Trampolinestøy ødela sommerkveldene våre. Så hentet vi motorsagen

Peter og jeg elsket terrassen vår. Den lå litt høyt og vendte mot vest, så vi hadde utsyn over den deilige hagen vår og kunne nyte selv den sene kveldssolen. 

Våre vår- og sommerkvelder hadde alltid vært våre favorittstunder sammen. Vi hadde ofte invitert de gamle naboene våre inn på en kopp kaffe eller et glass vin; de hadde dessverre nettopp flyttet, og for en stund siden hadde jeg støtt på de nye naboene våre, Rikke og Steen.

De var i gang med å lesse alt pikkpakket sitt ut av bilen, sammen med barna deres på åtte, fem og drøyt ett år. Vi hilste, og jeg sa at de gjerne måtte stikke innom for et glass en kveld. Det hadde ikke blitt noe av ennå, men de hadde jo sitt å gjøre.

Jeg tok feil

Ikke lenge etter satte de opp en hagetrampoline i hagen sin. De hadde satt trampolinen lengst mulig unna sitt eget hus, men rett ved hekken inn mot oss og dermed bare omtrent fire meter fra terrassen vår. Og jeg skal love deg at trampolinen ble innviet den helgen de fikk den! 

De to guttene hoppet så å si non-stop på den fra tidlig morgen til sen kveld.

– Man forstår kanskje godt hvorfor de har plassert den så langt unna som mulig fra sin egen terrasse, sa Peter tørt.

– Det er nok bare nyhetens interesse, svarte jeg trøstende, men der tok jeg feil.

For stort sett hver dag og kveld var det stort ståhei, rop, skriking og latter fra guttenes lek – selvfølgelig ofte med kamerater på besøk.

Jeg synes at både Peter og jeg er ganske tolerante mennesker, men det hadde stort sett ikke lyktes oss å ha én fredelig kveld på vår elskede terrasse ennå. Og særlig Peter begynte å la seg plage av støyen.

Fungerte i en uke

Første gang vi prøvde å snakke med Rikke og Steen om problemet, hadde Peter gått inn og spurt vennlig om de kanskje kunne begrense guttenes trampolinhopping til dagtid? Det hadde vært greit for dem, men ordningen hadde bare fungert i en uke, så hadde de tydeligvis glemt alt om den, og da ble det ille igjen. 

Andre gang tok jeg turen innom en dag da bare Steen var hjemme. Selv om jeg var vennlig, ble han irritert over at jeg «forsøkte å sette grenser for barna deres». 

Jeg på min side prøvde naturligvis å overbevise ham om at det handlet om at Peter og jeg bare gjerne ville kunne slappe av på terrassen vår også, og det var fullstendig umulig med all den støyen.

Tredje gang lyktes heller ikke, selv om vi gikk inn sammen, og nå var både Peters og min lunte dessverre blitt ganske kort. Jeg forsøkte til og med å invitere Rikke inn på terrassen en sen ettermiddag, mens guttene holdt på for fullt, bare for at hun skulle kunne se det fra vår side. 

Men det hadde hun ikke lyst til.

Vurderte å selge

Dagen etter fortsatte støyen også fra tidlig morgen til sen kveld. Vi ble begge i dårligere og dårligere humør og visste snart ikke hva vi skulle gjøre. Peter hadde til og med begynt å fable om å selge huset. 

Det var nok mer desperasjon enn noe som var seriøst ment, men det sa likevel en del om hvor mye vi følte oss plaget.

Sankthansaften hadde vi vært ved bålet nede ved den lokale innsjøen, og i den lyse natten lå vi og pratet i sengen. Peter begynte å fantasere om å hevne seg på Rikke og Steen. Stå opp tidlig og begynne å hamre løs på gryter, potter og panner ute i hagen. 

Eller hva med å skru opp radioen med utendørshøyttalere rettet mot huset deres?

 – Sånn er vi jo ikke, sukket jeg.

Men da vi bare et par dager senere satt på terrassen og knapt kunne snakke sammen på grunn av roping og skriking fra trampolinen mens vi spiste, tenkte jeg på Peters forslag igjen. Kanskje måtte vi sette hardt mot hardt? 

Kanskje de da endelig ville forstå når de selv merket hvordan det var å bli forstyrret av støy hele tiden.

– Du, skulle vi ikke gå i gang med å få klippet hekken? Du ville også gjerne ha beskåret grantreet? Vi kunne starte tidlig neste helg, foreslo jeg og så spørrende på Peter.

Slemt forslag

Jeg kunne selv både høre og føle at dette var et litt slemt forslag. Det var jo i bunn og grunn skikkelig dårlig stil – å prøve å få andre til å forstå ved å betale tilbake med samme mynt. Men det var også uutholdelig å se resten av sommeren i møte med evig trampolinestøy. 

Peter lo litt, og med et glimt i øyet sa han at forslaget ikke var helt meg, men at han begynte å bli moden for det!

Lørdagen og søndagen etter følte vi oss som litt av et par skurker da vi veldig tidlig om morgenen startet motorsagen. Søndag ettermiddag kom Rikke da inn. De fikk ikke den lille til å sove når vi hele tiden bråkte så mye, klaget hun.

Jeg ba om unnskyldning og foreslo at hun og Steen kom inn samme kveld for et glass vin. Så kunne vi kanskje finne en ordning for både babysøvn, trampolinhopping og støy i hagen. Nølende takket hun ja.

Jeg var ganske spent da både Rikke og Steen dukket opp samme kveld. Men snart var stemningen god, og vi tok tyren ved hornene. Det var Peter som åpnet ballet med å spørre om vi ikke stille og rolig skulle avtale noen tidspunkter hvor alle kunne regne med ro i hagene våre?

Faste tidspunkter

Vi endte med en avtale for sommeren som betydde at Peter og jeg lovet å sjekke om det sto en barnevogn med sovende barn i hagen deres før vi brukte bråkete maskiner, og for øvrig aldri begynte før klokken var 10. 

Til gjengjeld skulle trampolinhopping heller ikke begynne før kl. 10 og senest slutte klokken 19.

Det er en ordning som viste seg å fungere fint, og selv om jeg synes det var litt synd at vi måtte sette hardt mot hardt for å få naboene i tale, har vi et veldig godt forhold til dem nå. 

Og ikke minst er vi blitt kvitt den øredøvende støyen, så vi om ikke lenge igjen kan nyte både vår- og sommerkveldene på vår deilige terrasse.

Denne fortellingen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.