Kjære svigermor, jeg gjør så godt jeg kan!

Kjære svigermor

Du er den som alltid er kritisk til det jeg sier og gjør. 

Nå har jeg satt med ned for å skrive et brev til deg, som jeg håper at du leser godt. Jeg, svigerdatteren din, er sliten av å bli tråkket på. Faktisk er det blitt så ille at jeg i enkelte øyeblikk drømmer om å flytte herfra, fra Eirik, sønnen din, som jeg elsker. 

Fra gården, som jeg er blitt så glad i. Fra naturen, som har bergtatt meg. Fra dyrene, som jeg er blitt så glad i.

Du er det man kaller «en grepa kvinne». Du vokste opp på en gård og har vært gårdskjerring i hele ditt liv. 

Du er den damen som sylter, safter, baker brød og gjør opp slakt. Når det er jul, skal det være syv slag kaker på bordet. 

Jeg vil begynne med å si til deg at jeg har beundret deg for din kapasitet og dyktighet helt siden vi møttes første gang.

Men jeg husker også at jeg ble redd da jeg forsto hvilken mor og kone du var. Hvordan skulle jeg, byjenta, matche en kvinne som deg? 

Jeg, som vokste opp i et hjem med kjøpebakst hver jul, og der det ikke ble bakt så mye som et brød, hadde ingen erfaring med den type tilværelse jeg kom til som Eiriks kjæreste.

Det eneste jeg visste da jeg møtte ham, var at han er den store kjærligheten. Han var så trygg, solid og god at jeg umiddelbart forsto at han var mitt livs sjanse. 

Selv om jeg ikke hadde erfaring fra gårdsliv og et liv på landet, sa jeg ja til å satse på en tilværelse på hans slektsgård, som han var forpliktet til å overta og drive.

Da vi giftet oss, var jeg verdens lykkeligste. Da bodde vi i byen, og min mann jobbet i et stort landbruksfirma. Alt fungerte bra.

I feriene var vi på gården hos dere. Jeg så hvordan du stelte i stand, og jeg merket at du ville teste ut om jeg var egnet til å ta din plass en dag. Selvfølgelig falt jeg gjennom i dine øyne.

Vet du, jeg overhørte at du en kveld sa til Eirik: «Hun kan ingen ting om gårdsdrift og dette kommer ikke til å gå!» 

Så såret som jeg var da, tror jeg ikke at jeg har vært verken før eller siden. Jeg var 33 år da vi overtok gården. 

Les også (+): Mannen min fant seg en 25 år yngre kvinne, og nå skal de ha barn!

Alt jeg gjør er feil

Vi flyttet inn i hovedhuset og dere inn i kårboligen. Det var skremmende å ha deg så nær, for jeg følte at du fulgte med på alt jeg gjorde, som om du lette etter feil. 

Men jeg bet tennene sammen og bestemte meg for å vise deg. Jeg forsøkte å være interessert og lærevillig i ditt nærvær. 

De små kommentarene du ga meg, som «Kan du virkelig ikke dette?» lot jeg fare. Jeg bakte brød som ikke hevet seg og den som kom og laget et stort nummer ut av det, var deg.

Jeg stekte lammesteken grå og du ristet oppgitt på hodet. Jeg måtte gi opp å melke en ku fordi den sparket etter meg og du overtok med en arrogant mine. «Du er en byjente», sukket du.

Da jeg ble mor, forverret alt seg. Du blandet deg inn i min måte å gjøre ting på, visste alltid best.

«Du må da forstå…», begynte du tiradene dine. Når Eirik kom hjem, gråt jeg av fortvilelse.

«Hvorfor gjør hun dette mot meg?», spurte jeg ham. Han trøstet meg og sa at det bare er slik du er. «Ikke ta det tungt», bad han.

Nå har jeg bodd på gården i åtte år og ingen ting er blitt bedre. Situasjonen tærer på kreftene mine. Jeg føler at du titter meg over skulderen uansett hvor jeg er. 

Jeg har fått vite at du sukker over meg, den udugelige, overalt hvor du er, og det er blitt mer enn jeg kan bære. 

Noen ganger har jeg lyst til å pakke tingene mine og si til barna at vi må flytte. Det er din skyld at jeg føler det slik, svigermor.

Jeg håper at du forstår at dette er meg, og at du går i deg selv og ser på hva du gjør hver gang du blander deg inn i mine hverdagslige gjøremål. 

Husk at jeg gjør så godt jeg kan. Vær så snill å la det være bra nok.

Eva