Jeg var 39 år, alene og drømte om å bli mor. Jeg måtte ta et valg

Jeg har aldri følt meg spesielt pen eller attraktiv. Noen kilo for mye rundt magen og over lårene ga meg store komplekser som ung.

Jeg klarte ikke å trene eller slanke fettet bort og gikk i store klær for å skjule at jeg var for tykk.

Som tenåring hadde jeg likevel en kjæreste, men han gjorde slutt på forholdet og fant seg en jente som var spikertynn i stedet. For meg lå det en beskjed i dette: Han syntes jeg var stor og ekkel.

Så jeg begynte på en kur og gikk ned noen kilo, men sprakk midt i. Nederlag fulgte nederlag.

Reise i selvforakt

Det gjør så ufattelig vondt å være usikker på seg selv. Tyveårene mine ble en reise i selvforakt.

Jeg kunne stå foran et stort speil og tenke at det ikke var rart at ingen vil ha meg, slik som jeg så ut. Hver gang hørte jeg meg selv komme med et dypt og trøstesløst sukk.

Det fine i hverdagen min var to venninner som har fulgt meg siden jeg var liten. Vi møttes og satt og strikket sammen mens vi snakket om alt og ingenting.

Jeg turte å være åpen overfor dem og satte ord på selvforakten min. De mente jeg ikke var så stor. Jeg klarte ikke å tro på dem, for jeg var sikker på at de bare trøstet meg. De var mye slankere og penere enn meg, slik jeg så det.

De fant seg selvfølgelig livsledsagere, men jeg gjorde ikke det. Jeg var misunnelig og ønsket meg også en hverdag med stabilitet og kjærlighet.

Da vi nærmet oss 30, fikk de barn. Jeg fikk være fadder, det var da noe. Men etter hvert ble drømmen om selv å bli mor veldig påtrengende. Jeg har alltid elsket barn.

Årene som fulgte var ikke lykkelige. Jeg ønsket så desperat å få en kjæreste at jeg knapt klarte å tenke på noe annet.

Jeg leste kontaktannonser på nettet og kom i kontakt med flere kandidater. Men hver gang jeg likte en mann, endte det med at han trakk seg unna. Jeg tenkte jeg var for stygg og ble motløs og oppgitt.

Venninnene mine trøstet meg og sa at mannen jeg lette etter, fantes et sted der ute. Da jeg begynte å nærme meg 40 år, innså jeg at drømmen om å få mann og barn aldri ville bli oppfylt.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Artikkelen i en avis om enslige kvinner som ble mødre ved hjelp av sæddonasjon, ble forløsende for meg. På et vis var det en skummel tanke, for jeg hadde ingen drømmer om å bli enslig mor.

Men på den andre side var et slikt valg en mulighet til å få en stor drøm oppfylt.

Gravid i Danmark

Jeg snakket med legen min, som er en fantastisk dame. Hun sa jeg selvsagt kunne vurdere dette, uten snev av fordømmelse.

Da jeg gikk ut fra kontoret hennes, hadde jeg telefonnummeret til en fertilitetsklinikk i Danmark i lommen. Jeg skal ikke gå i detaljer om alt som skjedde de neste månedene, men fakta var at jeg hadde to venninner som støttet meg. Jeg ble gravid på første forsøk, og vi feiret alle sammen.

Midt i svangerskapet følte jeg plutselig en form for angst.

Tenk om jeg kom til å skade barnet ved at det måtte vokse opp uten en mannlig rollemodell? Mamma var opptatt av dette. Heiagjengen min sa at jeg fint ville klare å være både mamma og pappa. De var fantastiske.

Følte meg sterk

Det var min bestevenninne Ada som satt hos meg da jeg fødte, og hun ble selvfølgelig gudmor til min skjønne, lille gutt.

Noe skjedde da jeg fikk ham i armene. All tvil og usikkerhet forsvant. Jeg følte meg sterk, trygg og full av omsorg og kjærlighet.

