SAMTALE I NATTEN
Utad var jeg en god mamma til et handikappet barn. Ingen kunne få vite sannheten
Utad var Camilla (48) en samvittighetsfull mamma til et sterkt handikappet barn. – Jeg holdt fortvilelsen skjult og døyvet følelsene med stadig flere piller, forteller hun.
– Da jeg ble gravid for 15 år siden, jublet Nils og jeg. Endelig skulle vi bli foreldre, åpner Camilla sin historie.
– Etter et veldig krevende svangerskap fikk jeg en liten gutt ved hjelp av keisersnitt, men han skrek ikke, og han ble straks fjernet fra oss.
I stedet var det den nybakte moren som skrek.
– Nils la armene rundt meg. For å dempe skriket mitt, bet jeg tennene fast i overarmen hans.
Camilla forteller at uvissheten var verst av alt. Det pene ansiktet hennes har en levende mimikk. Også de brune øynene beskriver følelsene hennes godt. Hun er åpen og ærlig, men ønsker ikke å gå noe nærmere inn på sønnens diagnose.
– Jeg vil dele hvor utfordrende det kan være å få et barn som er alvorlig handikappet. Dette er min historie. Fortellingen handler ikke om vår sønn Nicos utfordringer, men om våre, med å akseptere ham for den han er, sier hun.
Ultralydbildene de hadde tatt under svangerskapet hadde ikke vist noe som skulle gi grunn til bekymring. Men nå konkluderte legene med å gi sønnen hennes en diagnose som de sa at han selv trolig aldri ville bli bevisst.
– For oss var det en dårlig trøst. Jeg betraktet den skjønne babyen vår og lurte på hvordan livet videre skulle bli.
Pillehelvete
Da de endelig kom hjem med babyen, slet folk med å gratulere dem.
– På trilletur var det enkelte vi møtte som snudde ryggen til oss. Jeg prøvde å forstå dem, men det såret fælt.
Camilla ble hjemmeværende med sønnen.
– Å ha et sterkt handikappet barn betyr at du ikke bare er der for ham som en vanlig forelder. Han trengte tilsyn og hjelp døgnet rundt. Det tok både tid og tålmodighet å tolke signalene hans og tilrettelegge best mulig.
Hun gikk på mer enn én smell.
– Jeg ble deprimert og fikk beroligende piller av legen min. Det hjalp ingenting. Jeg slet med å sove om natten, og legen ga meg sovepiller. I starten hjalp det.
Mange og tunge løft ga henne ryggvondt.
– Legen skrev ut sterke muskelavslappende. Etter hvert ble jeg pilleavhengig. Jeg klarte meg ikke uten den daglige og nattlige rusen – skrevet ut på resept.
– Var Nils klar over dette?
– Nei, hans flukt ble å jobbe døgnet rundt. Han reiste stadig mer og vi glemte å «se hverandre».
– Tok ingen av dere opp problemene?
Hun rister på hodet.
– På den tiden levde vi som roboter. Begge prøvde å yte sitt beste, men vi var ensomme og fortvilte på hver vår kant. Vi strevde med den omstillingen det er å få et handikappet barn.
– Fikk dere tilbud om profesjonell hjelp?
– Vi var innom en psykolog, men fikk bare høre det samme som vi fikk høre fra mange andre også, at «dere takler det imponerende». Som de konkurransedrevne menneskene vi er, likte vi også å tro at det var sant. Innvendig var jeg imidlertid en nervebunt. Jeg ruset meg skamfullt i smug.
Nervebunt
Hun forteller at pillene roet følelseskaoset inni henne.
– Fungerte du som omsorgsperson?
Camilla skjærer en grimase.
– Uff, det der er fremdeles sårt altså, sukker hun brydd.
– Til mitt store hell skjedde det ingen ulykker, men som jeg skammet meg!
– Merket ikke Nils at du forandret deg?
– Det gjorde vi jo begge, slår hun enkelt fast.
– Hva med familie og venner? Eller andre som tok seg av Nico?
– Jeg tror alle var redd for å bry seg. Folk flest syntes synd på oss og tenkte at det var «normalt»at vi forandret oss.
Camilla hverken betrodde seg til noen eller oppsøkte ytterligere profesjonell hjelp.
– Heldigvis var daglige klemmer og kos nok for å hente frem smilet hos Nico, sier hun varmt.
Les også (+) – Han var utro mot alle andre enn meg
Takknemlige
– Som jeg elsker den gutten! Han både var og er en velsignet glad gutt. Heller ikke operasjonene han har vært igjennom, ser ut til å ha plaget ham, mens Nils og jeg holdt på å gå i oppløsning av bekymring og fortvilelse.
Da Nico fylte seks år, hadde hun og mannen knapt delt seng siden gutten ble født.
– Vendepunktet kom først på Nicos seksårsdag. Vi betraktet den glade gutten vår og så på hverandre med et talende blikk. Hvorfor delte ikke vi hans lykke?
Den kvelden praten de ut om absolutt alt.
– Nils la armene rundt meg og sa: «Dette skal vi klare sammen, Camilla, det lover jeg!»
Og det har de gjort.
– Jeg har ikke lenger behov for noen falsk rus frembrakt av piller, smiler hun.
– I dag vet jeg å verdsette hva livet har gitt meg! Som det at jeg har verdens beste ektemann og en sjarmør av en tenåringsgutt, som fremdeles elsker å være sammen med oss. En glede jeg neppe tror alle tenåringsforeldre nyter daglig, sier Camilla.
– Det ble en lang læreprosess, men vi har for lengst lært oss å være takknemlige for vår sønn og for hverandre, slår hun fast.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 20/10 2020, og sist oppdatert 16/06 2022.
