Berte Skrukkefyllhaugen jaget bjørn og lot kua bo i stua
Berte Skrukkefyllhaugen var en unik historieforteller, og ingen tok henne noen gang i skrømt. Mange mente også at hun var synsk.
Høsten var i ferd med å gå over i vinter, og isen hadde lagt seg på vannet Skrukkefylla i Vassfaret i Buskerud. Berte sto på tunet foran den lille stua si og tok farvel med en kjenning da hun plutselig sa: «Vi kommer til å ro fjorden en gang til før vinteren legger seg.»
Tilhøreren trodde ikke det, siden isen allerede var to tommer tykk (ca. fem centimeter, red.anm.). Han tenkte for seg selv at det vel var en ønskedrøm hun fremsa, siden det å fiske var den fattige konas måte å overleve på ved siden av melk fra den eneste kua hun eide.
Berte fikk rett
Dette skjedde lenge før det var noe som het værmeldinger, og selvfølgelig fikk Berte rett. Knapt en uke etter at gjesten hadde tatt farvel, kom det et uvanlig voldsomt mildvær innover dalen, og sannelig sprakk ikke isen opp både her og der.
Berte gjorde seg klar. Nok en uke kunne hun skyve båten ut og sette sine garn, som hun både bandt og bøtet selv. Siden mente mange at hun, i tillegg til så mye annet, også var synsk.
Formidler av Guds nåde
Berte Skrukkefyllhaugen fra Vassfaret døde i 1950, og med henne mistet vi en del av kulturarven vår, nemlig den muntlige historiefortellingen. Berte var en formidler av Guds nåde, ble det sagt.
Når hun tente pipa og tok seg et skikkelig magedrag med karva blad, livnet hun til i hele kroppen. I røykskyen rundt henne kunne man skimte hvordan øynene glimtet, høre henne smatte og kremte før talegaven kom skikkelig på gli.
Berte hadde alltid en historie å by på, som for eksempel den da hun som seksåring skremte vettet av en diger bjørn som tok beina fatt og løp for livet da han oppdaget den lille jenta.
Et mirakel
Bertes foreldre het Østen og Marit, og etter flere år med ubegripelig barnløshet ble plutselig Marit gravid. Som et under kom en liten jente til verden i den lille stua Østen selv hadde bygget. De kalte henne Berte, og etter Berte kom det ikke flere unger der i gården. Østen og Marit betraktet derfor jentungen sin som et rent mirakel.
På Skrukkefyllhaugen
De var lutfattige, men driftige husfolk som hadde ryddet seg en plass rett ved vannet Skrukkefylla. Navnet hadde vannet fått etter ordet skrukke, som på dialekten der i traktene betød lita korg laga av bjørkenever.
Vannet var kjent for å være gavmildt på fisk, og derfor et sted man lett kunne fylle fiskekorga si. For den lille familien på haugen over vannet ble det naturlig å ta etternavnet Skrukkefyllhaugen. Foruten det rike fiskevannet var det ei ku og noen geiter som hjalp dem med å opprettholde livet.
Hverken Østen eller Marit kunne lese, men når det en sjelden gang kom post på de kanter, var de så heldige å ha et postbud som kunne hjelpe dem.
Lek og moro med bjørn
Berte vokste opp på tunet mellom far og mor, ku og geiter, men det var langt til jevnaldrende barn. Knapt fem år gammel lærte hun seg derfor å gå alene gjennom skogen til nabogården der det var en eldre gutt og en yngre jente å leke med. Og det var her på stien hun en dag møtte en diger bjørn.
I boken om Vassfaret og de som bodde der gjengir forfatter Edvard Elsrud hva Berte selv fortalte ham før hun døde.
Bjønnblåsing
«Vi onga brukte å skremme ein og annen med å blåse bjønn i skogen», forteller Berte og beskriver hva som skjedde en dag hun var på vei til nabogården. Plutselig, sånn midtveis på stien, synes hun at hun hører en bjørn snøfte og blåse ut bak en stein. Hun er skråsikker på at det er nabogutten som prøver å skremme henne, for det har han gjort så ofte før.
