Mamma, hvorfor gjorde du sånn forskjell på oss?

Kjære mamma,

Jeg skriver dette til deg, mamma, som nå ikke finnes mer.  Vi to hadde aldri et godt forhold. Skal jeg være ærlig, så tror jeg ikke at du var glad i meg, selv om det var du som ga meg livet. 

Du ga meg aldri en klem, og når du ringte meg de siste årene, var det alltid fordi du ville at jeg skulle gjøre noe for deg. 

I dine øyne skulle en datter stille opp uselvisk. At hjelp kan gå begge veier, var aldri noe du forsto.

Du skal vite at jeg er lei meg for at ting ble som de ble. Helt siden jeg var liten jente, savnet jeg å bli elsket og holdt rundt, trøstet og tatt vare på. 

Du var mest opptatt av Benjamin, som var yngst og gutt. Ham tok du på fanget, og ham gjorde du alt for, også etter at han ble voksen. Hvorfor gjorde du forskjell på oss?

Det såret meg at du ikke forventet deg noe av ham og så tydelig var villig til å gjøre alt for ham, mens jeg ble sett på som et redskap for å gjøre ditt liv lettere.

«Døtre tar vare på mødrene sine. Jeg vasket huset til min mor i alle år», sa du, og forventet at jeg gjorde det samme.

To fremmede

Forskjellen på deg og meg, mamma, var at jeg ble alenemor for to barn og ikke hadde tid eller krefter til å stelle for deg også. Jeg ville være en god datter, men fant ikke overskuddet.

Vi to endte som to fremmede. Da du ble gammel og mine barn flyttet ut, var vi på et vis ferdig med hverandre. Hvis jeg i et anfall av dårlig samvittighet ringte deg for å høre om du hadde det greit, klaget du på meg og sa at jeg aldri hadde blitt den datteren du drømte om å få.

«Jeg har bare ett barn, og det er Benjamin», sa du i rene ord. Jeg klarte ikke å ta imot dette og lovet meg selv at jeg ikke skulle kontakte deg igjen, men det gjorde jeg selvfølgelig, for jeg er samvittighetsfull av natur.

Det du ikke så, var at Benjamin var en selvopptatt og egoistisk mann, som dro det han kunne ut av det forholdet dere hadde. 

Du klagde aldri på at han ikke vasket huset eller ga deg gaver, men hvis han en gang hadde måket snøen ned trappen din, fortalte du igjen og igjen hvilken fantastisk sønn han var.

Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte

Så kom telefonen fra sykehuset

Alt dette, mamma, hadde jeg med meg i bagasjen da jeg en kveld fikk en telefon fra sykehuset. Du var lagt inn etter å ha fått hjertestans i en butikk og lå tilkoblet respirator. 

De sa at det var alvorlig, og jeg forsto at du kanskje kom til å dø. Jeg hadde ikke snakket med deg på fire uker, og følte meg kvalm av egne følelser og utilstrekkelighet.

Vår historie tilsa ikke at jeg gråt i sorg over at ditt liv kanskje snar t ville være over. Nei, tårene som kom skyldtes alt det vår relasjon manglet, savnet etter å ha en mamma som var glad i meg.

Da jeg kom inn på sykehuset og så at du lå der, kjente jeg hjertet mitt slå hardt, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg visste hva andre døtre, med et godt forhold til mammaen sin, ville ha gjort. 

De ville ha grepet hånden og hvisket «Jeg er glad i deg». Jeg klarte ikke å gjøre det. Hadde jeg gjort det, ville jeg ha følt meg falsk. Sannsynligvis forsto sykepleieren hva jeg tenkte på, for hun sa: «Du trenger ikke å si noe. Bare sett deg ned og pust dypt».

Jeg tok meg selv i å fortelle henne lavt om hvor vanskelig vår relasjon var. «Det er noe i alle familier, ikke tenk på det, jeg synes ikke at du skal ha dårlig samvittighet. Du er her nå», sa hun.

Fordi jeg ikke behøvde å spille skuespill, kunne jeg sitte ved din seng og samtidig føle meg rolig. 

Benjamin var ikke der da du trakk ditt siste sukk, men det var jeg.

Jeg visste at du skulle dø, og jeg visste hva jeg måtte få sagt. Jeg vet ikke om du hørte meg, mamma, der du lå i koma tilkoblet respirator, men ordene jeg sa var: «Jeg skulle ha ønsket at alt hadde blitt annerledes. Jeg drømte hele tiden om å ha et nært forhold til deg».

Hilsen din datter