Jeg trodde han var ferdig med fortiden – så avslørte jeg dobbeltlivet hans 

Kristoffer og jeg er godt voksne, og vi har begge et langt ekteskap bak oss. Det var Kristoffer som brøt ut av sitt, og han har to døtre som begge er vel etablerte og har fått barn. Begge mine sønner har samboere, men ennå ingen barn. 

Jeg har et godt forhold til barna mine og et avklart forhold til eksmannen min. Men jeg omgås ham ikke, med mindre han er på besøk hos sønnene våre samtidig med meg.

Jeg møtte Kristoffer for tre år siden og ble tiltrukket av ham med én gang. Vi var begge invitert til en kunstutstilling til en felles bekjent, og før jeg dro derfra, hadde jeg avtalt med Kristoffer å møte ham på en kafé dagen etter. Jeg husker hvor spent og glad jeg var. 

Falt pladask

Han var kjekk å se på, og en samtale med vår felles bekjente bekreftet at han også var morsom, inspirerende og kreativ. «Får du ham på kroken, har du gjort et kupp», sa hun. Jeg lo og svarte at jeg måtte da kunne ta en kopp kaffe med en mann uten å skulle ha planer om å fange ham.

Likevel, jeg måtte innrømme at jeg, en kvinne på 53 år, hadde falt pladask for en ukjent mann. Jeg var så opprømt at jeg knapt fikk sove, slik gledet jeg meg til å møte ham igjen dagen etter. 

Vi ble sittende på kafeen i fire timer og prate. Vi hadde så mye å snakke om, og Kristoffer var kunnskapsrik, sjarmerende og morsom. Da vi skiltes, inviterte han meg på middag hjemme hos seg førstkom­mende helg. Sånn begynte det.

I hele denne første perioden vår var jeg opprømt og lykkelig. Endelig hadde jeg funnet en mann jeg følte meg trygg sammen med. En mann som var ferdig med fortiden og som elsket meg.

Kristoffer var klok og reflektert, og vi hadde mye felles. Vi var også enig om at vi ikke skulle flytte sammen, men treffes regelmessig. Men at det var oss to og at vi var glad i hverandre, det var vi også enig om.

Kristoffer snakket sjelden om sin ekskone og enda mindre om ekteskapet sitt. Jeg var sikker på at han hadde lagt det livet bak seg og startet helt på nytt. Han gikk jo ikke rett fra sin kone til meg. Han hadde hatt et forhold i mellomtiden.

Les også (+)  Datteren min har ikke tid til å være mamma

En del av eksfamilien

Etter hvert forsto jeg at Kristoffer fortsatt var en del av eksfamilien sin. Jeg opp­daget det en gang jeg var hos ham og så en pakke med et kort på.

«Har du fått gave, eller skal du i en bursdag?» spurte jeg nysgjerrig. «Min ekssvigerinne, søsteren til Ulla, fyller år neste søndag, og jeg er invitert», svarte han.

Jeg ble litt paff og spurte om det var rundt år, men nei da, det var bare en vanlig bursdag, svarte han. Jeg sa ikke mer, men kjente at det sved litt. Jeg syntes det var litt rart også, for det var over åtte år siden han ble skilt, så man skulle tro at noen bånd var blitt klippet over underveis. 

Men jeg valgte å tie. Vi hadde kjent hverandre i såpass kort tid at jeg ikke ville spørre mer, ettersom han heller ikke ga noen forklaring på dette.

Etter en tid var det naturlig at jeg ble presentert for barna. Jeg likte døtrene hans, men det ble ingen personlig prat mellom oss. Vi snakket om vær og vind, og jeg merket at de holdt avstand. Det var akkurat som om jeg bare var et forbigående forhold, en person de ikke behøvde å slippe inn på seg.

To separate liv

Kristoffer kom derimot veldig godt overens med sønnene mine. De fant straks den lette tonen, og siden de alle tre hadde en utpreget sans for humor, ble det til tider noen lattermilde møter.

Stor sett var Kristoffer og jeg sammen med min familie og mine venner. Jeg etterlyste sosialt samvær med familien hans, og da fortalte han at hele hans familie og familien til hans ekskone var som en sammensveiset storfamilie. Det var grunnen til at jeg bare så vidt hadde hilst på dem.

Dette såret meg veldig, og jeg spurte om det var vanskelig for dem at han hadde fått ny kjæreste. Men Kristoffer mente det antagelig var mest vanskelig for meg, det hadde også vært slik for den forrige kjæresten hans. Klok av erfaring hadde han funnet ut at det beste var å leve to separate liv når det gjaldt hans familie og meg.

Jeg måtte krangle meg til å få vite hvordan den forrige kjæresten hadde reagert på dette, og han innrømmet at hun aldri var blitt en av dem, hvor mye hun enn hadde prøvd.

