Norske Helene overlevde Titanic – én lyd glemte hun aldri
31 nordmenn var om bord på Titanic. Helene Ragnhild Østby var en av dem, og det var én lyd hun aldri glemte.
Helene Ragnhild Østby hadde akkurat sovnet i lugaren sin. Sannsynligvis var det bølgene i Atlanterhavet som dysset henne i søvn.
Brått våknet hun. Det føltes som om det enorme skipet støtte borti noe, som om det skrapte mot en trestamme, fortalte hun senere.
– Jeg satte meg opp i sengen, prøvde å skjønne hva som hadde skjedd. Det var fullstendig stille i et minutt eller to. Den første stemmen jeg hørte, var en kvinne som spurte en stuert om hva som hadde skjedd. Han svarte rolig: «Alt vil gå bra», har Helene sagt.
Helene var en av 31 norske passasjerer på Titanic. Og i dag vet vi at stuerten tok feil.
Luksuriøst skip
Helene Ragnhild Østby ble født i 1889 og vokste opp i Providence i Rhode Island i USA. Faren Engelhart Østby var norsk, døpt i Christiania domkirke i 1848. Engelharts mor Josephine var fra Christiania og faren Christian var fra Nes i Akershus. De giftet seg i Garnison Menighet i Christiania, og ble sannsynligvis boende i hovedstaden frem til familien emigrerte til USA.
Engelhart var utdannet som gullsmed ved Den kongelige Tegneskole i Christiania (senere Statens håndverks- og kunstindustriskole) og flyttet til USA i 1869. Her giftet han seg med Lizzy Macy Webster, og de fikk fem barn. I 1899 døde Lizzy, og Engelharts mor flyttet inn for å hjelpe ham med barna. Engelhart ble en ettertraktet og velstående gullsmed, særlig kjent for sine ringer.
Faren tok med Helene på mange turer til Europa, inkludert hjem til Norge i 1907, muligens også flere ganger. I 1912 var det Sør-Europa og Egypt som sto for tur. I Frankrike fikk de høre om Titanic, og de skaffet seg to lugarer på første klasse. De billigste lugarene kostet 600 dollar, noe som tilsvarer over 120.000 norske kroner i dag.
Titanic ble beskrevet som verdens største og mest luksuriøse passasjerskip. White Star Line var et av de Storbritannias ledende rederier, og de skrøt av at Titanic var «skipet som ikke kunne synke». Det var på forhånd store forventninger om at skipet ville sette en ny standard for hastighet over Atlanterhavet.
Helene og faren var vant til å reise på eksklusive passasjerskip, men begge ble bergtatt over hvor flott Titanic var.
– For det meste ruslet vi rundt mellom måltidene og nøt hvor luksuriøst og nytt alt var, fortalte Helene.
Søndag kveld møtte de et ektepar som de hadde blitt kjent med i Egypt. Etter en hyggelig prat gikk de hver til sitt rundt klokken 22.
Måtte ut
Helene gjorde seg klar for natten og gikk til sengs. En time senere ble hun vekket. Hun visste det ikke da, men skipet hadde nettopp truffet et isfjell og var i ferd med å synke.
– Jeg fant frem klærne mine, men ikke så mange. Av en eller annen grunn slo det meg at jeg ikke ville ha på for mye klær hvis jeg havnet i vannet, sa hun.
Passasjerene fikk vite at alt var i orden. Først etter en time fikk de beskjed om å ta på seg redningsvester og gå ut på dekk.
– Det var det første hintet om at noe var alvorlig galt, sa hun.
Ute var det iskaldt, og det strømmet damp ut fra pipene, noe som skapte en forferdelig lyd. På grunn av kulden gikk faren tilbake til lugaren for å hente varmere klær. Det var siste gang Helene så faren sin.
Traumatisk opplevelse
Helene ventet så lenge hun kunne på at faren skulle komme tilbake. Til slutt ble hun nærmest tvunget opp i livbåt nummer fem. Fra vannet kunne hun se at Titanic sakte var på vei ned i dypet.
– Det hadde ikke vært panikk. Men mot slutten kunne vi se og høre at folk om bord innså at det ikke var noe sted å gå. Da skipet begynte å reise seg, hørte vi en kraftig, skranglende lyd, som om alt inne i skipet ble revet løs. Så stoppet det, og skipet sto oppreist, helt stille, i et minutt, før det gikk ned som en pil, sa hun.
Dette var en lyd hun aldri glemte, som hjemsøkte henne resten av livet.
Etter en stund ble det stille. I livbåten måtte de bare vente på hjelp.
– Selvsagt var det noen som klaget på at de hadde lagt igjen smykker og klær, og noen var kalde. En kvinne var sjøsyk, sa hun.
De ble reddet av skipet Carpathia litt etter klokken fem. Da var Helene så frossen at hun ikke klarte å klatre opp stigen, og måtte heises opp med et tau.
Et langt liv
Helene kom trygt hjem til søsknene i Providence. Hun og broren tok over farens smykkefirma, og nøt stor suksess. Helene gjorde som sin far, og reiste på flere turer til Europa for å få forretningsforbindelser og samarbeidspartnere.
Hun bodde ti år i Brussel, men ble nødt til å flykte hjem til USA da andre verdenskrig brøt ut. Helene ble aldri gift og fikk ingen barn, og døde 15. mai 1978, 88 år gammel.
