Jeg ble bedratt på verst tenkelige måte

I dag har jeg endelig signert kontrakten på min nye leilighet, og jeg gleder meg til alt styret med flyttingen er over. Huset er solgt, og jeg kjenner at det skal bli godt å komme i orden i ny bolig.

Det er ikke mer enn to år siden dette huset var noe jeg ønsket meg mest av alt på jord. Sammen med min venninne Janne fra barndommen la vi inn bud på den store tomannsboligen, og da vi fikk tilslaget, dro vi rett ned på polet og kjøpte en flaske champagne.

Janne og jeg ble venninner allerede på barneskolen. Vi har fulgt hverandre tett gjennom hele livet, vi var med hverandre på ferier under oppveksten, og det er få hemmeligheter som ligger imellom oss.

Janne og jeg har vært som to stødige klipper i hverandres liv, og vi har vært der for hverandre hele veien. Det har vært svangerskap, samboerskap, brudd, oppturer og nedturer. Som to alenemødre med to barn hver satt vi i hver vår leide leilighet og drømte om å bo i enebolig.

– Tenk å la barna leke alene ute i hagen, sa Janne.

Helt tilfeldig kom vi over en tomannsbolig til salgs, og prisen var relativt lav ettersom det var en del å gjøre der. Men det satte i gang noe hos både Janne og meg. Vi lagde et budsjett, og vi dro til eiendomsmegleren og banken. 

Etter et par uker hadde vi fått tilslaget, og jubelen var stor. Jeg så aldri noen problemer knyttet til at vi skulle bo i hver vår etasje. Barna var på samme alder og lekte fint sammen.

Vi kjente hverandre veldig godt, og vi hadde aldri hatt de store kranglene. Men vi satte oss likevel ned og lagde noen retningslinjer, sammen med fordeling av arbeidsområder. Vedlikeholdet og oppgraderingen laget vi også en plan for. Vi skulle ta én ting om gangen.

Å bo i et hus var mer krevende enn vi trodde. For vi var begge opptatt av å ha det pent og ordentlig rundt oss.

Vi flyttet inn på våren, og vi oppdaget at det gikk med mye tid til å klippe plen og til vanlig vedlikehold. Vi lagde blomsterbed og satte ut store krukker med blomster. Alt for å skape et fint miljø og for å oppveie at malingen på huset var begynt å flasse av. 

Den første sommeren koste vi oss masse. Og vi samarbeidet godt, Janne og jeg. Jeg husker at jeg tenkte i mitt stille sinn at dette var den beste investeringen jeg noensinne hadde gjort.

Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending

En drømmemann?

Både Janne og jeg ønsket oss kjærester. Vi snakket mye om hvordan det ville ha vært med hver vår samboer. 

Med barnefri annenhver helg ble det derfor til at vi ofte dro ut på byen. Håpet var alltid det samme, at drømmemannen skulle dukke opp. Stort sett endte det med noen tilfeldige forhold som ikke holdt så lenge.

Men det var ikke på byen jeg møtte Tormod. Han kom innom blomsterbutikken jeg jobber i, for å kjøpe flere store buketter. 

Vi ble stående og prate mens jeg lagde i stand disse bukettene, og jeg merket at jeg lo av det han sa. 

Han fortalte at han var på oppdrag for moren sin og at hun skulle arrangere et stort selskap for faren hans. Tormod kom tilbake dagen etter og inviterte meg på en kopp kaffe på kvelden. Janne stilte opp som barnevakt, slik vi hadde avtalt å gjøre for hverandre.

Jeg fant virkelig tonen med Tormod. Vi hadde mye å prate om, og vi møttes ofte de neste ukene. Jeg var restriktiv når det gjaldt å la ham møte barna, så når de var hos faren sin, kom han til meg. 

Jeg lagde middag, og han kom med en stor blomsterbukett. Janne lusket i vinduene og var veldig spent på hvem Tormod var. Og så fort hun hadde sett ham, tikket det inn en melding om at han så veldig kjekk ut.

– Heldiggris, sa hun da vi snakket sammen etter det.

Ja, jeg følte meg heldig. For ikke bare var Tormod morsom og oppegående, han var også praktisk anlagt og kom selv med forslaget om å hjelpe oss med arbeid på huset. 

