Mange ser ned på meg på grunn av valget jeg har tatt

Går du bare hjemme? I går fikk jeg dette spørsmålet nok en gang, da mannen min og jeg var på et foreldremøte for datteren vår på seks år.

– Jeg er hjemme, ja, men det er ikke «bare», svarte jeg og smilte. Da ble det mumlet at det ikke var ment slik, at det selvfølgelig er en stor jobb å passe på barn og ta vare på et hjem.

Jeg er blitt vant til at folk reagerer med undring på mitt valg. I dagens samfunn forventes det at kvinner er i fullt arbeid samtidig som de handler, lager mat, rydder, vasker, henger opp tøy, følger opp barna og trimmer selv. 

For meg fremstår dette som et masete liv. Jeg ønsker ikke å haste av gårde fra det ene til det andre og alltid føle at jeg er i tidsnød. Jeg har rett og slett innsett mine begrensninger.

Nå stortrives jeg i hverdagen som heltidsmamma og kone. Mannen min er svært fornøyd med situasjonen. Når han kommer hjem fra jobben, har jeg hatt min arbeidsdag på hjemmebane, og vi kan kose oss sammen som en familie. Vi slipper å krangle om hvem som skal gjøre hva.

Da vi traff hverandre, lå det på ingen måte i kortene at det skulle bli slik det er blitt. Jeg jobbet i møbelbutikk og elsket jobben min. Per er dataingeniør og har bestandig hatt lange arbeidsdager. Vi ble et par, flyttet sammen og fortsatte å leve hvert vårt jobbliv.

Da jeg ble gravid, kjøpte vi oss hus, som vi pusset opp. Som de fleste andre kvinner skulle jeg ha ett års permisjon etter fødselen. Per og jeg var enige om at han ikke skulle ha mer enn fire ukers pappapermisjon. Jeg ville ha det første året hjemme sammen med barnet mitt.

Det er ikke til å stikke under stol at det ville vært langt vanskeligere for Per å være borte fra jobben ett år enn det var for meg. I hans jobb må du hele tiden opp­datere deg, hvis ikke er du lett «ute» etter noen måneder. Min jobb er den samme om jeg er borte i fire år. Å selge møbler er ikke en ting som revolusjoneres.

Da jeg ble gravid med nummer to rett før jeg skulle gå tilbake i jobb igjen, ble vi enige om at jeg skulle si opp. Per og jeg diskuterte fremtiden og fant ut at det var en god, varig løsning at jeg ble mamma på heltid. Vi sparte utgiftene til barnehage, ville få kontantstøtte i noen år og kom ut av situasjonen uten å tape nevneverdig på det.

Les også (+): Ekteskapet var kjedelig og sexlivet dødt. Så fortalte mannen min hva han hadde gjort

Det rette valget

Jeg koste meg fra første stund. Da jeg ble mor til to, var det fantastisk å få følge dem fra morgen til kveld. Selvfølgelig var det slitsomt til tider, men gjennom en korttidsbarnehage fikk jeg de nødvendige timene for meg selv. I mine øyne gikk livet på skinner.

Gjennom årene har jeg sett at mange småbarnsmødre virker utrolig slitne. De kaver og stresser for å klare alt det som forventes av dem. Mange par er avhengig av to inntekter for å klare gjeld og utgifter. Jeg synes synd på dem.

Når jeg våkner om morgenen, føler jeg ro. Jeg har ikke vært nødt til å kjempe mot klokken når fireåringen nekter å få på seg klær. Stille og rolig har vi møtt en ny dag. Det har gjort barna mine rolige og avbalanserte.

Folk ynder å gå til angrep på mitt valg. De sier at barn har godt av å være i en ordentlig barnehage, de lærer jo så mye der. De påstår at det må være kjedelig og lite utfordrende for meg mentalt å gå rundt meg selv i mitt eget hjem, bare med selskap av to barn. De vet ikke hva de snakker om!

I vårt liv er det jeg som har lært barna å sitte pent ved bordet. Det er jeg som har lært dem å sykle, knytte skolisser og kle på seg selv. Eldstemann kunne til og med lese da hun begynte i første klasse på skolen. 

Belønningen er at barna og jeg har et tett og godt forhold. Fordi jeg er så mye sammen med dem, setter jeg grenser uten å ha dårlig samvittighet. Jeg ser at mødre som ser lite til barna sine, har problemer med akkurat det.

Det finnes mange gode grunner for å være i jobb. Slik situasjonen er, går jeg for eksempel glipp av pensjonspoeng. Argumentene om hvor viktig det er å realisere seg selv og få utvidet sin horisont gjennom omgang med andre voksne, skjønner jeg også. Men jeg er ikke enig. 

Fordi jeg er hjemmeværende, har jeg tid til å lese bøker. Jeg leser aviser og hører på nyhetene når jeg stryker tøy. Jeg har faktisk aldri vært så oppdatert som nå når det gjelder det som skjer i verden.

Jeg er lei av å møte mennesker som omtrent mister munn og mæle når de får svar på hva jeg jobber med. De finner en annen å prate med. Min profesjon anses ikke som interessant nok i selskapslivet. Tenk om de hadde vært mer nysgjerrige og kommet inn på verdivalgene vi gjør. Da hadde vi hatt mye å diskutere!

Jeg er stolt av det valget jeg har gjort, fordi jeg ser at både barna mine, mannen min og ikke minst meg selv er harmoniske og i balanse.

 Jeg sier ikke at jeg ikke skal ut i jobb igjen, for det regner jeg med at jeg skal når barna blir litt større. Men akkurat nå er dette riktig for oss. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.