Det er tre år siden fødselen. Daglig kommer mannen min med stikk
Etter at jeg fikk barn er jeg ikke lenger den slanke damen mannen min forelsket seg i og giftet seg med. Nå går det knapt en dag uten at han påpeker at jeg ikke kler å være tykk.
I ungdomstiden sultet jeg meg for å være slank og attraktiv. Det krevde mye selvdisiplin. Selv om jeg fra naturens side er kraftig bygd, tillot jeg ikke meg selv å veie ett gram mer enn det som kalles idealvekt.
Når du er slank og legger vekt på utseendet, blir du populær hos det motsatte kjønn. Jeg fikk mannen jeg ønsket meg. I begynnelsen var jeg så forelsket at jeg ikke tenkte på mat. Jeg levde på luft og kjærlighet.
Det virket som om han ikke kunne få nok av meg. Han skrøt av at jeg var så slank rundt midjen. «Jeg elsker at jenter har midje», sa han ofte, og da lo jeg glad og lettet. Jeg var helt enig med ham; det var ikke særlig sexy å være tykk.
Jeg skulle ikke ha vært så selvgod. Tvert imot skulle jeg ha sett meg rundt i familien min. Kvinnene i slekten er slett ikke slanke hele livet. Etter graviditeter og barnefødsler har de stort sett ikke fått tilbake den kroppen de hadde som unge. Det må være et gen, siden det rammer alle på min mors side.
Oddgeir og jeg giftet oss. Jeg var en vakker brud, om det er lov å si slikt om seg selv. På den store dagen veide jeg 60 kilo og var nærmest tynn. Jeg likte det, følte meg som en modell.
At mannen jeg skulle si ja til, likte det han så da jeg kom opp kirkegulvet med faren min, lyste lang vei. Jeg følte meg inderlig forelsket i lang tid. Ordet slanking eksisterte ikke i mitt vokabular da.
«Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å holde deg så slank», sa søsteren min, som siden hun ble mor har slitt med minst 20 ekstra kilo. Hun mente at jeg hadde vært den heldige av oss når det gjelder kropp og vekt, og jeg samtykket.
Kiloene snek seg på
Da jeg ble gravid, sto gleden i taket, i hvert fall for min del. Oddgeir var mer forsiktig og virket lunken, men jeg tolket det som engstelse for at det skulle gå galt. «Det går nok bra», trøstet jeg. Jeg snakket mye om barnet og planla alt i detalj.
Jeg følte meg i fin form, men kiloene snek seg på. I begynnelsen var det normal vektøkning, men etter hvert gikk det i galopp. I femte måned hadde jeg lagt på meg 17 kilo, og legen sa at det er mer enn kvinner i gjennomsnitt legger på seg gjennom et helt svangerskap.
Da bestemte jeg meg for å bremse matinntaket, men det var lettere sagt enn gjort. Det var som om jeg ikke klarte å la være å proppe i meg mat og søtsaker. Jeg kunne våkne om natten og høre magen skrike etter mat. Jeg innbilte meg at det var babyens behov jeg dekket da jeg snek meg ned og åpnet døren til kjøleskapet.
Hvis andre kommenterte at jeg var stor til bare å være i femte, sjette eller syvende måned, sa jeg at jeg ventet et stort barn og at det var mye vann. Jeg diktet så jeg trodde det selv.
To dager før terminen var jeg 33 kilo tyngre enn da jeg giftet meg. Jeg følte meg som en flodhest. Men da Amund ble født, 3400 gram tung, innbilte jeg meg at det bare skulle ta noen uker å komme meg inn i olabuksene mine igjen.
Oddgeir hintet forsiktig at jeg fremdeles var så stor at han lurte på om det var et barn til inni meg. Jeg bare ba ham om å slappe av. «Dette forsvinner i en fei fordi jeg ammer», sa jeg.
Sårende små stikk
Nå er det tre år siden fødselen, og jeg er mer overvektig enn noen gang. Det er som om fettet sitter som støpt, og jeg er fortvilet og lei meg fordi mannen min minner meg på det hver eneste dag.
Jeg er ikke lenger attråverdig i hans øyne, og det gir han klart uttrykk for. Det er utrolig sårende å få små stikk flere ganger hver dag om at du ikke er slank og pen. Det at han til stadighet påpeker det, gjør at jeg blir opphengt i hva jeg ikke må spise. Det ender med at jeg spiser i det skjulte, og etterpå skammer jeg meg.
Det er som om jeg er fanget i en ond sirkel. Han sårer meg, og jeg trøstespiser. Jeg er et positivt og snilt menneske, som tar vare på alle rundt meg. Etter at jeg ble mor har jeg gjort alt jeg kan for at Oddgeir, sønnen vår og jeg skal ha det godt sammen.
Nå ser jeg at hans følelser for meg ikke stikker dypere enn utseendet. Hvorfor driver han ellers og mobber meg? Det han egentlig sier, er at jeg bare er verd å være glad i hvis jeg blir slank igjen.
Det er utrolig sårende at han ikke klarer å elske meg som jeg er. Faktisk tror jeg at det ville vært lettere å gå ned i vekt om han så meg og var glad i meg – med valkene mine.
Det utrolige er at jeg elsker Oddgeir til tross for at han er så nedlatende mot meg. Søsteren min sier at jeg burde ha kastet ham ut for lengst, men det orker jeg ikke engang å tenke på. Det eneste jeg ønsker, er at han skal gjengjelde mine følelser. Derfor kommer jeg til å fortsette å forsøke alt for å bli slank igjen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.