Han tok seg bryet med å skifte planker utvendig. Han reparerte, skrudde og snekret. Underveis hadde også Janne fått anledning til å bli litt kjent med ham, og hun var full av positive ord.

– Han er en drømmemann, sa hun, og jeg kjente at det varmet hjertet mitt at hun likte ham.

Jeg tenkte aldri at Janne var en trussel. Vi har alltid hatt forskjellig smak når det gjelder menn, så jeg tok hennes entusiasme som komplimenter. Dessuten nøt vi begge godt av alt Tormod gjorde med huset. 

Så kom helgen da jeg skulle ta med barna for å besøke mine gamle besteforeldre. De bor mange mil unna, så vi skulle sove over hos en kusine. Vi reiste tidlig lørdag morgen, og det var avtalt at Tormod skulle sette opp en ny trapp ned til kjelleretasjen mens vi var borte.

Les også (+): Jeg trodde han var mannen i mitt liv. Helt til en venninne ringte meg en kveld

Tok dem på fersken

Vel fremme hos mine besteforeldre rakk vi så vidt å komme inn døren og smake på mormors hjemmelagde kake før bestefar falt om på stuegulvet. Sykebilen kom, og alt ble veldig kaotisk. 

Foreldrene mine ble ringt etter, og de satte seg i bilen med én gang. Selv valgte jeg å reise derfra, fordi barna ble så urolige.

– Oldefar får hjelp på sykehuset, sa jeg trøstende.

På veien hjem fikk jeg vite at alt hadde gått bra med bestefar, men at han kom til å bli på sykehuset til dagen etter. Det overrasket meg at Tormods bil sto i oppkjørselen såpass sent på kvelden, men jeg tenkte at det sikkert hadde blitt noen problemer med snekringen og at han antageligvis holdt på ennå.

Fordi barna hadde sovnet i baksetet, bar jeg ut bagene våre fra bilen og gikk inn i huset. Jeg lyttet etter lyder. Jeg åpnet døren ned til kjelleren, som er rett innenfor vår felles inngangsdør, men der var alt avslått. 

Men inne fra Janne hørte jeg lyder. Latter og lav musikk. Jeg luktet at hun hadde laget mat. Med et bank på døren hennes åpnet jeg den opp før hun rakk å svare, og der var det ikke vanskelig å se hva som foregikk. Janne lå på sofaen, så vidt dekket av et pledd, og Tormod som satt oppreist foran henne i bar overkropp. Han tok seg en røyk.

Jeg smelte døren igjen etter meg, tok med meg bagene ut i bilen igjen og kjørte av gårde. Jeg dro hjem til foreldrene mine. Jeg fant reservenøkkelen, og jeg ringte moren min for å forklare at barna og jeg lånte kjellerstuen over natten. 

De sov over hos kusinen min for å følge opp bestefar dagen etter.

Janne ringte meg på mobilen, men var det egentlig noe å si? Tormod prøvde også å ringe, men jeg avviste ham også. Jeg har aldri vært så sint, men likevel så rolig før. 

Jeg klarte å ta dette med fatning, men det var nok fordi jeg allerede var fast bestemt på én ting. Huset skulle selges, og vennskapet mellom Janne og meg var over for alltid.

Jeg har ikke vekslet et eneste ord med Janne etter dette. Hun har sendt meldinger og mailer. Men jeg er helt ferdig med henne, for det hun har gjort, er og blir utilgivelig. Foreldrene mine har støttet meg hele tiden, og det er faren min som har hatt dialog med Janne om salget av huset. 

Nå flytter jeg og barna snart ut tingene våre derfra, men vi har heldigvis kunnet bo hos foreldrene mine i tiden etter at dette skjedde.

Jeg gleder meg til å begynne helt på nytt, og i dag er jeg bare lettet og glad over at jeg tok dem på fersken. Jeg hadde ikke vært sammen med Tormod så lenge, så han kom jeg raskt over. 

Og Janne fortjener på ingen måte vennskapet mitt. For meg har hun vært som en søster bestandig, og i min verden gjør man ikke sånne ting mot hverandre. Da tråkker man langt over streken. 

Så får man selv vurdere om det er verdt det, for etter det jeg har hørt, har ikke Janne og Tormod noe mer med hverandre å gjøre heller. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.