Det første året som mamma tenkte jeg ikke ett sekund på at jeg var overvektig, og jeg planla ikke en eneste slankekur eller diett. Jeg sto ikke en eneste gang foran speilet og kritiserte meg selv. Jeg hadde en liten krabat å elske og savnet ingenting.

I dag vet jeg at trygge kvinner tiltrekker seg menn. I begynnelsen forsto jeg ikke hva som skjedde.

En mannlig kollega, som jeg hadde tittet på i smug og som jeg visste var enslig, ringte og ba meg med ut etter at jeg hadde møtt på ham på gaten. Det samme gjorde en venn av mannen til en venninne.

Jeg resonnerte at de sikkert syntes synd på meg og takket høflig nei. Men venninnene mine sa jeg i det minste måtte gi dem en sjanse. Men jeg var opptatt med å være mor.

Nå vet jeg hvor viktig det er å ha noen å leve for. Jeg kunne øse ut kjærlighet, og det gjorde meg godt. Alle sa at jeg strålte.

Etter ni måneders permisjon ble jeg kalt inn til en medarbeidersamtale for å diskutere hva som skulle skje når jeg kom tilbake i jobb. Jeg ble møtt av en forståelsesfull og vennlig nysgjerrig sjef.

Han sa at han beundret valget jeg hadde tatt. Jeg fikk vite at han selv var en skilt tobarnsfar som hadde barna boende hos seg annenhver uke. En slik samtale hadde jeg aldri før hatt med ham. Det var som om vi brått forsto hverandre bedre.

Noen vil nå tro at denne sjefen kom inn i livet mitt, men det gjorde han ikke. Kameraten hans, derimot, gjorde det.

En uke etter at gutten min fylte ett år, hadde Ada skaffet barnevakt til meg. Vi to var ute på en restaurant for å spise sammen. Da kom sjefen min og en venn av ham, og de slo seg ned ved bordet vårt.

Traff Martin

Jeg hadde ingen antenner ute og var på ingen måte på jakt. Jeg var forsonet med tanken på å være alenemor. Da jeg snakket med Martin, var jeg helt avslappet og naturlig, og praten gikk lett.

Vi snakket om livet, og jeg fortalte om sønnen min. Da vi skiltes, ville han gjerne ha telefonnummeret mitt. Jeg la ingen ting i det og fryktet ikke å bli skuffet, slik jeg alltid hadde gjort før. Sårbarheten var borte.

Fem dager senere ringte han meg, og vi snakket hyggelig sammen om alt og ingenting. Jeg tok ikke initiativ til noe som helst. Da han gjorde det, ble jeg ikke overivrig, slik jeg ble før.

Da jeg la på, var jeg nøktern, også det i motsetning til hva jeg hadde pleid å være før. Store planer datt ikke ned i hodet mitt. Jeg gikk til sønnen min, som sov søtt, og strøk ham over kinnet. Alt følelsesmessig stress var borte.

Les også (+): Datteren min kuttet kontakten med meg, selv om alt var pappaens skyld

Ga seg ikke

I et halvt år måtte Martin kjempe for å få meg. Jeg hadde fremdeles noen kilo for mye på magen, men var ikke så opptatt av det.

Jeg sa ofte nei til den nye vennen min, fordi jeg heller ville være sammen med barnet mitt. Heldigvis holdt Martin ut. Han ga seg ikke, og etter hvert lot jeg de to guttene mine få møte hverandre. Det var et godt møte, som førte til store ting.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

I dag har Tobias en pappa. Han heter Martin, og jeg er gravid med vårt felles barn.

Den ene venninnen min ble skilt samtidig som jeg fant kjærligheten, og hun har slitt veldig.

Hun er nå som jeg var i 20- og 30-årene. Hun stresser for å finne ny kjærlighet og skremmer menn bort fordi hun blir så intens. Det er merkelig hvordan livet snur fra dårlig til bra, og fra bra til dårlig. Jeg er glad jeg fikk det beste til slutt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle

Denne saken ble første gang publisert 24/08 2021, og sist oppdatert 26/08 2021.