De var Englands VM-helter – så ble det brått stille
Å vinne VM i fotball er kanskje drømmen for fotballspillere, men å være verdensmester i fotball kan være ensbetydende med tragedie, lidelse og glemsel. Englands VM-helter fra 1966 sto frem som «gode» eksempler.
Geoff Hurst scoret tre ganger, og vant VM-finalen for England i 1966.
Så dro han hjem og fikk kjeft av kona Judith fordi hagen deres hadde grodd igjen mens han «representerte landet», som hun sa.
− Vi fikk ikke mye ut av det VM-gullet, veldig lite faktisk, sa keeperen Gordon Banks og ristet på hodet da jeg møtte ham i Oslo for noen år siden.
Video: Asbjørns grep har sendt ham ned 45 kg: – Spiser hver dag
Da VM var over i juli 1966, tok Alf Ramsey, manageren, på seg hatt og frakk, med spenne, slips med dobbel knute, og satte seg på toget, den 111 kilometer lange veien hjem til Ipswich.
Han fikk sitte i fred.
Hjemme ventet kona Rita, trolig med favorittmaten hans – rekecocktail, før han gikk tur med hunden, en dachs.
Men før sjefen reiste fra London til Ipswich med toget, rakk Geoff Hurst, helten fra finalen, å si takk for nå. Og han avsluttet med det selvfølgelige:
− Vi ses på neste samling, Alf.
− Hvis du blir tatt ut, svarte landslagssjef Alf Ramsey.
Og det var ikke sagt med humor.
Vrang og vrien
Bobby Robson, som var naboen til Ramsey i Ipswich, tilbød en gang skyss hjem etter en fotballkamp de begge hadde vært på.
− Jeg tok toget hit, og da tar jeg toget tilbake, svarte Ramsey. Kanskje hadde han betalt tur-retur-billett?
Da Ramsey gikk på fotballkamper etter VM 1966, tok han ofte på seg bowlerhatt, for å drukne i mengden av anonyme menn på fotballtribunene. Og for å slippe å sitte der folk fra det engelske fotballforbundet satt, byttet Ramsey ofte billett med vanlige tilskuere. For landslagssjefen likte ikke «blazerne», som han kalte fotballpampene.
Ramsey var noe for seg selv. Englands fotballandslag ble ledet av en mann du helst ikke ville møte i heisen, beskrevet som en vrien, men kjedelig mann (for media), som skapte et lag kalt «The Wingless Wonders». Og som gjorde som han hadde lovet i et intervju flere år tidligere:
Vant VM på hjemmebane i 1966.
Oppgjør med pampene
60 år senere, og Ramseys lag har for lengst gått i en slags oppløsning.
Av de 11 som spilte finalen, som endte 4–2 til England over Vest-Tyskland, lever kun hat trick-helten Geoff Hurst i dag. I troppen på 22 spillere er det kun tre som fortsatt er blant oss, de andre to er Ian Callaghan (Liverpool) og Terry Paine (Southampton). Begge spilte én kamp i VM-sluttspillet, og de fikk til slutt sine medaljer også, i 2009, altså 43 år etter at de ble verdensmestere.
Men hvordan gikk det egentlig med de engelske heltene, de eneste engelske herrespillerne som har vunnet et seniormesterskap i fotball, et mannskap ledet av en mann og manager som mange i ettertid mente ødela engelsk fotball?
Ramsey var en taktiker. Han tenkte resultat fremfor underholdning. Og han tok vekk noe et engelske publikummet elsket: Vingspillere, de som kunne drible en motspiller i et bøttekott, som Stanley Matthews og Tom Finney.
Ramsey fant andre løsninger, og han vant VM på den måten.
Alf Ramsey ble adlet året etter VM-triumfen. I 1970 ledet han igjen England i VM 1970, der Vest-Tyskland fikk hevn for finaletapet i 1966.
Etter å ha blitt slått ut i kvartfinalen ville mange ha Ramsey vekk fra jobben som engelsk landslagssjef. Men han fortsatte til England mislyktes i å kvalifisere seg til VM i 1974.
Da fikk han sparken.
− Jeg har jobbet for dem i 11 år. Men jeg likte det aldri … sa den sparkede landslagssjefen med adresse til sjefene i det engelske fotballforbundet FA.
Ikke etterspurt
FA tok ikke vare på sine gamle helter. Ingen klubber våget å ta i Ramsey heller: Fire år etter sparkingen fra FA, endte Englands eneste vinner-manager opp som en slags direktør i Birmingham.
− Jeg prøver å ikke være i veien, var Ramseys svar når folk spurte hva han egentlig gjorde i Birmingham.
