DE BLÅ SIDENE
Oppveksten med Tourettes ble et mareritt. Spesielt på grunn av læreren
«Arild har fått noe rart som heter Tourettes syndrom, og derfor er han litt annerledes enn oss andre. Men vi skal fortsatt være like snille mot ham som før. Er det noen spørsmål?»
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Disse ordene kom fra lærer Oftedal. Vi i klassen kalte ham det, selv om de andre lærerne bare het Kjell, Anne og Torstein osv., for lærer Oftedal oste av autoritet. Han var av den eldre garde og hadde ikke så mange år igjen før pensjonsalderen.
Jeg var altså annerledes. Det var opplest og vedtatt som den største selvfølge av lærer Oftedal. Men for meg var det nytt, det at jeg ikke var som alle andre. For de andre i klassen var jo minst like «annerledes» som meg? Det syntes i hvert fall jeg.
I ungdommen hadde vi jo alle litt lopper i blodet. Men det var ikke alle som ropte ut i klassen ting som «puppejævel», og i hvert fall ikke midt i kristendomstimen! Det var disse ticsene, eller anfallene, som lærer Oftedal pleide å kalle det, som var det «rare» ved meg. Det var dette som gjorde at jeg var «annerledes».
Jeg ropte ikke slike ord for å være morsom eller slem, jeg bare måtte! Tourette sa at jeg måtte det, og jeg fikk ikke fred før banneordene var sagt.
Og klassen lo, læreren snudde seg vekk, og jeg lo med – mest for å skjule at jeg var kjempeflau. Med ett var jeg blitt klassens klovn. Det var i hvert fall bedre å ha den rollen, han som alle syntes var morsom, enn å bare være han som var «annerledes».
Jeg hadde fått Tourettes-diagnosen uken før, og mamma hadde snakket med rektor om det, som forsikret henne om at dette var i lærer Oftedals trygge og erfarne hender. Hun hadde tenkt mye på hvordan medelevene mine kom til å reagere på nyheten, og var spent da jeg kom hjem den dagen. «Bra!» svarte jeg som vanlig da hun spurte hvordan dagen hadde vært.
Lite visste hun at rektor og lærer Oftedal, disse to erfarne, trygge voksne, indirekte skulle bli medskyldige i det mangeårige mobbehelvetet som lå foran meg.
Klovnerier
Foreldrene mine var skilt, og mamma hadde i praksis eneansvar for meg og storebroren min. Det var like greit. Pappa likte meg ikke og syntes bare at jeg var rar og ulydig. Han sa det aldri direkte, men en slik ting er vanskelig å skjule.
Spesielt for en gutt som meg, som bare var ute etter anerkjennelse og trygghet. Det fikk jeg aldri hos ham. Jeg hadde gitt opp ham, og han hadde gitt opp meg.
Mamma snakket aldri med meg om diagnosen, uten at jeg vet hvorfor. Vi var gode venner, men praten begrenset seg til overfladisk småprat. Men jeg vet at hun leste alt hun kom over om Tourettes syndrom og var innstilt på å hjelpe og støtte meg på skolen. Det føltes veldig trygt, i en ellers utrygg hverdag.
I ettertid har jeg fått vite at hun var plaget mye av skam og skyldfølelse.
Den utrygge hverdagen min var på skolen. Jeg hadde aldri trivdes der. Hos mine jevnaldrende fant jeg meg aldri hjemme, men ble dratt mot de yngre barna. Dem kunne jeg klovne for og underholde, og så skjønte jeg mer humoren og lekene deres.
Matematikk var utrolig vanskelig. De enkleste regnestykker var uoverkommelige. Og da vi skulle lære klokka, skjønte jeg rett og slett ikke sammenhengen mellom tiden og disse viserne. Denne enkle, selvfølgelige tingen ble et eneste stort frustrasjonselement. De andre, lærer Oftedal inkludert, syntes jeg var dum.
Når jeg skulle opp til tavla og forklare klassen noen «enkle» regnestykker, prøvde jeg mitt beste. Men uansett så ble det feil, og klassen lo.
