DE BLÅ SIDENE
Alle spør hvordan det går med min syke mann. Ingen spør hvordan det går med meg
Endelig skal jeg slappe sammen med datteren min. Min mann skal bo hos sønnen vår, så jeg kan senke skuldrene og bare tenke på meg selv.
Hele tiden spør folk hvordan det går med mannen min Dag. Og det forstår jeg, han har hatt hjerteinfarkt med påfølgende kompliserte operasjoner, og livet vårt ble snudd opp ned på minutter.
Jeg fikk sjokk da jeg kom hjem fra jobb og så ambulansen stå utenfor, og jeg var helt hysterisk mens ambulansefolkene bar ham ut av huset på båre. Der og da var jeg sikker på at han kom til å dø.
Å sitte på sykehuset og vente på ytterligere beskjeder var forferdelig. Heldigvis fikk legene kontroll over situasjonen etter hvert, men jeg ble fortalt at det var alvor. Dag måtte gjennom flere operasjoner før de kunne love at alt kom til å gå bra.
Det var en helt annen Dag enn den jeg kjente som endelig kom hjem igjen etter flere uker på sykehuset.
Han hadde gått betraktelig ned i vekt og var blitt engstelig og redd. Han har utviklet angst for å oppleve det samme en gang til, og hver gang han får et angstanfall, tror han at det er hjertet som svikter.
Krevende
Frykten får Dag til å isolere seg for omverdenen. Han orker ikke å møte eller snakke med andre, og aller minst utsette seg for ytterligere angstanfall. Derfor skjermer han seg og blir stort sett gående hjemme.
Men han er helt avhengig av å ha meg rundt seg, helst så mye som mulig.
Jeg har trådt så varsomt jeg kan rundt ham gjennom alle disse månedene, og nå kjenner jeg hvor sliten jeg er. For selv om det er Dag som har blitt utsatt for de aller verste påkjenningene, så har det også vært en stor belastning for meg som pårørende å ha et ansvar for ham.
De gangene han har satt seg i bilen og kjørt av gårde til behandling hos lege eller fysioterapeut, har jeg gått rundt med hjertet i halsen. Om han ikke svarer straks når jeg ringer ham, har jeg tenkt det verste og blitt redd.
Jeg har sovet urolig om nettene fordi jeg ligger på ank og venter på at noe skal skje. Og jeg føler stadig at jeg må sjekke at alt er bra med mannen min.
En tøff tid
Jeg har ikke snakket med andre om hvor tøft dette har vært for meg, før barna våre Elisabeth og Even kom innom og sa rett ut at jeg så sliten ut.
Da kom tårene. Jeg kjente det i hele kroppen, at det var tøft å være så nær Dag i hans sårbare tilstand, og ikke minst i den endeløse frykten over at han skal få et nytt hjerteinfarkt.
Det var da Elisabeth foreslo at hun og jeg skulle reise bort, og Even sa at han kunne se etter faren sin.
Vi snakket mye om hvor skjørt livet kan være. Dag har alltid vært en staut mann som har ordnet opp i alt og tatt ansvar. Nå er han en skygge av seg selv, og det er uvant for oss alle å forholde oss til. Jeg håper tiden er på vår side og at det blir bedre etter hvert.
Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
Veien videre
Dag har sagt at han skal ta kontakt med noen fagpersoner mens jeg er borte, som kan gi ham råd og veiledning om hvordan han skal forholde seg til angsten sin.
Jeg har sagt at jeg gjerne vil være med ham på disse konsultasjonene, slik at også jeg får den samme informasjonen. Ikke minst fordi jeg også trenger noen å prate med som har en viss forståelse for det vi går igjennom.
Men aller først skal jeg reise bort, og jeg har sjelden gledet meg så mye til noe. Ikke minst føles det trygt at jeg reiser sammen med min egen datter, og at jeg vet at Dag blir godt ivaretatt hjemme hos Even og familien hans.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 29/10 2020.
