Da Ida ble alvorlig syk, tok forholdet slutt: – Så lettelsen i øynene hans

Jeg var ikke mer enn 28 år da jeg helt tilfeldig oppdaget en kul i brystet mitt. 

Jeg stivnet til mens jeg prøvde å forstå det hånden min allerede hadde kjent. En kul. Kreft? Meg? Jeg var jo ung. Jeg hadde ikke engang fått barn ennå. Det kunne ikke stemme.

Jeg hadde vokst opp på landet, men etter å ha tatt utdanningen min i København ble jeg værende i byen. Også fordi jeg hadde møtt Daniel, som jeg nå bodde sammen med. 

Daniel var eiendomsmegler og drømte om å starte sin egen bedrift. Jeg var utdannet mediegrafiker og jobbet i reklamebransjen. Vi levde det hektiske bylivet der karrieren og pengene kom først. 

Vi spiste veldig ofte ute, gikk på fester og reiste minst én gang hver tredje måned. Kort sagt dyrket vi oss selv og ambisjonene våre – og all den luksusen som de veldig gode lønningene våre ga oss mulighet til å unne oss. 

Passet ikke inn 

Å få en så alvorlig diagnose som brystkreft passet derfor slett ikke inn i livet som Daniel og jeg hadde skapt, så vi var dypt sjokkerte over at det kunne ramme oss. Samtidig var vi også rørende enige om at dette ikke skulle få lov til å ødelegge livet vårt.

Jeg ble sendt direkte videre til undersøkelse på sykehuset etter en konsultasjon hos legen min. Snart var hele mølla i gang. 

Undersøkelse, innleggelse, operasjon etterfulgt av strålebehandling. 

Jeg satte all min lit til legene. Det var de som skulle gjøre meg frisk. Det var de som hadde ansvaret, så jeg gjorde derfor alt de sa. Jeg fulgte behandlingsplanen deres til punkt og prikke og prøvde ellers resten av tiden å leve så normalt som mulig. 

For det var så vanvittig viktig for meg at livet bare skulle fortsette som før, så jeg skjøv angsten for å dø til side og holdt hardt fast i den tilværelsen jeg hadde hatt før sykdommen brøt ut.

Etter operasjon og en lengre runde med strålebehandling erklærte legene at jeg hadde gode sjanser til å bli helt frisk. Det fikk de dessverre ikke rett i. 

Nedslående beskjed

Jeg gikk jevnlig til kontroll, og mindre enn et år etter kom den nedslående beskjeden om at det hadde dukket opp nye kreftceller.

Jeg hadde i første omgang sluppet unna cellegiftbehandling, noe jeg hadde vært dypt takknemlig for. Jeg mistet ikke håret av strålebehandlingene, og jeg lå heller ikke og kastet opp i dagevis, så utenpå hadde jeg hele tiden nesten sett ut som meg selv. 

Da jeg nå fikk beskjed om at kreften var kommet tilbake, måtte jeg derimot i gang med cellegiftbehandling. Det fantes ingen vei utenom, hvis jeg ville overleve, sa legene. Daniel, som satt ved siden av meg da vi fikk beskjeden, ble likblek. 

Han rykket forskrekket tilbake i stolen, så man nesten skulle tro at det var ham det hadde gått utover. Jeg valgte likevel å se den voldsomme reaksjonen hans som en form for sjokkert medfølelse, og han fikk da også samlet seg igjen.

De neste ukene ble helt jævlige. Jeg ble så syk av cellegiften at jeg knapt kunne bevege meg. Det lange, lyse og vakre håret mitt satt snart fast som store, døde tuster i børsten hver gang jeg forsøkte å gre det, så det gikk ikke lang tid før jeg klippet av alt sammen. 

Mange unnskyldninger

Jeg kastet også opp i dagevis etter hver behandling, og kiloene raste av meg, mens angsten for å dø rev meg rundt i så godt som alle mine våkne timer.

Det var forferdelig, men verst av alt var at jeg kunne merke hvordan Daniel langsomt fjernet seg fra meg. Han ville overhodet ikke ha noe med det å gjøre. Han klarte bare ikke å få seg selv til å si det direkte, så han unnskyldte seg alltid med at han hadde det travelt og måtte jobbe overtid. 

Plutselig hadde han utrolig mange viktige møter, gjerne til sent på kvelden.

– Men jeg gjør det jo for vår skyld. Så vi skal slippe å tenke på penger, sa han, mens han tvang seg selv til å stryke meg raskt over kinnet, før han skyndte seg ut av døra igjen.

Hvis jeg prøvde å fortelle ham at jeg trengte nærværet hans mer enn pengene hans, svarte han ikke på det. Han så meg aldri i øynene lenger. Det var som om han vemmet seg over alt det cellegiftbehandlingen og sykdommen gjorde med meg. 

