Ødemarkens villeste menn

Pelsjegerne som en dag i juni 1823 samlet seg rundt den blodige kroppen til Hugh Glass, ble igjen slått av råskapen i tilværelsen de hadde valgt. Omgivelsene var vakre, men ville. De befant seg i Vestens Frontier – grenselandet der mennene hadde lange skjegg og korte liv.

Skjegget i Hugh Glass ansikt var utvilsomt langt.

Og livet hans så ut til å ende på 36 år.

Det eneste som talte mot at han allerede var død, var boblene av blod de kunne se i den opprevne halsen hans hver gang han trakk pusten. 

Tidlig på 1800-tallet fantes det fortsatt enorme områder i Amerika hvor ingen hvit mann hadde satt sin fot. Vest for elven Missouri lå ingenting annet enn uutforsket land. De som våget seg inn i det ukjente, oppdaget fjell og skoger og elver – og en overflod av pelsdyr. Et himmelrike for jegere og fangstmenn. I hvert fall hvis man så bort fra grizzly­bjørnene og de innfødte stammene, som gjerne ville ha livsgrunnlaget sitt i fred. 

Det nevnte følget befant seg et sted langs Grand River i det som i dag er Sør-Dakota. Hugh Glass hadde vært i slagsmål med en grizzlybinne og tapt klart. De lange klørne hadde flerret opp ansiktet, revet hår av skallen og skåret dype flenger i ryggen hans. Mennene kunne se inn til ribbena. Dessuten var en legg slått tvers av. 

Situasjonen ble gjort noe mer krevende av at pelsjegerne også hadde krigere fra Arikara-stammen i hælene. Og at det var en mulighet for at de hadde hørt skuddene som hadde satt punktum for den sinte bjørnen. 

Unge menns tidsalder

Ekspedisjonen til nystartede Rocky Mountain Fur Company hadde med andre ord ikke gått helt etter planen, innså gruppens leder, major Andrew Henry. Året før hadde han og partneren William Ashley satt inn en annonse i en avis i st. Louis, byen som var inngangsporten til den veldige villmarken vestover. «Foretaksomme unge menn søkes», lød overskriften. Og videre:

– Vi søker 100 menn for en reise oppover Missouri-elven til dens kilde. Ansettelse i ett, to eller tre år. 

I historiebøkene er pelsjegerne som forlot st. Louis på tre elvebåter i 1822 blitt stående som «Ashleys Hundre». Ettersom andre hadde kommet dem i forkjøpet med handelsstasjoner langs elven, dro Ashley og Henrys menn stadig lenger inn i villmarken for å finne nye fangstområder. Til slutt skulle de ende opp i Montana hvor Missouri-elven har sitt opphav.

Men da var de langt færre enn 100.

Den første våren gikk én av båtene ned med en og annen jeger og hele vinterens beholdning av ettertraktet beverpels. Senere ble gruppens fangstleir overfalt av Arikara-krigere. I et brutalt slag ved elvebredden falt 15 mann for indianernes piler og kuler og klubber. 

– Disse villmennene er svikefulle. Vi handlet med dem som venner, men etter en natt med regn og torden kom de på oss før det ble lyst. Mange ble skadd. Selv ble jeg skutt i beinet, skrev Hugh Glass i et brev til en av de dreptes foreldre. 

Forholdet mellom de innfødte og inntrengerne var innviklet. Arikaraene hadde opprinnelig vært vennlig innstilt til de hvite, men dessverre hadde en høvding blitt syk og dødd under et besøk hos myndighetene i Washington. Omtrent samtidig ble halve stammen ryddet ut av en kopperepidemi. Etterpå var lysten og viljen til å handle med de hvite og dele jaktområder mindre. 

Kappløp med døden

Kampen på død og liv mot urinnvånerne ble en gjenganger i beretningene som ble fortalt rundt leirbålene, og som fant veien til avisskildringer og lettleste bøker hvor pelsjegere og eventyrere i grenselandene var de store heltene. Ingen slik helt var større enn Kit Carson (1809–68), enda hans heltedåder ofte besto av rene massakrer på innfødte, inkludert kvinner og barn hvis de uheldigvis befant seg i skudd­linjen. Brutaliteten gikk begge veier, og noen stammer var beryktet. 

– Svartføttene var spesielt ondskapsfulle. Det var en plikt som «mountain man» å drepe dem så fort du så en, skriver en amerikansk historiker. 

John Colters møte med svartføttene er blitt legendarisk. Colter var medlem av den aller første ekspedisjonen som de amerikanske myndighetene organiserte for å kartlegge de nye territoriene i vest. Den er kjent som Lewis og Clark-ekspedisjonen, etter de to som ledet den, og startet i 1804. John Colter var en av de mange som hoppet av underveis.

Han tok med seg 20 beverfeller og en neve kuler, og dro inn i villmarken på egen hånd. Da han kom tilbake til handelsstasjonen, trodde mange at månedene i ensomhet hadde gjort ham skrullete: For Colter snakket om gjørmehull som boblet, og om fontener av kokende vann. 

Men det var ingen fantasiverden, men Yellowstone, i dag kjent som nasjonalpark. Colter var trolig den første hvite amerikaner der. 

Han var trolig også førstemann til å løpe naken fra en flokk svartfotkrigere.