Og lærer Oftedal ble sint. «At du kan stå her og klovne deg til», utbrøt han, akkompagnert av klassens fnising og hånflir. Klovn var et uttrykk han brukte mye ... Han trodde jeg bare skulle underholde klassen med «klovnefaktene» mine. Han så ikke at klovnen foran ham gråt på innsiden.
Les også (+) Jeg tok en sjanse med en mann jeg knapt kjente
Rogers terror
Jeg klarte stort sett å holde sinnet og frustrasjonene inni meg. Jeg fant ut at latteren min kunne fortrenge de andre følelsene for en stund. Men det var ikke alltid jeg klarte det, og da gikk det som regel ut over stoler og pulter og ting i nærheten som jeg kunne kaste i veggen.
Mitt trygge sted var rommet mitt hjemme. Der hadde jeg PC-en, filmene og bøkene mine. Særlig likte jeg Star Wars-filmene og Harry Potter-universet. Eventyrverdenene som jeg fant der var en kjærkommen virkelighetsflukt fra alt det vanskelige og triste i livet. Når jeg så film, skrudde jeg opp lyden så høyt at ingen hørte ticsene mine. Da var jeg fri, og hjertet fant hvilepulsen.
Roger i klassen min var helt normal, i den forstand at han ikke hadde Tourettes. Og mens jeg var klassens klovn, tok han på seg rollen som klassens slåsskjempe og mobber. Og den rollen spilte han godt.
Det tok ikke lang tid før han fant sitt letteste offer, og de ulveaktige blikkene han sendte meg, gjerne akkompagnert av et sleskt smil, fortalte meg at nå hadde han lagt en plan for meg. En slik plan hadde han stort sett hver dag, og målet var ganske enkelt å lage et sant helvete for meg.
Dette foregikk enten i friminuttene eller på hjemveien. Roger var flink til å mobbe og plage, og han hadde et stort repertoar av mobbemetoder. Den «beste» metoden for meg, var når han og gjengen hans bare slo meg i bakken og sparket meg. Da kunne jeg hyle og skrike, og det gikk som oftest fort over.
Den verste metoden var: «Nå skal vi bare stenge veien for Arild og se på ham til han får anfall». Jeg prøvde så lenge jeg kunne å utsette disse anfallene, men til slutt måtte de bare ut. Og jo lenger jeg holdt meg, jo hardere ble de, og jo høyere ble latteren og spottordene fra Roger-gjengen.
Hadde Roger en god dag, ble disse metodene slått sammen, og jeg gikk mørbanket og krenket hjem.
Roger slo meg aldri i ansiktet, så mamma oppdaget ikke mishandlingen. Men ribbena var blå og ømme.
Lysere tider
Mange år er gått siden mine opplevelser med Roger. Vi flyttet fordi mamma fikk ny jobb, og på min nye skole var det hverken noen «Roger» eller «lærer Oftedal». Livet ble så mye lettere.
Skolen tok tak i meg og Touretten på en helt annen måte, med god informasjon til alle lærerne og til medelevene mine. Det skulle ikke mer til.
Det var fortsatt litt fnising når jeg hadde ticsene mine, men fnisingen var av den ufrivillige sorten, det var aldri snakk om mobbing eller latterliggjøring. Jeg fikk også justert medisindosen, slik at ticsene ikke kom så ofte.
Som voksen lever jeg i dag et ganske isolert liv. Jeg har ingen venner, men det er egentlig helt OK, for jeg er ikke så sosial i utgangspunktet.
Men jeg har fått jobb på den lokale kinoen, og det er midt i blinken. Her får jeg se så mye film jeg orker helt gratis, og da er jeg fornøyd. Og så får jeg dekket mitt behov for sosial kontakt. Jeg har flyttet for meg selv, og det har gått overraskende bra. Alt i alt så ser jeg lyst på fremtiden.
Denne saken ble første gang publisert 21/07 2020, og sist oppdatert 24/07 2020.
