DE BLÅ SIDENE
Misunnelsen gjorde at jeg tok et uklokt valg
Hvorfor kunne ikke jeg også for én gangs skyld slå meg løs litt, når alle rundt meg gjorde det? Til slutt ble fristelsen for stor.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
For et par år siden tok jeg og min samboer Kristian over huset til foreldrene hans. Forutsetningen for at vi skulle kunne makte det, var at vi skulle være sparsommelige og ha streng kontroll på økonomien. Det var mye som måtte gjøres, men vi var enige om å ta ett rom av gangen og gjøre mest mulig av oppussingen selv.
Jeg gledet meg til voldsomt til å sette i gang og til å forme vårt eget hjem.
Midt under oppussingen ble jeg gravid. Det var ikke planlagt, men vi fant ut at vi skulle ha barn før eller siden uansett, så vi tok nyheten med glede. Det gjorde at vi måtte pusse opp et barnerom, noe som ikke var prioritert i våre opprinnelige planer.
Å renovere et hus kostet ikke bare tid og krefter. Det ble også langt dyrere enn vi forestilte oss og hadde budsjettert med. Det dukket opp så mange valg som vi ikke ante eksisterte, og vi ville selvsagt ha et delikat og moderne hjem.
Kristian sa flere ganger at vi var nødt til å snu på hver krone. Han hadde solgt leiligheten sin, og overskuddet fra salget var brukt opp. Like fullt måtte vinduene skiftes og inngangspartiet rives. Det var mye råte utvendig, og det mente Kristian at det var viktig å få ordnet.
Jeg kjøpte brukte babyklær på nettet og fikk arve en barnevogn og diverse annet utstyr etter en venninne. Foreldrene mine kjøpte barneseng til oss, og da Marlene kom til verden hadde vi nok utstyr til å klare oss.
Les også (+) Jeg må glemme ham. Jeg er jo gift!
Underlegen
Gjennom helsestasjonen ble jeg koblet til en barselgruppe sammen med tre andre mødre. Vi hadde fått barn omtrent samtidig, og det var veldig hyggelig å ha disse avtalene om byturer og spaserturer langs et vann i nærheten.
Vi møttes jevnlig, både sammen med barna våre på dagtid og noen ganger også uten barna, på kveldstid. Og på byturene våre var vi gjerne innom flere butikker.
Disse damene var veldig kvalitetsbevisste og var opptatt av merkeklær, design og interiør. Ofte handlet de mye – og dyrt. De kjøpte lamper, klær til seg selv og de «riktige» lekene til barna sine. Til lunsj valgte de som regel den dyreste kafeen, hvis vi hadde flere å velge mellom i nærheten.
Jeg hadde fortalt at Kristian og jeg holdt på med oppussing av huset og at det var krevende, men jeg hadde ikke sagt noe om økonomien vår og at vi hadde lite å gå på.
Jeg følte meg underlegen de andre mødrene. Det så ut som de levde helt bekymringsløst og kunne handle akkurat det de hadde lyst på. På et tidspunkt ble jeg lei av å være så forsiktig med pengene. Jeg hadde jo aldri unt meg noe som helst, og jeg følte på det hver gang jeg var på bytur med barselgruppen, og de handlet alt mulig.
Da tok jeg et uklokt valg: Jeg søkte om et kredittlån for å få litt handlefrihet. Av og til ble jeg så fristet til å handle noe jeg også, men jeg tenkte at jeg skulle begrense innkjøpene min til et edruelig og håndterlig nivå og ha kredittkortet mitt som en kontrollert hemmelighet.
Det var så befriende å gå fra butikk til butikk og vite at jeg kunne kjøpe det som falt meg inn. I begynnelsen var jeg forsiktig og handlet kun litt, men etter hvert eskalerte det.
I likhet med de andre mødrene i barselgruppen, falt jeg for den nye kolleksjonen med babyklær som hadde kommet, i vakre snitt og farger. Jeg så ikke engang på prisen, jeg bare plukket ut det jeg syntes Marlene trengte og fortjente.