I 1808 var Colter og en annen pelsjeger, Potts, på vei opp en av sideelvene til Missouri i Montana. Målet var å jage bever og etablere nye handelsforbindelser med Crow- og Flathead-stammene. I stedet ble de omringet av svartfotkrigere. Potts ble umiddelbart drept, mens Colter ble truet på land, kledd naken og avvæpnet. Colter forsto noen innfødte gloser. Han forsto hva som ble sagt. 

– Løp! sa svartfotkrigerne. 

Og Colter løp for livet, bokstavelig talt. Han fikk et lite forsprang, så kom en gruppe unge krigere etter ham langs elvebredden. Han løp så neseblodet sprutet, og han holdt unna. For alle unntatt én. En av ungguttene nærmet seg, det hørte han på stegene og pusten. Colter bråsnudde og slo armene ut til siden.

Overrasket av handlingen og muligens rystet av synet av en blodig og naken mann, snublet indianeren før han fikk kastet spydet. Det knakk i hånden hans, og Colter grep tak i spydspissen og naglet motstanderen til bakken. 

Siden gjemte han seg i en beverhytte, og gikk 11 dager tilbake til handelsstedet.

Pelsjegerlivet var tøft, men utvilsomt bra for kondisen. 

Krypende redning

Hugh Glass, derimot, løp ingen steder der han lå grizzlyslått og lemlestet på en båre og pustet blod. Han sinket de andre i flukten fra arikaraene. Men de kunne jo ikke bare la ham ligge igjen. De måtte i hvert fall vente til han var død, fastslo major Henry. To av de yngre jegerne ble truet, med løfte om en solid bonus, til å bli værende for å vokte Glass, og få ham i jorden på noenlunde verdig vis. Så fort han var ferdig med pustingen.

Vokterne ble der en stund, før også de stakk av. Senere meldte de at Glass var død. Det var han ikke. Han brukte bare litt lengre tid enn de andre på reisen tilbake. Det går langsomt å krype. 

Han befant seg 32 mil fra handelsstedet Fort Kiowa da han startet sin ferd, som for noen år siden ble gjenskapt i filmen «The Revenant», der Leonardo DiCaprio hadde rollen som den etterlatte Hugh Glass.

I virkeligheten slepte Glass seg gjennom villmarken på sommerstid. Han spjelket leggbenet, han lot mark spise opp verk som samlet seg i de heslige sårene etter bjørnens klør, og han spiste bær og røtter. Glass fikk også hjelp av Sioux-indianere, som plasserte ham i en kano for den siste strekningen til redningen. Da han kom frem, hadde han brukt seks uker.

Nær sannheten

Historien ble skrevet ned et par år senere, og ble støttet av flere ulike kilder. Mange av beretningene om fjellmennene lå faktisk ganske nær sannheten.

Det var for eksempel sant at bjørnejegeren John Grizzly Adams gikk rundt med et hull i pannen hvor man kunne se rett inn til hjernen. Og at Seth Kinman, som skjøt 800 bjørner og et ukjent antall indianere, laget stoler av elggevir til fire ulike presidenter.

Kinman vanket mye blant eliten på østkysten, og regnet seg som en god venn av Abraham Lincoln. Men vestpå var det kjent at Kinman alltid hadde med seg en indianer som hjelper når han jaktet bjørn, og at han gjerne brukte denne som lokkemat. 

– Kinman var som et dyr. Det ville livet i grensetraktene hadde ikke foredlet den gamle synderen, slik man kan få inntrykk av i skribentenes romantiserende beskrivelser, skrev en metodistprest etter en samtale med Kinman. 

Leverspiseren

Overdrivelser og rene skrøner forekom ofte. Karen som ble kjent som «Liver-Eating» Johnston drepte og skalperte neppe 300 indianere i et vanvittig hevntokt, slik det ble hevdet i bøker i hans samtid og gjentatt i en biografi i vår tid. Og ikke spiste han leveren deres, som navnet antyder. 

– Han slåss ofte mot indianere i skogene, og ved et tilfelle drepte han en crowkriger i nærkamp med kniven. Det satt igjen litt av leveren på knivbladet, og Johnston snudde seg mot en yngre kar i følget og spurte «vil du smake, du også?», sier en amerikansk hobbyhistoriker som har gransket legenden og presentert funnene på et nettsted. Etter den episoden ble han «Leverspiser’n» Johnston, for å skille ham fra «Pærespiseren» Johnson og «Lange-Tom» Johnson. 

For øvrig rømte han heller ikke fra fangenskap hos Crow-stammen ved å slå i hjel vakten og ta med lårbenet hans som niste, selv om det står i biografien. 

– Nei, det var en kar som het Boone Helm som gjorde det, fastslår netthistorikeren. 

Det sies at Hugh Glass tilga mennene som forlot ham for å dø, og han var snart på plass i ødemarken igjen for å drive jakt. Men historien endte ikke spesielt lykkelig, hverken for Glass eller arikaraene, som det i dag bare finnes 800 etterkommere igjen av.

I 1833, da silkehatter fra Paris var i ferd med å utkonkurrere beverluer i butikkene på østkysten og pelsjegerlivet allerede var i forandring, støtte Glass på Arikara-krigere ved Yellowstone-elven. De bandt skalpen hans til en påle på stedet, og lot liket ligge.

Kilder: historynet, johnlivereatingjohnston.com

Jacob ble etterlatt som død. Så skjedde det utrolige