«Og derfor så ladde jeg meg ikke merke med nokonting jeg, jeg berre gjekk på, men akkurat da eg skreva forbi en stein, ja så forsyne meg – trur du det itte – der satt’n sjøl. Bjønn, altså! Og diger var’n. Stiggdiger!»
Så møkka spruta
«Men så såg’n så innmari snill og godslig ut i ansiktet, ja forundre meg gjord’n itte det, han var så bli som ein kjøpmann, føre’n han vart redd altså. Ja, for redd vart’n, og så beinflaug’n neover denna snauhøgsten, du veit, den mot Oset altså – så møkka spruta tor ræva på’n. Kan du begripe det da? At han vart så redd, meiner jeg. At denna digre slasken tå en bjønn vart redd ei lita småjente, altså. Det var først i blåbærtida dette da, som sagt, og følk som såg etter, sa at han hadde driti stiggmye blåbær før han flaug. Dom er rare, slekke bjønna. Dom drit når dom blir redd!», kunne Berte betro forfatteren.
Den lange skoleveien
I motsetning til foreldrene fikk Berte gå på skole noen uker hver vår og høst, da skogsstiene var fremkommelige.
Tidlig på morgenen kom naboungene for å slå følge med henne. Skoleveien var tre kilometer lang og kronglet. Først måtte de gå over Skruvetjernsbekken, så videre nordover rundt noen myrer før de kom til Gråbeinhølmyra, som måtte krysses og gjorde skoene deres skitne.
Deretter var det å ro en sving på Sørfjorden rundt de farlige Skjærbergene og inn mot Vassfarlandet der den lille skolestua lå. Ungene hadde fått beskjed om at dersom de støtte på elg, skulle de klatre opp i trærne.
Multiplikasjonstabellen
Etter tre år mente Bertes foreldre at det fikk være nok med skolegang vår og høst. Nå kunne datteren alfabetet både forlengs og baklengs, hun så forskjell på store og små bokstaver, hadde lært den lille multiplikasjonstabellen og fått både høre om og forklart de ti bud.
Det var det i sannhet ikke mange andre i Vassfaret som kunne på den tiden, kunne Berte fortelle til de som ville vite hvordan det var å gå på skole i gamle dager.
På legens ordre
Den våren Berte fylte seksten år, ble hun dårlig i det hun kalte kanalene. Hun hostet og var så skrekkelig tungpusten. Da ble det bestemt at hun skulle til Krødshærad der doktor Rasmussen holdt til.
Det ble sagt om ham at han var så fryktelig flink med det innvendige på folk. Det ble ordnet slik at hun fikk følge med noen tømmerhuggere som skulle samme veien.
Og for første gang fikk Berte seile med dampbåt på Sperillen. Det var et sant under, syntes hun. Vel fremme hos doktor Rasmussen ble hun undersøkt både lenge og vel i halsen før han konkluderte med at det å røyke en krittpipe tobakk morgen og kveld ville gjøre henne frisk. Og slik ble det.
Den store kjærligheten
Når noen i ettertid klaget over at Berte røykte for mye, henviste hun til doktor Rasmussen og fortalte at hun siden legebesøket hos ham hverken hadde hatt problemer med halsen eller de innvendige kanalene.
Berte røykte til sin døende dag i 1950, da var hun blitt 96 år. Da hadde hun levd et lykkelig liv med Ola «Fanten» Svendsen i mange år, og før det igjen var hun blitt mor til to barn uten at hun snakket så mye om med hvem.
Berte hadde tenkt seg lenge om før hun sa ja til Ola, men begrunnet sitt ja med: «Ekteskapet har mange sorger, men sølibatet har ingen gleder.»
Med kua på stua
Da Berte bodde på Skrukkefyllhaugen, som hun hadde overtatt etter foreldrene, ble det tunge tider. Forfallet var begynt. Og da fjøset en uværsnatt falt fullstendig sammen, så ikke Berte annen råd enn å ta kua inn i stua. Det var både kjekt og greit, syntes hun.
Særlig fordi de da kunne nøyes med å legge i ovnen kun to ganger i løpet av natten, siden kua ga fra seg mye varme, og dernest fordi det var kort vei fra det å melke kua til å få melk på bordet. Hun hadde lært opp ungene til å sette et trau bak kua som den kunne gjøre sitt fornødne i.
