DE BLÅ SIDENE
Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bryte med pappa
Det var den vanskeligste telefonsamtalen jeg har hatt i hele mitt liv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Hele barndommen var jeg en typisk pappajente. Jeg fulgte etter pappa overalt, og han tok meg med på fiske-og fjellturer og lekte og tullet mye med meg. Jeg husker tilbake på en lykkelig barndom sammen med pappaen min.
Men da jeg ble 12 år, begynte alt å forandre seg. Mamma og pappa skilte seg. Og uten mamma hadde han ikke lenger noen person som passet på at han holdt alkoholforbruket sitt på et normalt nivå.
Etter skilsmissen ble helgefylla byttet ut med hverdagsfylla, og personligheten hans forandret seg totalt.
Jeg bodde hjemme hos mamma mesteparten av tiden, men var ofte alene på besøk hos pappa. Dermed hadde jeg ikke lenger mamma som buffer mot alkoholen. Pappa viste meg nye og ustabile sider ved seg selv, og rusmisbruket hans eskalerte for hvert år.
Etter hvert begynte pappa å la sin egen fortvilelse gå ut over meg. Jeg var aldri bra nok, og han benyttet enhver anledning til å hakke på meg. Ingenting av det jeg gjorde var riktig.
Alle meninger jeg hadde var bare tull. Inni meg var jeg et sårbart barn som gikk i tusen biter, men jeg ga aldri opp håpet om at neste gang jeg kom til pappa, så kom alt til å være bra. Neste gang fikk jeg helt sikkert min gamle pappa tilbake.
Fars ekle venner
Det året jeg fylte 16 år, tilbrakte jeg sommerferien sammen med pappa, og hele ferien ble tilbrakt på pub. Jeg satt alene, sammen med bare voksne, fulle mennesker, hver eneste kveld. Jeg drakk brus og var redd.
Det som var ekstra ekkelt, var at en 16 år gammel jente skulle vise seg å være et fristende sexobjekt for voksne menn som mister selvkontrollen i takt med antall øl innabords.
Jeg fikk slibrige kommentarer rettet mot meg, til latter for hele puben. Jeg fikk berøringer som ikke passer seg for voksne menn å utsette et barn for. Jeg ble løftet opp og kastet rundt.
En kveld lovet pappa meg bort i premie til den som kunne slå ham i håndbak. Han ble utfordret, og tapte. Det ble ikke noe av giftermålet som var utlovet som belønning, men den siste rest av selvrespekt jeg hadde, forsvant den kvelden.
Jeg fortsatte å besøke pappa, hver eneste gang med håp i kofferten. Denne gangen ville det bli bra. Men det ble aldri det, og på ett eller annet tidspunkt sluttet jeg å ha denne barnslige troen på at han kom til å forandre seg.
«Pappajenta» døde, og nå følte jeg bare avsky og forakt for faren min.
En kveld sa pappa at jeg ikke måtte tro at jeg skulle ha det noe bedre enn alle andre. Det var hans kommentar til nyheten om at jeg hadde fått påvist en godartet hjernesvulst og epilepsi. Etterpå tok han tak i meg og kastet meg inn mot et butikkvindu. Det var den siste dråpen for meg…
Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd
Ultimatum
Dagen etter ringte jeg ham og ba ham velge mellom meg, hans eneste datter, og alkoholen. Og det gikk som jeg fryktet. Alkoholen var for dyrebar for ham...
Konsekvensen var at jeg skilte lag med faren min, for jeg kunne bare ikke ha noe mer med ham å gjøre.
Men det var uendelig vondt. Jeg måtte håndtere en sorg så stor at den ikke var til å bære alene. Men det var ingen som forsto hva jeg gikk gjennom, derfor fikk jeg heller ingen hjelp til å bearbeide alt det
følelsesmessige som jeg slet med.
Jeg var jo alene sammen med pappa da alt det vonde skjedde.
Videregående skole og vanlige tenåringsproblemer eskalerte til det uutholdelige, og jeg ble ensom og deprimert.
Løsningen for meg ble å ta en overdose med piller. Heldigvis ble det oppdaget, og det er grunnen til at jeg fortsatt sitter her.
Ettervirkningene etter pappas alkoholmisbruk og den oppveksten jeg hadde med ham, har vært alvorlige for meg. Jeg mistet grunnfjellet i livet mitt, og det i en periode da jeg trengte det som mest.
Selv i dag, etter så mange år, har jeg dårlig selvtillit og føler meg rotløs. Jeg har rotet til alt hva jeg KAN rote til gjennom livet. Jeg har problemer med kjærlighet til menn, jeg stoler ikke på at noen vil meg godt, og jeg tør ikke tro på at jeg fortjener noe godt.
Dette har preget meg i hele mitt voksne liv.
Det var det å bli mor som reddet meg. Barna mine vekte en ny kjærlighet i meg, og den kjærligheten gir meg styrke til å kjempe mot alle demonene fra min egen barndom. Likevel kommer disse demonene tilbake til meg med jevne mellomrom.
Da datteren min var nyfødt, danset jeg rundt med henne ute på kjøkkengulvet. I denne vakre lille stunden var alt perfekt, men så presset det seg frem en følelse av at jeg ikke fortjener å ha det godt.
Jeg var redd for at barnet mitt skulle dø. Jeg var redd for at jeg skulle dø fra barnet mitt. Jeg var helt knust.
Slike episoder må jeg leve med resten av mitt liv, for dypt i meg er det en jente som er blitt sveket så mange ganger at hun har mistet troen på at det går bra.
Les også (+) Fosterfamilien ville ikke ha meg da de ikke fikk mer penger for meg
Må plassere ansvaret
15 år senere har jeg og pappa fremdeles ikke kontakt med hverandre. Han valgte alkoholen og valgte bort meg. Jeg tenker ofte på alt han har gått glipp av.
Jeg har tre flotte barn. Han tar seg ikke bryet med å ringe på bursdager eller sende gaver til jul. Da jeg var ventet nummer tre, visste han ikke engang at jeg var gravid. Det gjør meg så trist.
Jeg må leve med valget jeg tok resten av livet, og jeg lurer på om jeg greier å leve med det. Kommer jeg til å angre? Men når jeg bare klarer å legge de vonde følelsene litt til side et lite øyeblikk og tenker meg om, så vet jeg jo så inderlig vel at det var det eneste rette.
Skulle jeg unngå å gå til grunne, måtte jeg simpelthen bryte alle bånd til min alkoholiserte far. Jeg pleier å trøste meg med at dette var hans valg, og det å miste meg og barnebarna er en konsekvens av dette. Det må han selv stå til ansvar for.
Denne saken ble første gang publisert 07/07 2020, og sist oppdatert 13/09 2021.