Han fikk etter hvert jobben som manager, men etter syv måneder var karrieren over. Sir Alf forlot sin siste jobb i England, 57 år gammel. Ingen hadde tydeligvis bruk for en mann som først tok lille Ipswich fra 3. divisjon til ligagull på fem år, deretter vant VM med England.
Alf Ramsey trakk seg tilbake i hjembyen Ipswich, der han døde i 1999, 79 år gammel.
Bortgjemt helt
Da landslagssjefen gikk bort, hadde allerede seks år gått siden kapteinen hans, Bobby Moore, døde.
Moore og hans tyske motstykke Franz Beckenbauer var begge libero/sweeper bakerst i hvert sitt forsvar. De to hadde voldsom respekt for hverandre. Begge var på et vis sin nasjons «Golden Boy», ansiktet utad, som hadde respekt fra med- og motspillere, og publikum, både på og utenfor banen.
Men der tyskerne tok vare på Beckenbauer, ga ham de jobbene han ville, fortsatte å dyrke ham, ble Bobby Moore, han som ledet England den varme julidagen på Wembley i 1966, han som hadde to målgivende pasninger den dagen, han som løftet pokalen på gullstol, han ble bare gjemt bort.
Moore dro til og med til Danmark for å spille kamper for Herning. Senere fikk han jobb i Oxford City i amatørligaen.
Da Franz Beckenbauer forberedte seg til å lede Vest-Tyskland i VM 1986 − som landslagssjef, hadde Bobby Moore akkurat forlatt en ganske meningsløs jobb i Southend på nivå fire i engelsk klubbfotball.
Harry Redknapp ble assistenten hans, de kjente hverandre fra gamle dager. Da de to satt og så en fryktelig dårlig kamp fra tribunen, tenkte Redknapp: «Hva gjør jeg egentlig her?». Så kikket han på kompisen, og tenkte videre: «Men hva gjør DU her?» «Du er jo verdensmester.»
Fra det engelske FA hørte Moore ingen ting. Deres Golden Boy fra 1966 var glemt.
Snart var Moore også glemt av noen i klubben han hadde spilt for mesteparten av livet – West Ham. Da West Hams beste fotballspiller gjennom tidene en gang var på hjemmebanen Upton Park, ble han kontaktet av en vakt som lurte på om han hadde billett. Da Moore svarte at det hadde han ikke, ba vakten Moore reise seg fra setet sitt og gå.
Engelsk fotballs golden boy endte med å skrive for «avisen» Sunday Sport, en publikasjon med førstesidetitler som «Adolf Hitler was a woman» og «World War II bomber found on the moon».
Bobby Moore døde av kreft i 1993, 51 år gammel.
Han var VM-lagets første offer for skumle sykdommer.
Brått stille
Fem av spillerne endte som demente, flere med Alzheimer, Ray Wilson, Jackie Charlton, Nobby Stiles, Martin Peters og Bobby Charlton. Gordon Banks, verdens beste keeper, var nær døden i et bilkrasj, der han mistet synet på det ene øyet. George Cohen fikk flere varianter av kreft, Alan Ball fikk hjerteinfarkt mens superstjernen Jimmy Greaves utviklet alkoholisme.
Det merkelige er at kun én fra troppen på 22 spillere lykkes som trener/manager: Jackie Charlton gikk fra spiller i Leeds til gode jobber i Middlesbrough og Sheffield Wednesday og til jobben som landslagssjef for Irland, der han tok nasjonen til EM 1988, VM 1990 og VM 1994. Mange mente han burde nådd enda lenger.
Broren, superstjernen Bobby, mislykkes fullstendig som manager etter endt karriere i Manchester United i 1973. Men hans navn var så stort at Manchester United tok ham inn igjen og ga ham den perfekte rollen: Ambassadør, en som reiste rundt og representerte klubben.
Jackies styrke var evnen til å snakke, både som manager og som ekspertkommentator på TV.
Bobby? Det holdt at han viste seg.
De to brødrene snakket ikke sammen på 30 år.
Blind billettselger
Bobbys Charlton kompis på midtbanen i både VM-finalen 1966, Nobby Stiles, prøvde å ta livet sitt i 1989 etter å ha fått sparken i to klubber. Han var blakk, følte at alt var galt. Men Stiles lyktes ikke å kjøre i døden. Bare nesten.
Og som Bobby Moore med West Ham, fikk ikke Nobby Stiles mye hjelp fra sin klubb Manchester United. Da han ba om billetter til barnebarnet sitt og seg, fikk han beskjed om å betale dem selv.
