SAMTALE I NATTEN
– Da jeg skulle ha barn , ble jeg redd for å bli like ond som mamma
– Og jeg ble gravid da jeg var 20, sier datteren.
Som barn ble jeg vekket om natten av at mamma slo meg i hodet med hårbørsten. «Ser du hva dette er?» spurte hun og gjøv nok en gang løs på meg med den «piggete» siden av børsten. «Det er børsten din», svarte jeg pliktskyldigst. Jeg visste hvorfor hun spurte. Jeg hadde lånt børsten hennes.
Med hår som nådde ned på rumpa, hadde jeg behov for en børste. En luksus som hos oss kun var mamma forunt. Jeg forsøkte å fjerne ethvert spor av å ha lånt børsten, men det hendte at ett og annet mørkt, langt hår ble sittende fast blant hennes lyse hår. Når det skjedde, ble jeg vekket og tvunget til å vaske huset på nattestid, sier Silje (36).
– Hvor gammel var du?
– Tja, jeg var kanskje 7–8 eller 8–9 år, tenker jeg. Da jeg ble eldre, lærte jeg å skjule sporene bedre. Jeg ble utspekulert. Det var nødvendig for å overleve. Min mamma skulle aldri ha fått sitt ene barn. Det høres fryktelig ut, men hun er ond!
Røpet ingenting
Moren hennes har også en god side, forteller Silje.
– I starten av livet holdt jeg fast ved det snille bildet av henne. En mamma med myk stemme, en som svarte meg med et smil. Men denne snille siden hennes var – og er – dessverre synlig i så altfor kort tid av gangen.
Hun gir et eksempel på hvordan stemningen brått kunne skifte.
– Vi kunne sitte ved middagsbordet, og så kunne hun brått hvese mot meg: «Kom deg vekk! Jeg blir kvalm av se deg.»
– Hvor var faren din når disse overgrepene skjedde?
– Pappa er snill, men konfliktsky. Jobben hans innebar dessuten at han var bortreist i lengre perioder, forsvarer hun ham.
– Når han var hjemme, forsvarte han deg da?
– Sjelden. Han er trolig også ett av mammas ofre.
– Var det ingen å varsle om hvordan du hadde det?
– Min beste venninne visste at mamma var vanskelig, men jeg fortalte henne aldri detaljer. Som at mamma sparket og slo meg. Jeg skammet meg. Barn flest har nok en tendens til å ville beskytte sine foreldre, uansett hvor slemme de er, tror Silje.
Ung og gravid
Hun deler flere eksempler på morens maktmisbruk.
– Når høytider skulle feires på skolen, for eksempel ved at vi skulle kle oss ut i nissedrakt til jul, gledet jeg meg veldig. Mamma likte å ødelegge den gleden. Om morgenen tok hun mer enn én gang fra meg nissedrakten, slik at jeg måtte møte opp i klassen uten. Det førte til at lærerne ble sure på meg. Jeg fortalte dem aldri sannheten om hvorfor jeg møtte opp uten nisse- eller luciadrakt, eller at grunnen til at jeg kom for sent var mammas utbrudd.
Siljes store, blå øyne er alvorlige, men hun feller ingen tårer under samtalen. Ordene renner derimot ut av henne. Hun har åpenbart behov for å prate, selv om hun holder følelsene i sjakk.
– Oppvokst i et hjem med bare kjøpekaker, fikk jeg tidlig lyst til å bake, forteller hun videre.
– En gang hadde jeg bakt de mest fristende kanelboller. «Vil du smake, mamma?» spurte jeg stolt som 10–11-åring. Jeg husker ennå hvordan det vakre ansiktet hennes skar seg i en stygg grimase. «Æsj», svarte hun, «tror du jeg vil spise noe som skitne du har laget?
Slik deler Silje det ene smertefulle eksemplet etter det andre.
– Jeg bestemte meg tidlig for ikke å bli som mamma, sier hun bestemt.
– Men da jeg bare 20 år gammel ble gravid, var nettopp det min største frykt: Å bli like ond som henne.
Les også (+) Jeg vet ikke om jeg klarer å se på. Det er kameraten min dette her. Men jeg har lyst på ham
Ville drepe henne
Silje hopper en del år fremover i sin fortelling.
– Barnefaren forsvant ut av bildet før Hannah ble født, deler hun.
– Jeg var veldig spent på hvordan jeg ville bli som mamma.
Hun hadde flyttet hjemmefra allerede som 17-åring.
– Pappa hjalp meg å få lån til en hybel, sier hun takknemlig. – Han forsto at jeg ikke lenger kunne bo under samme tak som mamma. Jeg jobbet hardt og tok en kortere utdannelse ved siden av.
Datteren, som nå er i tenårene, har hun oppdratt alene.
– Det var meningen å få henne, sier hun kryptisk. – Hun er et fantastisk, varmt og godt menneske. Mitt livs store kjærlighet.
De første årene som mamma var Silje livredd for at morens dårlige egenskaper skulle komme til overflaten også hos henne selv.
– Også jeg kan jo bli sint og irritert, men heldigvis er det innenfor «normale» rammer. Jeg har aldri hatt behov for å gjøre et annet menneske vondt. Med unntak av mamma ...
Når hun som liten lå sammenkrøllet på gulvet mens moren sparket og slo henne, dukket mørke tanker opp.
– Om vi hadde hatt våpen hjemme, hadde jeg skutt henne! Det høres fryktelig ut, men jeg både hatet og fryktet mamma.
Hun opplever at det å få Hannah ble hennes redning.
– Jeg har alltid hatt gode venninner, men kjærligheten mellom Hannah og meg er noe eget. Hun beriker meg. Nok til også å ha kvittet meg med hatet overfor min egen mamma.
– Hvordan er forholdet mellom deg og moren din i dag?
– Hun er den samme, både hyggelig og uhyggelig om hverandre. Jeg velger å holde meg mest mulig unna henne, mens pappa holder ut.
– Hvordan er hun som bestemor?
Først nå smiler Silje.
– Hun er utrolig nok snill mot Hannah, men de har ikke noe nært forhold. Jeg tror ikke det er mulig for mamma å etablere nærhet til andre. Hun er opptatt av fasaden og holder den prikkfri, mens hun overfor sine nærmeste er et skadedyr.
Silje har det godt med seg selv i dag, men forteller at barndommen har satt sine spor.
– Jeg sliter med en tretthetsfølelse. Jeg er konstant sliten. Psykologen min sier at det er forståelig ... På den annen side, skyter hun inn og lyser opp: – For meg tas ikke lykken for gitt. Hver nye dag med Hannah møtes med et stort smil. Barndommens smerte har gjort meg klokelig bevisst på å fylle livet med mest mulig glede.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 14/12 2020, og sist oppdatert 03/09 2021.
