Jeg falt pladask for Andreas, men han holdt igjen. Grunnen var et sjokk

Det var fantastisk å møte Andreas igjen etter så mange år. Følelsene mine blusset opp, men noe holdt ham igjen. Da han fortalte sin vonde hemmelighet, kom tårene. 

Smilende mann i brun turjakke foran det tørre, fjellrike landskapet ved Mirador de Sicasumbre på Fuerteventura.
Illustrasjonsbilde.
Publisert Sist oppdatert

Jeg så på innbydelsen jeg nettopp hadde fått, og smilte for meg selv. Det var 35 år siden vi ble konfirmert, og nå var jeg bedt på gjenforening. Like etter konfirmasjonen hadde familien min flyttet fra hjembygda, og jeg hadde knapt hatt kontakt med de gamle vennene siden. Derfor var det ekstra spennende å skulle treffe alle igjen.

Da jeg midt i august kjørte til min gamle hjembygd, dukket minnet om Andreas opp. Han var etter min mening den flotteste gutten som fantes, og da vi ble kjærester som 15-åringer, var jeg stormende forelsket.

Andreas fikk mitt første kyss, og vi hang alltid sammen. Helt til jeg flyttet. Vi var så unge, og kontakten forsvant gradvis. Til slutt ble Andreas et fint minne. Nå skulle jeg kanskje se ham igjen. Det ville være verdt hele turen, tenkte jeg, og kjente forundret at det gjorde meg både nervøs og spent.

Nøyaktig klokken syv på kvelden sto jeg pyntet og klar til fest utenfor det gamle samfunnshuset. Muligheten for å se Andreas var stor. Kom han ikke, ville jeg føle meg snytt, tenke jeg. Men i vrimmelen av alle som etter hvert gikk rundt og hilste, sto han plutselig foran meg.

– Mari! utbrøt han med glad stemme og ga meg en klem. Jeg ble stum noen sekunder.

– Andreas! sa jeg til slutt.

– Så gøy, kjenner du meg igjen?

– Ja, jøss, fremdeles like vakker! Han lo skøyeraktig.

Slik startet kvelden, og jeg må ærlig innrømme at alle unntatt Andreas ble ganske anonyme. Vi fikk god kontakt med én gang og mimret, danset og lo veldig mye. Han snakket lite om privatlivet sitt, men jeg fikk vite at han reiste mye i jobben sin.

– Er du virkelig fri og frank? sa han da vi tok farvel.

– Ja, sa jeg, – og datteren min har nettopp flyttet ut, så nå kan jeg slå ut håret!

Mine forhåpninger om å møtes igjen var skyhøye da jeg reiste hjem dagen etter. Andreas hadde sagt han ville ringe meg. Det var fantastisk at vi hadde møttes igjen. Det måtte ha en dypere mening, mente jeg.

Vanvittig kjekk

Telefonen brant i lommen de neste dagene. Fjerde dagen ringte han og inviterte på båttur. Naturligvis takket jeg ja, uten innvendinger. Hjertet bykset bare ved tanken på å tilbringe en hel dag på fjorden med min ungdomskjæreste. Da vi møttes, klemte han meg varmt, og praten gikk løst fra første stund. Jeg kikket på ham i smug og syntes han var en vanvittig kjekk 50-åring.

Båtturen ble en opplevelse. Vi moret oss med å hoppe i vannet og gikk i land på en ukjent strand for å spise. Jeg ønsket at han skulle holde rundt meg og kysse meg, men Andreas oppførte seg eksemplarisk. Han la armen rundt meg og var farlig nær, men trakk seg tilbake. Vel hjemme ga han meg en lang klem og sa han håpet vi kunne ses igjen. Hvorfor følte jeg meg litt skuffet? Dumme meg, tenkte jeg. Vi hadde jo akkurat møttes. Selv om vi hadde kysset som 15-åringer, var vi andre mennesker nå.

Uken etter møttes vi igjen. Vi gikk på kino og restaurant. Jeg spurte forsiktig om han var alene og fri som meg.

– Så fri som jeg ønsker, svarte han.

– Du giftet deg altså aldri? spurte jeg.

– Nei, ekteskap ble det ikke. Men nå snakker vi ikke om fortiden, Mari. La oss ta en dag om gangen, leve i nuet.

Svaret var tvetydig, men jeg ville ikke virke masete. Kvelden ble koselig, Vi danset, spiste og mimret. Han var kavaler og høfligheten selv. Kvelden endte med en klem i døren, og leppene raskt over mine, før han sa farvel.

Ukene gikk, og ut i oktober hadde vi kommet ganske nær hverandre. Likevel holdt han en viss avstand, og det bekymret meg. Overnatting hadde ennå ikke vært aktuelt. Andreas fant alltid en unnskyldning for å la være. Han kunne sitte og stryke meg ømt over håret mens jeg hørte at han trakk pusten dypt. Prøvde jeg å ta initiativ til mer nærhet, trakk han seg unna.

Hva skjulte han?

En kveld kysset han meg intenst. Så trakk han seg varsomt ut av grepet og utbrøt:

– Hvis alt bare var annerledes!

– Hva? nærmest ropte jeg.

– Jobben, sa han bare. – Jeg reiser hele tiden.

«Nå vil jeg vite alt!»

Jeg skjønte at det ikke var sannheten.

– En jobb har aldri vært til hinder for et forhold, sa jeg.

– Du har sikkert skjønt at jeg har begynt å føle noe for deg, og jeg tror du gjør det samme. Hva er du redd for?

– Du er så snill og god, Mari, sa han, og blikket ble mørkt av bekymring.

– Sov hos meg i natt, ba jeg.

– Jeg kan ikke, sa han stille. – I morgen skal jeg ekstra tidlig opp.

– Vær så snill, du klarer lite søvn for en gangs skyld.

– Beklager, sa han.

Dermed spratt han opp fra sofaen og flyktet ut døren. Jeg satt som lamslått, og tenkte at ordene mine hadde jaget ham. Noen minutter etter smalt det i døren, og så sto han der igjen. I det øye­blikket sprakk det for meg.

– Nå vil jeg vite alt!

Tårene mine rant

Forundret så jeg hvordan han ble hvit i ansiktet.

– Beklager, beklager … gjentok han før han sank ned i sofaen.

Han brøt sammen i gråt.

Nå kommer det, tenkte jeg. Han forteller om en kone eller samboer et sted. Han har holdt meg for narr.

– Jeg har holdt noe hemmelig for deg, Mari, det er sant. Jeg avskyr meg selv. Det skulle ikke gått så langt, men det er ikke slik du tror. Jeg har kreft.

– Kreft, stammet jeg.

– Ja, dessverre.

Fremdeles satt jeg sjokkert og fordøyde ordene.

– Jeg vil ikke binde noen til meg. Jeg er en dødssyk mann! Du fortjener noe annet.

Jeg ble satt ut. Likevel forandret det alt.

– Det spiller ingen rolle, sa jeg endelig. – Ja vel er du alvorlig syk, men meg blir du ikke kvitt!

Jeg gråt nå. Andreas holdt på sitt – en stund. Han ville skjerme meg. Jeg klarte heldigvis å forandre hans syn.

Vi aner ikke hvor lang tid vi har, men å være sammen er likevel best. Behandlingen går foreløpig bra, og vi fokuserer på det positive. Snart har vi felles adresse også. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.