Gordon Banks var regnet som verdens beste keeper etter VM i 1966 og VM 1970. Likevel var ingen av storklubbene villig til å legge nok penger på bordet for å få verdens beste keeper mellom stengene. Banks kjørte i grøfta med bilen sin og ødela synet på det ene øyet. England ville ikke ha en keeper med ett øye. Banks havnet i USA, der han ble kåret til ligaens beste keeper.
Senere fikk Banks jobben i den lille klubben Telford, der han raskt mistet jobben. Problemet var at Telford ikke hadde råd til å gi ham sparken. Kort tid etter at han var verdens beste keeper, satt han i noe som lignet en telefonkiosk, på et supermarked, og ba folk pent om å støtte klubben.
− Trist
Martin Peters, var sekunder unna å bli matchvinner på Wembley i VM-finalen i 1966. Men Vest-Tyskland utlignet på overtid, og i ekstraomgangene scoret Geoff Hurst scoret to ganger. Peters ble redusert til han ingen husket. Peters prøvde seg kort som manager i Sheffield United før han tok jobb i forsikringsbransjen og reiste rundt i deler av England som forsikringsselger.
På én av turene besøkte han tidligere landslagssjef Alf Ramsey i Ipswich.
− Trist, sa Peters om møtet med sin gamle manager.
Trist ble også karrieren for Alan Ball, yngstemann på laget i 1966, og banens bestemann i VM-finalen. Ball, kjent for sin lyse stemme og sin «flat cap», ble alltid skuffet over spillernes holdning i alle klubbene han senere ledet som manager.
Ball prøvde seg i 13 klubber. Han mislyktes de fleste stedene. Stort sett var noe feil med klubbene, ikke ham selv, mente han. Da han tok over Manchester City i 1995, startet han med å fortelle spillerne at han var «World Champion». City rykket ned. Etter det ble det dårlig med jobber på Alan Ball, som døde av hjerteinfarkt da han prøvde å takle en brann i sitt eget kjøkken i 2007.
Glemsel
De «ukjente» backene George Cohen og Ray Wilson gikk ut av tiden 83 år gamle, med fire års mellomrom. Wilson utviklet Alzheimer, Cohen måtte til slutt gi tapt for kreften. Begge Charlton-brødrene ble demente, ble begge 86 år og døde med tre års mellomrom.
Geoff Hursts spissmakker i finalen, Roger Hunt, han som med en gang signaliserte at ballen var over linjen i det som er VM-historiens mest kontroversielle «scoring», sa takk for seg i 2021, 83 år gammel. Han hadde lite med fotball å gjøre etter karriereslutt, men ble kalt Sir Roger Hunt så mye og ofte i Liverpool at de fleste trodde Dronningen hadde adlet ham.
Den eneste som ikke jublet på den engelske benken da sluttsignalet på Wembley gikk i 1966, var Jimmy Greaves, ansett som Englands største stjerne ved siden av Bobby Charlton før VM. Men Greaves ble skadet tidlig i VM, og Geoff Hurst tok jobben og plassen hans. Greaves ble ikke valgt i finalen, selv om mange fortsatt mener han da var skadefri. Alf Ramsey valgte Hurst som scoret hat trick i en VM-finale.
Greaves tok vrakingen tungt. Han hadde et anstrengt forhold til både Ramsey og alkohol. Jimmy Greaves drakk seg nesten i hjel før han fikk hjelp. Greaves døde av slag i 2021, 81 år gammel.
Avkrevd ID
Geoff Hurst er den eneste som fortsatt lever spillerne som spilte VM-finale og som slo vesttyskerne i 1966. Men heller ikke han har hatt noen lett vei i livet etter julidagen på Wembley for 60 år siden. Hursts datter fikk kreft, broren hans tok livet sitt, og han selv ble bare hentet frem i lyset når et mesterskap nærmet seg.
Da begynte han å ta seg betalt for alle intervjuene om scoringene. Hurst endte, som Gordon Banks, opp i Telford, der han brukte sine signerte fotballer på treningene, baller han burde ha solgt for å tjene penger.
Geoff Hurst skjønte at heltestatusen hadde falmet da han ble hentet inn for å foreta en trekning i et billotteri.
Han ble presentert som «George Hurst.»
En annen gang ble han stoppet i en butikk av folk som ville ha autografen hans. Køen bygde seg opp, men pennen sviktet. Hurst spurte om han kunne få kjøpt en ny penn så han kunne skrive flere autografer. Hurst ville betale med sjekk, som var vanlig på den tiden.
«Da må jeg se ID,» var svaret fra personen bak disken.
VM-helten var nøytralisert. Geoff Hurst solgte til slutt VM-medaljen for 150 000 pund og drakten han spilte med i VM-finalen for 91 250 pund. Om ikke annet ga salgene noe å leve av for engelsk fotballs største helt.