Alle var tett sammenknyttet

Mitt møte med Kristoffers foreldre og søsken hadde vært helt greit, men det ble vanskeligere for meg å dra dit etter at jeg forsto hvor nær knyttet de var til ekskona og familien hennes. Det var som en vernet mur rundt hele familien, og over denne muren kom bare de «riktige» familiemedlemmene. 

Derfor var det naturlig for Kristoffers familie og eksfamilie å invitere bare ham til sammenkomster og festligheter. Alle skriftlige innbydelser til større selskaper gjaldt også Kristoffer alene. Ble han oppringt og invitert, nevnte de aldri meg med et ord. Og det til tross for at alle visste vi var sammen.

Jeg tok dette opp med Kristoffer flere ganger. Mente han ikke at det ville vært riktig at jeg også en gang iblant ble invitert? Kunne han ikke kreve det – eller la være å gå for å vise de andre at han ønsket å ha meg der? Jeg trengte bevis på kjærligheten hans, og det følte jeg ikke at jeg fikk så lenge han ikke markerte seg overfor resten av familien sin.

Har bitt det i meg

Samtidig spurte jeg meg selv om jeg virkelig ønsket å være en del av dette tette fellesskapet. Kristoffers søsken var nære venner av hans ekskone og hennes søsken. Og begges foreldre, spreke eldre mennesker i 80-årene, var stadig sammen på utflukter og turer.

Jeg skjønte at alt dette var urokkelig, og jeg innså at jeg måtte forsone meg med det hvis jeg skulle dele livet med Kristoffer.

I tre år nå har jeg vært tilskuer til Kristoffers familiesammenkomster. Jeg har kjent på smerten når han har dratt stivpyntet av gårde for å gå i selskap, og jeg har følt på sjalusien. Det har vært tunge stunder med sinne, uro og frustrasjon. 

Jeg har bitt det i meg for å vise Kristoffer at jeg kan leve med det, for han bedyrer stadig vekk at han ikke kan forandre på inngrodde vaner, tradisjoner og familiære bånd.

Men frustrasjonen min har steget mange hakk i det siste. For nå har ekskona for annen gang invitert alle med på ferie. Alle unntatt meg. Sist gang dro de på en stor hytte hun hadde leid, fordi hun ville at de skulle ha kvalitetstid sammen. Det svelget jeg, om enn med besvær. Jeg visste at det var viktig for Kristoffer å bli med fordi både døtrene og barnebarna skulle være der.

Les også (+) – Mannen min var tvers igjennom falsk!

Invitert til syden

I dag så jeg at det lå en invitasjon hos Kristoffer da jeg kom hjem til ham – et kort med en strålende sol i det ene hjørnet. Med sirlig skrift sto det at hele familien inviterer Kristoffer til Syden. Dette er i forbindelse med 60-årsdagen hans, og reisen er en gave fra svigerfamilien. Og selvfølgelig skal de også være med, alle som én. Men ikke jeg, jeg er som luft.

Jeg ble sint, tok invitasjonen, krøllet den sammen og kastet den på Kristoffer. «Hvis du velger å reise på ferie med alle disse menneskene du egentlig burde holde deg unna, hvis du velger dem fremfor å feire dagen din med meg, forsvinner jeg ut av livet ditt for godt, skrek jeg med en stemme som dirret av gråt og sinne. Jeg opplevde invitasjonen som et hånlig pek mot meg.

Vi har kranglet og diskutert i hele kveld, og jeg har utallige ganger vridd på situasjonen for å få Kristoffer til å se den fra en annen vinkel. Hva om det hadde vært omvendt, hvordan ville han følt det da?

«Helt greit», svarte Kristoffer. «Selvsagt ville jeg ikke bedt deg om å stenge alle dører til fortiden for min skyld. Du vet at Ulla og jeg og resten av familien hennes har et svært godt forhold, som det er viktig å bevare, ikke minst for barnas og barnebarnas skyld.» Han var urokkelig og nektet å se det urimelige i invitasjonen.

Stålsetter meg

Slik var situasjonen mellom oss da jeg gikk min vei. Jeg forsøker å stålsette meg til å gjennomføre trusselen min hvis han reiser på denne turen. Jeg truet med å gå fra ham, og jeg bør stå ved det jeg har sagt, men jeg vet ikke om jeg klarer det, for jeg elsker ham jo.

Jeg kan ikke fatte at ekskona hans kan ha så stor interesse av å ha ham rundt seg i alle mulige sammenhenger heller. Men det er tydeligvis mye jeg aldri kommer til å forstå av alt dette. For meg går livet videre når noe endres, og da tar jeg erfaringene med meg videre.

Kristoffer er sint på meg nå, og jeg er sint på ham. Men i morgen kommer en ny dag. Ingen av oss er langsinte, ellers tror jeg det ville blitt slutt for lengst.

Så håpet mitt er at Kristoffer inkluderer meg på sin store dag. Jeg trenger så sårt den bekreftelsen fra mannen som jeg elsker og som jeg aller helst vil dele livet med. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.