Da Mette forsøkte å tenne gnisten i ekteskapet, kom mannens reaksjon som et sjokk

Da barna våre hadde flyttet hjemmefra, trengte jeg å få piffet opp ekteskapet til meg og Martin – og ikke minst i vårt intime liv. 

For i takt med at barna våre ble tenåringer, hadde den høye musikken fra rommene deres og de sene leggetidene holdt oss mer våkne enn lidenskapen for hverandre, og det ønsket jeg å gjøre noe med.

Den trangen til forandring hadde ikke Martin, skulle det vise seg. Når vi gikk og la oss om kvelden, ga han meg fortsatt et tørt kyss på kinnet før han med et langstrakt gjesp stilte vekkerklokken og la seg til å sove med ryggen mot meg. 

Mine forsøk på å gi ham et langt godnattkyss eller smyge meg inn under dynen hans ignorerte han fullstendig.

«Har du sett deg selv i speilet?»

Når jeg likevel ikke ga opp, var det mest av alt fordi jeg savnet den nærheten og intimiteten vi en gang hadde hatt. Så, i nok et forsøk på å tenne gnisten mellom oss, kjøpte jeg et fint sett undertøy som jeg en søndag formiddag overrasket ham med da han steg ut av dusjen. 

Hadde jeg håpet på en begeistret reaksjon, ble jeg likevel skuffet:

«Helt ærlig!» utbrøt han mer forskrekket enn fornøyd. «Har du sett deg selv i speilet, tjukkas?» la han til, før han grep håndkleet sitt og forsvant inn på soverommet for å kle på seg.

Ydmyket stilte jeg meg foran baderomsspeilet. Joda, jeg visste godt at jeg i årevis hadde trengt å gå ned i vekt, noe Martin også hadde sagt mange ganger før. 

Jeg visste imidlertid ikke at det etter hvert var de 15 overflødige kiloene som var årsaken til at han unngikk meg og at gnisten hans ikke lenger ble tent av meg.

Da jeg kom ut fra badet ba Martin riktignok om unnskyldning for det ufølsomme utbruddet, og la til at vekten min faktisk bekymret ham. For han elsket meg jo, og ønsket at vi skulle bli gamle sammen. 

Ren tortur

Han oppfordret meg derfor med et kyss i pannen til å gi min egen helse mer oppmerksomhet enn vårt manglende sexliv.

I stedet for å gå i forsvar valgte jeg å se det som hans tross alt kjærlige oppfordring til å komme i gang med å gå ned i vekt. Målrettet gikk jeg derfor til verks. Jeg fikk laget et opplegg hos ernæringsfysiolog og startet på et treningssenter, hvor jeg slavisk fulgte det harde treningsprogrammet som ble laget til meg. 

I begynnelsen føltes det som ren tortur å stå der og svette på tredemøllen. Når jeg senere på kvelden vaklet inn døren hjemme, hadde jeg heller ikke overskudd til annet enn å falle om i hjørnesofaen, der Martin allerede lå og så på TV.

I takt med at kiloene begynte å rase av meg, ble Martin svært misfornøyd med de endrede kostvanene hjemme. Han savnet saus og poteter i hverdagen, en god biff, samt lunt bakerbrød og wienerbrød søndag formiddag – slik vi pleide. 

Han begynte til og med å friste meg med et stykke av sin rykende varme takeaway-pizza med smeltet ost. Selv om det ikke alltid lyktes meg å motstå fristelsen, ga det ham likevel ikke mer lyst på meg i ektesengen.

Et symptom

Selv da jeg hadde gått ned de overflødige kiloene og kommet i form, gjorde det overhodet ingen forskjell for Martins lyst på meg. 

I løpet av det neste året var derfor den eneste forandringen i ekteskapet vårt at jeg la på meg flere kilo enn jeg hadde gått ned. I mellomtiden hadde Martin igjen begynt å bruke overvekten min til å forklare sin manglende lyst på meg.

Når jeg nå så meg selv i badespeilet, ble jeg etter hvert nødt til å erkjenne at så lenge jeg var sammen med Martin, kom ingenting til å forandre seg. Selv om jeg så startet på nytt på tredemøllen, ville jeg aldri bli tilfreds, verken med meg selv eller med ekteskapet vårt. 

For det var jo ikke bare sexlivet vårt som var dødt. Den manglende intimiteten var i virkeligheten bare et symptom på at alt annet mellom oss også var dødt.

For å kunne skape den forandringen jeg lengtet etter, ble jeg derfor nødt til å avslutte ekteskapet mitt.

Kanskje var en skilsmisse i virkeligheten også det Martin innerst inne ønsket, men at han var blitt for lat til selv å ta steget? 

10 tonn lettere

Én ting var i alle fall sikkert. De eneste reelle protestene han kom med da jeg ba om skilsmisse, gjaldt bryet det medførte. Han insisterte også på å bli boende i huset, der jeg uten protester lot badevekten stå på sin vante plass. 

For jeg følte meg allerede 10 tonn lettere da jeg flyttet fra Martin og inn i min nye leilighet, der det siden har kommet masse liv i tilværelsen min.

I dag, tre år etter, har jeg møtt en ny mann som virkelig har lyst til å dele livet sitt med meg – og som for øvrig også er fullstendig likegyldig til hva jeg veier.

Det er jeg ikke selv, men når jeg nå igjen har gått ned i vekt og insisterer på å holde vekten, er det utelukkende for min egen skyld.

Siden jeg gikk fra Martin, har han derimot lagt på seg, noe han visstnok ikke selv er helt fornøyd med. Likevel gjør han ikke et forsøk på å gjøre noe med det.

Så på det punktet har livet hans heller ikke forandret seg, mens jeg derimot er lykkelig for at vi likevel ikke rakk å bli gamle sammen, for det ville ha vært en trist fornøyelse.

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene Mette og Martin oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.