SAMTALE I NATTEN
Hele livet hadde jeg gitt alt for å oppnå perfekte resultater i alt jeg drev med. Det måtte gå galt
Da Silje bikket 50, raste hele hennes verden sammen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
– Det går faktisk an å lære seg å bli lykkelig, åpner Silje vår samtale da vi møtes over en kopp kaffe hjemme hos henne.
– Men det krever hardt arbeid.
Selv hadde hun ikke tenkt tanken før hun leste et intervju med en lykkeforsker.
– I saken sto det flere gode råd om hvordan man kan øke lykkenivået, forteller hun.
– Jeg visste knapt hva det ville si, men var desperat. «Hvis det ikke snart skjer en endring, orker jeg ikke å leve mer», tenkte jeg stadig oftere, og det skremte meg.
Det skulle et realt sammenbrudd til før Silje var moden for å tenke nytt.
Den flinke jenta
Så langt tilbake Silje kan huske, har hun vært «flink pike».
– Jeg perfeksjonerte til og med den rollen. Det var ikke nok for enebarnet meg å få applaus hjemme. Jeg ville også skinne først på skolen, så gjennom en lang og imponerende utdanning og senere i en jobb høyt på strå, med topp inntekt og ditto bolig. Og jeg fikk det til! I hvert fall på overflaten ...
Først i en alder av 50 år kjente hun på å ha gått glipp av en del annet.
– «Hvorfor er jeg ikke mer fornøyd?» begynte jeg å spørre meg selv. Jeg pleide vanligvis ikke å ha slike nedslående tanker.
– Hva fikk deg til å begynne å reflektere?
Hun trenger ikke å tenke seg om.
– Mamma døde like før den bursdagen min. Hun var den siste av mine nærmeste. Plutselig hadde jeg rykket frem i livets avgangskø og måtte innse at livet ikke varer evig. Det var bare meg igjen, en middelaldrende dame uten mann eller barn.
– Var akkurat det å være uten familie et valg du tok bevisst?
Hun gransker sine pent lakkerte, røde negler og tygger på spørsmålet.
– At jeg har vært for travel er en dårlig unnskyldning. Også statsministeren har to barn og mann. Riktignok har hun vært heldig med valg av ektefelle, selv møtte jeg bare menn som likte best å være i rampelyset selv. Det ble en konflikt mellom oss. Dessuten: Jeg var en stor egoist og ingen god partner, føyer hun selvironisk til.
– Først etter sammenbruddet fikk jeg noen bedre kvaliteter å tilby både meg selv og andre ...
Sykt deprimert
Hun hadde akkurat fylt 50 år da hele hennes verden ramlet sammen.
– Det at jeg begynne å gruble over livet mitt førte meg inn i en mørk depresjon, sier hun og forteller at hun var sykmeldt fra jobben i over et år.
– Støttet noen deg?
– Et par gode venninner, men også de hadde mann, barn og barnebarn å dra hjem til.
– Var det å ha en egen familie noe du savnet?
– Njaaaa, der og da trodde jeg det var løsningen, selve lykken, men lærte senere at lykke starter inni en selv.
Før hun kom dit, skulle det bli veldig mørkt inni Silje.
– Jeg begynte å fantasere om å drepe meg selv, at det ville være befriende å dø. Da ba jeg selv om å bli innlagt på psykiatrisk avdeling. Det ble for meg veien til et bedre liv.
Hun forteller om et heftig år med medisinering og mange terapitimer.
– Praten med psykiateren, mye mer enn dopet, fikk meg gradvis å stake ut en ny kurs, forteller hun.
Les også (+) Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer
Lykkelig
Ett år etter sammenbruddet, fant hun sin løsning.
– Denne reportasjen om lykke som jeg kom over, snakket til meg på rett tid. Jeg bestemte meg for å prøve «oppskriften» punkt for punkt. Blant annet begynte jeg å skrive dagbok, forteller hun.
– Hver dag skrev jeg ned noen av tankene og følelsene jeg mine, for å få oversikt over hva som gjorde meg glad, sint, trist og frustrert.
– Så du et mønster?
– Det tok lang tid, men med hard jobbing ble jeg kjent med meg selv. Blant annet ble jeg mer bevisst mine grunnleggende verdier, for deretter å spørre meg selv: «Lever jeg i tråd med dem?»
– Gjorde du?
Hun rister på hodet.
– Absolutt ikke, og det er viktig. For eksempel vokste jeg opp med rause foreldre som var gode mot andre. En verdi jeg verdsatte høyt, men selv hadde jeg aldri tatt meg tid til andre. Selv komplimenter var jeg gjerrig med. Ved å gi mer av meg selv og handle i tråd med disse gode verdiene, opplevde jeg også større glede, overskudd – ja, stolthet.
Å følge lykke-tipsene forandret Siljes liv.
– Jeg har blitt en lykkelig optimist, ler hun.
– Det sies at optimisme henger sammen med arv og hvordan livet har formet oss, men jeg vil påstå at det er mulig å lære seg å tenke optimistisk, hvis man bare vil.
– Hva mer har denne indre forandringen din ført med seg?
Nå smiler hun fra øre til øre.
– Også jeg er visst svak for romantikk, har det vist seg. Det har min kjære Paul fått meg til å innse. Vi møttes for litt over et halvt år siden på et jobbseminar, og jeg vil påstå at han er «the love of my life». Nå er jeg akkurat i ferd med å flytte sammen med ham og hans to tenåringsdøtre. Det ville aldri den gamle Silje ha våget, ler hun og gir seg selv et kompliment:
– Nå er jeg mer til stede i nuet. Det gjør meg både mindre stresset og bedre i stand til å nyte hvert øyeblikk.
Denne saken ble første gang publisert 14/07 2020, og sist oppdatert 29/06 2022.