Som regel gikk det bra, mente Berte å huske. Når det kom folk på besøk, serverte hun dem melk i koppen og sa at nå kunne de selv se at de fikk ren ferskvare.
Ola Fanten
Sammen med Ola, som var en lettlivet og munter kar, flyttet Berte med barna etter hvert fra Skrukkefyllhaugen til en plass øverst i Hallingdal.
Ifølge Ola Fanten skulle det være så fryktelig bra der, men Berte fikk snart erfare at det var det slett ikke. Ikke fantes det fiskevann i nærheten, og ikke var det stort annet å livnære seg på heller.
Berte lot Ola Fanten få vite hva hun mente om denne flyttingen, og da skattefutens folk kom på besøk for å se hva de kunne kreve inn, fikk de seg litt av et sjokk.
Den nakne nød
Siden Berte fortalte at hun nettopp hadde solgt kua for å ha til mat på bordet, skjønte futens folk fort at her var det ingenting å hente. Kort etter kom Fattigkommisjonens folk på besøk. De likte dårlig å få flere folk på utgiftssiden og foreslo at familien flyttet tilbake der de kom fra.
Berte tok med mann og barn – det var nå bare sønnen som fremdeles bodde hjemme – og dro tilbake til Skrukkefyllhaugen. Da de kom dit, var det bare for å oppdage at den lille stua hun var vokst opp i, hadde brent ned på grunn av et lynnedslag.
Noen hentydet imidlertid at brannen var påtent av Fattigkommisjonens formann, som ikke ville ha familien som hørte til der på lista over folk som skulle understøttes. Også der gjaldt det å holde budsjettet hos Fattigkommisjonen nede.
Nye tider
Berte var blitt et kvinnfolk det ble snakket om i bygda. Alle visste at hun var en usedvanlig dyktig fisker, at hun hadde skremt bjørn og at hun kunne spå om været og mye annet.
En dag kom en jeger forbi som satte seg til for å høre Berte fortelle. Han ble så blendet av damens talegaver at han inviterte både henne og Ola Fanten til å bo i en hytte han hadde i Hallingsvik. Der fikk ekteparet noen gode år, til tross for at Ola Fanten aldri fikk seg til å gjøre et skikkelig dagsverk. Det var Berte som hang i stroppen fra morgen til kveld.
Mot slutten
Berte flyttet til Flå da hun begynte å trekke på årene. Og siden fikk hun plass på Flå gamlehjem, der hun ofte fikk besøk av folk som ville høre henne fortelle om livet på Vassfaret.
Så fort Berte fikk fyr på pipa, som hadde fulgt henne så trofast siden den dagen hos doktor Rasmussen, begynte hun å fortelle. Og stadig vekk kom hun tilbake til lynnedslaget som skulle ha satt barndomshjemmet hennes i flammer.
Rare greier
Det var jo rart, mente Berte, at mange hadde sett flere av tingene hennes rundt omkring på bygda i ettertid. Var det da slik at lynet hadde ryddet unna innboet før det bestemte seg for å slå ned, undret Berte, som aldri fikk svar på akkurat det spørsmålet.
Berte døde på Flå gamlehjem i 1950, og med henne også en av våre siste representanter for levende historiefortelling med røtter datert tilbake fra sagatiden.
Skrukkefyllhaugen
En av de mest kjente boplassene i Vassfaret ligger på en haug ovenfor vannet Skrukkefylla i Sør-Aurdal i Buskerud fylke.
Vannet er kjent for å være et godt fiskevann der man fort og enkelt kunne fylle sin fiskeskrukke/korg, derav navnet Skrukkefylla. Den siste, og mest berømte fastboende her, var Berte Skrukkefyllhaugen.
Det artigste
Ifølge Kartverket ble navnet Skrukkefyllhaugen i Sør-Aurdal (Innlandet) tett ved grensa til Flå (Buskerud) kåret til det artigste stedsnavnet i Norge i 2023.
Stedet og stua der Berte Skrukkefyllhaugen bodde er rekonstruert og kan leies på forespørsel.
Kilder: Boken om Vassfaret og de som bodde der, «Berte Skrukkefyllhaugen» av Edvard Elsrud, «Vassfaret» av Per Hohle og Nils Viker, og avisene Hallingdølen og Vest-Telemark Blad