekrefter Hugo Øien.
I 1921 var problemene blitt så store at Jens Julius var på konkursens rand. I et forsøk på å redde hus og hjem, vendte Øien seg til sin gamle velgjører – Hugo von Kostersitz.
I et inntrengende brev datert 2. mai 1921, forteller Øien at hans problemer i hovedsak skyldes ettervirkningene av verdenskrigen som var slutt bare drøyt to år tidligere. Han forteller at alle hans verdier er båndlagt, men at han mener å kunne klare seg gjennom hvis han kan få et lån fra Kostersitz på 50 000 kroner – like mye som belønningen ti år tidligere.
«Bankene presser meg på en slik måte at jeg ikke kan komme meg ut av vanskelighetene uten å selge alle mine eiendeler til priser som vil ruinere meg, et tvangssalg vil føre til konkurs,» skrev Øien ærlig.
Om han fikk noe svar, vet man ikke. Ingen brev fra østerrikeren finnes i Øiens etterlatte papirer. Og konkurs ble det for ishavskapteinen. Verst var det nok å miste det praktfulle huset midt i byen.
Banksjefen hadde fått sansen for villaen i Tromsø, og banken sørget for at huset kom på konkurssalg før familien Øien fikk reddet hjemmet.
Banksjefen overtok
– Min bestemor var en handlekraftig kvinne. Hun hadde etter det vi er blitt fortalt, klart å skaffe finansiering som kunne berget huset. Men den daværende direktøren i Tromsø Forretningsbank hadde lagt sin elsk på huset. Nå så han en sjanse, og dermed nektet banken å vente de fem-seks dagene det ville tatt å få finansieringen ordnet.
Dermed slo banken til seg huset, og banksjefen flyttet selv inn, forteller Hugo Øien.
Da verden ramlet sammen rundt ham, tok Jens Julius Øien opp igjen sin gamle profesjon, som skipper og islos i Arktis. Han holdt det gående i ganske mange år før alderen og helsen krevde sitt. De siste årene av sitt liv bodde Øien i et hus like nede i sjøkanten på vestsiden av Tromsøya. Han døde i 1942, 72 år gammel.
