Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hva kjæresten min og venninnen min hadde gjort 

Jeg var virkelig veldig forelsket i Jon. Jeg hadde møtt ham gjennom kajakklubben, hvor han var instruktør. Vi ble raskt kjærester og bodde annenhver gang hos hverandre noen dager i uken. 

Vi var begge midt i 40-årene og skilt, så vi var nok derfor litt forsiktige med å ta steget fullt ut og flytte sammen. Det fungerte jo også fint å sees slik vi gjorde nå.

Vi hadde mange felles venner i klubben, og jeg hadde også fått med min gamle venninne Katrine. Hun og jeg hadde kjent hverandre siden vi gikk på sykepleierskolen sammen. Vi hadde vært nære i et par år, så gled det ut, men vi hadde funnet sammen igjen da vi begge ble skilt. 

Katrine var søt og morsom, og det var alltid liv der hun var. Vi var ganske ulike typer, jeg var mer rolig og innadvendt, men vi hadde det likevel alltid fint sammen og vi var ganske fortrolige.

Ble sjalu

Katrine hadde nettopp kommet ut av et langvarig forhold som hadde tæret mye på henne. Hun trengte virkelig oppmuntring og nye fellesskap. Og i klubben var det alltid noen man kunne dra på tur med, det var bare å booke en kajakk og møte opp.

Jeg gledet meg over at Katrine blomstret opp, hun ble også gladere og kom oftere i klubben. Ofte var hun med på de samme turene som Jon, han var flink til å ta med de nye ut, så de ikke skulle padle rundt alene og havne i skumle situasjoner.

Selv hadde jeg etter hvert blitt ganske god til å padle, så jeg nøyde meg med torsdagsturene for oss som var flinke. Vi kom langt av gårde på kort tid og fikk masse god mosjon.

En torsdagskveld, da vi kom tilbake fra en slik tur, så jeg Jon og Katrine foran klubbhuset. De sto ute på brygga og var i ferd med å bære inn kajakker, de gikk og pratet og tullet. Så stanset de plutselig opp, og det slo meg at de sto veldig tett. 

Jon la en arm rundt Katrine, som så lente seg inntil ham, men så fortsatte de opp mot klubbhuset.

Jeg stivnet fullstendig og mistet øyeblikkelig tråden i samtalen jeg var midt i med Else, som jeg hadde vært på tur med. Hva var det egentlig jeg hadde sett? Hva var det Jon og Katrine holdt på med? I mine øyne så det jo nesten ut som om de var kjærester. 

Men det kunne jo ikke stemme. Jon var kjæresten min, og Katrine var venninnen min. Det var jo ikke mulig.

Som et lyn fra klar himmel ble jeg truffet av en fullstendig lammende sjalusi. Så tok jeg meg sammen og skjøv det fra meg.

Såret og mistenktsom

– Hadde dere en fin tur? spurte jeg Jon da vi satt i bilen på vei hjem.

– Ja, det var bra, hun begynner å få god dreis på det, svarte Jon og fortsatte å snakke om noe annet.

Jeg ville så gjerne tro på forklaringen hans, så jeg sa til meg selv at de jo bare hadde hatt en fin opplevelse sammen. Det var vel ikke noe merkelig med det. Men torsdagen etter ble jeg likevel både såret og mistenksom da Jon igjen valgte å dra ut med Katrine i stedet for på turen sammen med meg og de andre erfarne.

– Nå må du gi deg, vi må jo få Katrine godt i gang så hun kan bli med på den raske gruppa, avfeide Jon meg da jeg spurte om det.

Og det var jo riktig at det var en god idé. Men hvorfor var han så selvoppofrende? Jon hadde mer enn noen annen vært ivrig etter å bli med på de lange torsdagsturene, som han dessuten selv hadde vært med på å arrangere.

Jeg hadde en rar følelse og var i dårlig humør da vi la ut, men jeg tvang meg selv til å legge det bort da vi først kom ut på vannet. Likevel merket Else det, og jeg betrodde meg til henne om at jeg bare var litt lei meg for at Jon så sjelden ble med på kveldsturene våre lenger.

– Tja, han har vel annet å holde på med, svarte hun og så tankefull ut.

Da jeg spurte nærmere om hva hun mente med det, lukket hun seg helt og skjøt av gårde over vannet i den flotte, oransje kajakken sin.

Ble bekymret

Hva hadde hun ment? Den dårlige stemningen i meg kom tilbake. Så da vi la til ved den lille holmen i fjorden, gikk jeg Else på klingen. Hadde hun sett noe? Visste hun noe som jeg ikke visste?