Konfrontert
Jeg handlet klær til meg selv også, og da vi dro innom et parfymeri, kjøpte jeg en dyr parfyme uten å tenke meg om. Ekspeditøren var så overbevisende da hun la ut om at dette var akkurat den rette duften for meg, og jeg kjente at jeg trengte noe nytt. Derfor overbeviste jeg meg selv om at jeg fortjente den.
Selvsagt hadde jeg aldri tenkt at kredittkortbruken skulle løpe løpsk og medføre problemer for meg, men som du sikkert kan forestille deg, var det nettopp det som skjedde.
Jeg lukket øynene for konsekvensene, fordi det å handle uten å tenke ga en så deilig følelse av frihet. Dessuten var jeg veldig lei av at alle pengene våre skulle gå til huset vårt bestandig.
At jeg brøt tilliten mellom Kristian og meg, ofret jeg ikke en tanke, fordi jeg tenkte at han aldri skulle få vite om det. De få gangene han spurte om jeg hadde kjøpt meg en ny genser, eller han la merke til at Marlene hadde noe nytt på seg, løy jeg og sa at jeg hadde arvet det.
Av og til vasket jeg Marlenes nye klær både én og to ganger før jeg tok det på henne, slik at det ikke skulle se så nytt ut.
Jeg fulgte ikke med på min økende gjeld, for jeg var stadig på byturer hvor jeg dro kredittkortet. Jeg gledet meg heller over at jeg kunne likestilles med de andre i barselgruppen og ikke tenke på hva tingene kostet. Jeg trodde jeg hadde kontroll på gjelden, og jeg betalte inn et lite beløp til banken hver måned.
En dag ble jeg tatt på sengen av Kristian. Normalt går han aldri går inn på min nettbank, men nå måtte han inn der for å sjekke noen betalte regninger fra tidligere, som måtte fremlegges som dokumentasjon i en forsikringssak.
Det var da han oppdaget kredittgjelden min, og på det tidspunktet var den på godt over 30 000 kroner. Han var helt rolig da han ba meg om å forklare hva dette handlet om, men jeg begynte umiddelbart å gråte og gå i forsvar.
Les også (+) Jeg drømte om den store kjærligheten
Hjelp til å rydde opp
Heldigvis ble han ikke sint. Han sa at dette var et stort tillitsbrudd og at han trodde at vi var enige om å gjøre ferdig huset før vi begynte å handle hemningsløst. Han sa også at jeg hadde et problem som jeg selv fikk ta ansvar for og at jeg var nødt til å finne en løsning på min personlige gjeld, slik at det ikke gikk ut over oss som par og husprosjektet vårt.
Jeg kjente at jeg skammet meg.
Det ble til at jeg ringte faren min, og jeg gråt da jeg fortalte hva jeg hadde gjort. Jeg trengte hjelp, og jeg sa at jeg bokstavelig talt hadde fått meg en lærepenge.
Faren min lånte meg pengene, slik at jeg heldigvis fikk betalt ned den altfor dyre kredittgjelden. Min kloke pappa ga meg slett ikke noen skjennepreken, men benyttet isteden anledningen til å snakke om økonomisk styring og planlegging og hjalp meg til å se fremover.
Selvsagt må jeg betale tilbake, men han har gjort det klart at det ikke er noen hast. Det viktigste for ham er at jeg betaler ned noe hver måned, om så bare noen hundrelapper, for å vise at jeg har tatt lærdom av feiltrinnet mitt.
Og en vesentlig forskjell er jeg slipper de skyhøye rentene som kredittkortselskapet krevde, og som gjorde at gjelden min bare vokste og vokste.
Da jeg møtte barselgruppen min neste gang, sa jeg det som det var: Kristian og jeg hadde gått igjennom økonomien vår, og fremover måtte vi prioritere oppussingen. Ingen av dem reagerte på det, så nå er vi tilbake dit vi var.
De handler av hjertens lyst, mens jeg er med og ser på alt de kjøper. Forskjellen er at jeg ikke lenger føler samme behov for å henge med på kjøpskarusellen, og at jeg heller gleder meg over at hjemmet vårt snart er ferdig oppusset.
Denne saken ble første gang publisert 28/07 2020, og sist oppdatert 27/05 2022.
