Jeg trodde kjæresten min hadde dårlig råd. Sannheten ødela forholdet

Da jeg forelsket meg i Christian for et par år siden, var han ærlig om at skilsmissen hadde vært vanskelig for ham. Selve skilsmissen hadde vært vanskelig, og i etterkant følte han seg også økonomisk lurt av sin ekskone.

Christian hadde blitt boende i huset de hadde bodd sammen i, og jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet første gang jeg besøkte ham. Huset var slitt og gammelt, og Christian sa også at de aldri egentlig hadde gjort så mye med det – mest fordi han ikke var så opptatt av innredning.

Jeg bodde selv i en liten leilighet, så det ble naturlig at vi tilbrakte det meste av tiden hos ham. Christian ville helst være der, og det var jo deilig å sitte ute på den store terrassen hans og nyte sommeren.

Det mørke og nedslitte huset var jeg likevel lei av, og siden jeg alltid har vært ganske praktisk anlagt, spurte jeg Christian om jeg ikke skulle hjelpe ham med å få malt de mørke stuene. 

«Gjør hva du vil»

Soverommet trengte også en kjærlig hånd. Det var så nedslitt at jeg faktisk ble fysisk uvel av å oppholde meg der. 

Vi hadde også begynt å snakke om å flytte sammen på et tidspunkt, og da jeg hadde et par ukers ferie, hadde jeg ikke noe imot å bruke tiden min på å være litt nevenyttig.

«Gjør hva du vil», sa Christian, og lot meg bestemme både farger og maling.

Til tross for en god jobb, ga Christian inntrykk av at han på grunn av skilsmissen satt veldig trangt økonomisk. Derfor la jeg ut for malingen og gjorde ikke noe nummer ut av at Christian i etterkant ikke tilbød å bidra.

Da jeg utpå sensommeren samme år foreslo at vi dro på helgetur til Berlin, sa Christian begeistret ja, men han tilbød verken å være med å betale for reise eller hotell, og lommeboken hans var også sjelden framme mens vi var på reise. 

Tenkte mitt

Jeg tenkte likevel igjen på at han hadde tapt mye penger på grunn av skilsmissen, noe han også selv var flink til å nevne. Derfor var jeg heller ikke sen med å tenke mitt om hans grådige ekskone.

Likevel begynte det så smått å gå meg på nervene at det alltid var jeg som måtte betale når vi gjorde noe sammen. Men brikkene falt først på plass da Christians søster en dag kom på besøk. 

Charlotte, som virket å være en søt og ganske sjarmerende kvinne, kom for å se hvordan broren hennes hadde det. Hun beundret det nymalte og nyoppussede huset, og da hun på et tidspunkt sto alene med meg på kjøkkenet, spurte hun meg rett ut hvordan jeg hadde gått fram for å få Christian til å ta penger opp av lommeboken. 

Jeg så forundret på henne og sa at det faktisk var jeg som hadde lagt ut for alt.

Orket ikke lenger

Charlotte ristet oppgitt på hodet. Så fortalte hun meg at Christian alltid hadde vært notorisk gjerrig, og at det også var en av grunnene til skilsmissen hans. 

Ekskona hans orket rett og slett ikke lenger at man måtte dra hver eneste krone ut av ham. Gjerrigheten hans gikk helt tilbake til hans barndom, så det var altså ikke noe nytt.

 «Christian har masse penger stående på kontoen sin», sa hun, og ba meg passe på at jeg ikke ble lurt.

Charlottes ord sjokkerte meg. Hun var tross alt Christians søster, hun hadde kjent ham hele livet, så hun visste vel hva hun snakket om.

Etter det begynte jeg å se Christians oppførsel i et helt nytt lys. Jeg la merke til hvordan han alltid slapp unna å handle og lot meg betale hvis vi en sjelden gang var ute og handlet sammen. 

Gaver hadde jeg heller ikke sett snurten av siden vi ble kjent, verken til jul eller til bursdagen min. Til gjengjeld kunne jeg konstatere at jeg i løpet av det siste året hadde brukt langt mer penger enn jeg pleide. 

Jeg la også merke til at Christian var like gjerrig overfor andre som han var mot meg. Skulle vi i et middagsselskap, kunne han aldri tenke seg å ta med verken en blomst eller en flaske til vertene. Han kunne derimot fint finne på å kommentere det hvis andre ikke hadde noe med når de en sjelden gang besøkte oss.

Nådde ikke gjennom

Jeg forsøkte flere ganger å snakke med Christian om gjerrigheten hans, men jeg nådde aldri gjennom. Nevnte jeg de mange pengene jeg hadde brukt på maling og på å pusse opp huset hans, var beskjeden at det jo hadde vært mitt eget valg. 

Han var også fullstendig blind for at det alltid var jeg som betalte når vi handlet inn. Forklaringen var at det jo var mitt valg, og at jeg dessuten levde over evne, så det løpet ville han ikke være med på – langt mindre betale for.

Til slutt ble jeg så lei av forholdet at jeg avsluttet det. Christian hadde mange gode sider, men hans sykelige gjerrighet overskygget dem. Jeg innså at jeg ikke orket å leve med en mann som aldri ga, men ikke hadde noe problem med å ta imot fra andre.

Det er nå et halvt år siden jeg avsluttet forholdet vårt, og siden da har vi ikke hatt noen kontakt. Jeg kan fortsatt bli sint og føle meg utnyttet, men egentlig har jeg jo bare meg selv å takke for at jeg lot det gå så langt. Heldigvis ble jeg klokere. 

Én ting har jeg lært av forholdet mitt til Christian. Skal jeg møte en mann igjen, og det skal jeg nok, må det være en som er like glad i å gi som i å ta imot. For alt annet er ikke verdt å leve med, det vet jeg nå av egen, kjedelig erfaring.

Denne fortellingen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk, journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.