Daniel hadde forlatt meg. Følelsesmessig hadde han meldt seg ut, selv om han fortsatt lot som om han støttet meg.

Klarte ikke skjule det

Første gang jeg fikk kreft, hadde jeg selv spilt med på løgnen om at dette ikke var noe spesielt. Jeg skulle bare bli frisk i en fei, så jeg kunne vende tilbake til livet vi hadde hatt før. Men denne gangen klarte jeg ikke å skjule hvor syk jeg egentlig var, så bare seks uker etter at cellegiftbehandlingene var startet, innså jeg at jeg måtte bort. 

Jeg kunne rett og slett ikke mer. Jeg måtte vekk fra en mann som synes jeg var frastøtende og hele tiden prøvde å benekte alvoret i sykdommen min.

For første gang forsto jeg også at ansvaret for at jeg ble frisk ikke bare var legenes, men også mitt eget. Hvis jeg skulle bli helt frisk, måtte jeg som et minimum ta vare på meg selv og kjempe for et liv som var verdt å leve. 

Her betydde penger, dyre merkeklær, fester og eksklusive restaurantbesøk absolutt ingenting. All luksus var fullstendig likegyldig. Den stressende jobben min var også direkte skadelig. Og samlivet med en mann som ikke engang klarte å legge armene rundt meg når jeg trengte det som mest, kjørte meg fullstendig ned og ødela resten av selvfølelsen jeg hadde igjen.

Så lettelsen i øynene hans

Så jeg var nødt til å slå opp med Daniel. Han forsøkte å høres sjokkert ut da jeg sa at jeg gikk fra ham, men jeg kunne se i øynene hans at han var lettet. Det ville han bare aldri turt å innrømme, verken overfor meg eller overfor seg selv. 

Etterpå ringte jeg til foreldrene mine, som kom og hentet meg.

Da jeg først hadde sagt farvel til alt det i livet som tappet meg for energi, kunne jeg gi slipp og begynne å konsentrere meg om meg selv og om å bli frisk. Foreldrene mine stelte og pleide meg på alle bauger og kanter. Moren min ble med meg til sykehuset hver gang jeg skulle ha cellegiftbehandling og lagde alle favorittrettene mine når jeg var i stand til å spise. 

Faren min insisterte på å betale regningene mine, slik at jeg kunne spare sykepengene for å komme i gang igjen med noe annet når jeg en gang ble frisk. Innerst inne visste jeg godt at jeg nok aldri kom til å vende tilbake til den stressende jobben min i reklamebyrået.

Lange, solrike sensommerdager tilbrakte jeg i en liggestol under epletreet i hagen til foreldrene mine, og da det ble kaldere, flyttet jeg inn og fikk den beste plassen i stuen tett ved vedovnen. Foreldrene mine var i det hele tatt helt, helt fantastiske. 

Jeg ble smittet av roen deres. 

Ny begynnelse

Kroppen min reagerte fortsatt voldsomt på cellegiftkurene, jeg var hårløs, spøkelsesaktig tynn og gjennomsiktig. Likevel så jeg aldri noe annet enn kjærlighet og tro på at jeg skulle klare det.

Jeg sa opp jobben min og ble boende hjemme i ytterligere tre måneder etter at kurene var stoppet. Mens håret langsomt vokste ut og kroppen la på seg, brukte jeg tiden på å fundere over hvilket liv jeg skulle leve herfra.

Svaret viste seg å komme helt av seg selv. Plutselig var det en jobb til meg i den lokale avisen, og like plutselig forelsket jeg meg i et koselig hus på landet, som jeg i tillegg hadde egenkapital til da det ikke var særlig dyrt.

Jeg skulle bli fulgt tett av legene i de neste årene, så det var et stykke igjen før jeg kunne kalle meg helt frisk. Men det skulle ikke hindre meg i å leve livet mitt i mellomtiden. Tvert imot. Det var faktisk det det handlet om.

Har forandret meg

Jeg bygde derfor mitt nye liv opp stein for stein, og sannelig var jeg også så heldig å møte kjærligheten igjen. I dag har Esben og jeg en datter på to år, og livet mitt har aldri vært bedre.

Etter fem år med jevnlige kontroller ble jeg nylig endelig erklært helt frisk. Det lange forløpet har forandret meg. Jeg er ikke lenger den kvinnen jeg var den gangen det hele begynte. 

I dag tar jeg livet med langt større ro, og jeg spør alltid meg selv om noe føles riktig før jeg tar en beslutning.

For sykdommen lærte meg virkelig å lytte til meg selv og handle deretter, og det er jeg takknemlig og lykkelig for at den gjorde.

Denne fortellingen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.