DE BLÅ SIDENE
Min eksmann ga blaffen i sønnen vår, men det var jeg som fikk skyldfølelse
Da mannen min og jeg ble separert, var Emil ni år. Faren hans prioriterte sitt nye liv, og det fikk følger både for Emil og meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Da jeg og Espen flyttet sammen, ble jeg raskt gravid, og vi giftet oss i all hast.
Først etterpå innså jeg hvor lat og egoistisk han var. Innen Emil ble født, var jeg ikke lenger forelsket, men jeg ville så gjerne at forholdet skulle fungere, for Emils skyld.
Da sønnen vår var fire år, oppdaget jeg at Espen var utro. Han ba om tilgivelse.
Jeg ville ikke gi opp drømmen om å få familien til å fungere, så jeg bet tennene sammen og prøvde
å glemme. Men bare et halvår senere tok jeg ham på fersken mens han sex-chattet med en kvinne på mobilen.
Jeg ble krenket og skuffet, men han viftet det bort som en bagatell.
Forlatt for en annen
Jeg fatter ikke hvordan jeg kunne bli værende så lenge, for det ble flere slike episoder. Alle følelsene jeg stengte inne for vår sønns skyld, ga meg stresseksem og migrene.
Til slutt var det han som dro fra meg, etter å ha truffet en annen. Bare noen dager etter at han fortalte dette, hadde han pakket sakene sine og flyttet ut.
Hans nye flamme bodde i en liten toroms, og vi ble enige om at Emil skulle bo hos meg til de hadde funnet en større leilighet.
I starten kom han hjem til oss et par ganger i uken for å spise middag, slik at han fikk omgås Emil, men siden ble det lenger mellom besøkene.
Et halvår senere flyttet de, og nå var avtalen at vi skulle ha delt omsorg for Emil. Jeg håpet på det beste, for min sønns skyld. Jeg merket at han forandret seg, særlig etter hvert som han så faren sin sjeldnere. Han hadde en uro i kroppen, som om han følte at han ikke strakk til.
Det gjorde vondt i hjertet å se ham slite, og jeg gjorde alt jeg kunne for å styrke selvfølelsen hans. Senere forsto jeg at jeg ikke lyktes. Farens svik hadde vært for stort. Emil trengte pappaen sin.
Les også (+) Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bryte med pappa
Avvist
Første gang Emil skulle til farens nye leilighet, var han tydelig nervøs, særlig fordi han knapt hadde truffet farens nye samboer. Men mest av alt var han forventningsfull og ivrig.
Espen skulle komme søndag, men på fredag ringte han og sa at de skulle bort i helgen. De kom til å komme hjem sent søndag kveld, og mandagen ble veldig hektisk. Han lurte derfor på om han kunne hente Emil tirsdag isteden? Emils blikk ble helt tomt av skuffelse, men han sa ingenting. Han gikk bare inn på rommet sitt og satte seg foran PC-en.
Det endte med at han først ble hentet på onsdag. Og istedenfor å bli til søndag som avtalt, kom han hjem til meg på fredag, for faren og samboeren hadde så mange planer for helgen. Og slik fortsatte det.
Et halvt år senere tilbrakte Emil kanskje én helg i måneden hos faren, og etter hvert sluttet han å dra dit overhodet. «Pappa vil ikke ha meg der», sa han en gang med et skuldertrekk.
Jeg var grenseløst skuffet over eksen, men mest av alt hadde jeg en enorm skyldfølelse over hvem jeg valgte å få barn med. Jeg skulle så gjerne ha gitt Emil en bedre pappa.
På skråplanet
Emil var bare 12 år første gang han kom full hjem. Vi snakket ut om det, og jeg trodde han forsto at dette var uakseptabelt og ikke kunne skje igjen. Men det gjorde det, bare uker senere.
Årene som fulgte ble fryktelig vanskelige. Hver gang jeg dro en grense, trådte han over den. Etter pils fulgte sprit og hasj, og senere enda farligere stoffer. Han ble tatt av politiet flere ganger, og det kom bekymringsmeldinger fra skolen.
Som 17-åring ramlet han utfor en bro og ble liggende på sykehus hele sommeren. Jeg klarte ikke å riste av meg redselen for at det kunne ha vært et selvmordsforsøk.
Espen besøkte sønnen på sykehuset én eneste gang. At han ikke stilte opp mer, forsvarte han med at det ville ha vært å oppmuntre Emils adferd.
Jeg visste ikke min arme råd. Hva skulle jeg finne på for å redde sønnen min bort fra den destruktive veien han var inne på?
Men senere det året traff Emil en jente som han forelsket seg hodestups i. Samtidig havnet noen eldre ungdommer i omgangskretsen hans i fengsel for grove forbrytelser, og det vekket ham.
Endelig brøt han med miljøet og tok imot den hjelpen han ble tilbudt, og han startet i terapi. Den hjalp både ham og meg til å forstå at adferden hans først og fremst hadde vært et forsøk på å tiltrekke seg farens oppmerksomhet.
Det var Espen som sviktet, men det var jeg som fikk straffen og måtte ta smellene som kom. Også Espen ble innkalt til samtaler med terapeuten, og sist jeg så ham, virket han skamfull.
Om forholdet mellom Emil og faren kommer til å bedre seg etter dette, gjenstår å se, men sønnen min lever i hvert fall et helt annet liv nå, og jeg kan endelig senke skuldrene og se fremover igjen med optimisme og håp.
Les også (+) Fosterfamilien ville ikke ha meg da de ikke fikk mer penger for meg
Denne saken ble første gang publisert 07/07 2020, og sist oppdatert 07/07 2020.