– Hvis jeg var deg, ville jeg nok følge litt med på hvem Jon drar ut og padler med, var alt hun sa. Og så fikk jeg ikke mer ut av henne.

Nå var jeg for alvor bekymret. Hva holdt Jon på med? Da jeg tenkte meg om, hadde han vært ute og padlet alene med Katrine de siste ukene. Burde jeg være bekymret for det? Følelser av mistillit og sjalusi gnagde i meg, samtidig som jeg nektet å godta dem. 

Jeg ville ikke være mistenksom og sjalu. Jeg hadde aldri vært det før, og jeg hatet den typen følelser. Men sjalusien tok fullstendig overhånd nå, uansett hvor hardt jeg kjempet imot.

Jeg var sint og innesluttet da vi kom tilbake til klubbhuset. Da Jon og Katrine blide kom bort til brygga for å ta imot meg og de andre, hadde jeg overhodet ikke lyst til å snakke med dem. Jeg sa at jeg hadde hodepine og kjørte raskt hjem alene. 

Da Jon kom hjem til meg senere på kvelden, lot jeg som om jeg sov.

Utover natten sto jeg opp for å gå på do og så at telefonen til Jon lå og blinket i mørket. Jeg gikk bort til bordet og kunne ikke unngå å se at det var Katrine som hadde skrevet til ham, og at meldingen var full av rosa hjerter. Jeg ble lys våken.

Hadde vært utro

Jeg visste jo godt at Katrine var temmelig glad i menn, og når jeg tenkte etter, visste jeg også at det ikke hadde vært uten grunn at ekskjæresten hennes hadde vært så sykelig sjalu. Hun hadde vært utro hele tiden etter at den første intense forelskelsen i Paul hadde fordampet.

Men hun og jeg var jo venninner, så ville hun virkelig også kaste seg over kjæresten min? Og Jon? Klarte han ikke å stå imot sånt? Var han virkelig så blåøyd?

Jeg tastet inn koden hans, som jeg kjente. Og da jeg – med svart samvittighet – leste alle meldingene mellom Jon og Katrine, ble det klart: De hadde en het og svært, svært lidenskapelig affære!

Det svartnet helt for meg, og jeg la meg på sofaen med et teppe over meg. Jeg ville ikke ligge inne ved siden av Jon lenger. Så dum jeg hadde vært, som hadde stått der og vinket til dem mens de padlet ut i den lune sommerkvelden. Og hvor kyniske de hadde vært. Jeg bannet, og jeg gråt meg i søvn.

Jeg våknet av at Jon pirket i meg og spurte hvorfor jeg lå på sofaen. Da jeg hadde kommet meg litt, konfronterte jeg ham og kastet ham ut av leiligheten min. Jeg ville ikke ha ham der mer, han kunne jo dra hjem til Katrine, freste jeg.

Ville gjøre det godt igjen

Jon ringte mange ganger de følgende dagene, han ville forklare og gjøre det godt igjen, men jeg ville overhodet ikke snakke med verken ham eller Katrine.

Da vi møttes i kajakklubben et par dager senere, så de begge også veldig skyldbetynget ut. Og da jeg ga etter og slapp Jon inn noen dager senere, og vi fikk snakket om det hele, angret han som en hund. Da jeg spurte hvorfor de ikke bare ble kjærester, forklarte han at så enkelt var det ikke. 

Det var jo meg han ville ha, det med Katrine var bare en flørt, det var bare spenning. Det absurde var at hun sa akkurat det samme da jeg spurte henne.

Det burde de begge to ha tenkt på før det gikk for langt, var min eneste kommentar til det. Jeg syntes de hadde oppført seg hjerteløst og kynisk, og jeg var veldig lei meg for at jeg skulle miste både kjæresten min og venninnen min på den måten.

Heldigvis støttet vennene i kajakklubben meg og var veldig snille, mange sa rett ut at den historien med Jon og Katrine var under lavmål. Men det fikk jeg dem jo ikke tilbake av. Det vi en gang hadde hatt, var ødelagt.

Til gjengjeld fikk jeg ryddet opp i livet mitt og lært at jeg i større grad kan stole på det jeg tror, det jeg ser, og det jeg føler. Det hadde jo hele tiden ligget der, rett foran nesen på meg. 

Jeg hadde bare vært altfor naiv og godtroende, men det er slutt nå.

Denne historien er basert på en virkelig hendelse med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk, journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.