Kjære mannen min, hold deg unna mine foreldres arveoppgjør

Du opptrer egoistisk og grådig.

HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
Publisert

Kjære mannen min!

Jeg skulle ha ønsket at jeg ikke følte behov for å skrive dette brevet til deg, kjære ektemann, men nå er jeg så frustrert at jeg må sette ord på vår situasjon. Jeg er lei meg fordi du viser deg fra en så lite tiltalende side, Olav, nå som mine foreldre er gått bort.

Du sier at du reagerer på vegne av meg, at det er av hensyn til meg at du blander deg inn i min families arveoppgjør, men sannheten er at du bare gjør alt vanskelig og vondt, og at jeg egentlig ikke ønsker at du skal mene noe som helst om det som skjer.

Vi to har gått en lang reise sammen. Vi har vært gift i mer enn tyve år og har hatt et fint ekteskap, til tross for noen frustrasjoner og mindre bra perioder. 

Selv i vanskelige situasjoner har vi vist hverandre respekt. Det er mitt ønske at du nå viser meg respekt og lar meg avgjøre hva som er rettferdig overfor meg.

Jeg vokste opp i et trygt og godt hjem med to fantastiske foreldre. Mens det gikk fint med meg og søsteren min, hadde lillebroren vår problemer fra første stund. Han var det vi kalte sen og ble mobbet og ertet på skolen. Det sier seg selv at mamma og pappa tok spesielt godt vare på ham, og det gjorde vi storesøstrene også.

Jeg har fortalt deg denne historien, og det som skuffer meg er at du likevel kjører på om at min bror ikke bør arve mer enn søsteren min og meg. 

Saken er den at Eline og jeg allerede er vinnerne, for vi har fine liv. Jørgen, stakkar, har slitt med nerver hele livet og er uføretrygdet. Det er derfor mamma og pappa ville at han skulle få den største verdien, nemlig huset.

Les også: – Jeg var den andre kvinnen i fem år. Klart han kom til å skille seg

Du hisset deg opp unødvendig

Da du fikk høre at jeg «bare» arver halvparten av verdien av en liten fjellhytte mens min bror fikk et helt hus verdt flere millioner, hisset du deg opp og sa bestyrtet at det ikke gikk an å gjøre en så stor forskjell på sine barn. 

«Hva slags foreldre hadde du egentlig?», spurte du og sa at jeg måtte forfølge skjevdelingen rettslig. Det har seg nemlig slik at det ikke foreligger et gyldig testamente med underskrift fra vitner, bare et håndskrevet brev med fars ønsker for fremtiden.

Jeg skammet meg da du ringte til min svoger og gjorde det klart at du ikke kom til å sitte stille og se at verdiene til kona di gikk til spille. Du har ikke noe med denne avgjørelsen, kjære deg. Jeg unner min bror alt godt. Jeg er enig med far i at han er den som bør få overta huset deres. 

Du og jeg har alt vi trenger og mer til, kjære Olav. Vi trenger ikke mer. Ordet rettferdighet er ikke så sort/hvitt som du tror.

Det urettferdige i dette er at Jørgen aldri har fått et godt liv. Det er jeg som har vært den heldige av ham og meg. Et hus gjør ikke at situasjonen endrer seg. Han blir fremdeles taperen av oss. For å være helt ærlig, så synes jeg at du opptrer egoistisk og grådig, og sannheten er at jeg har sett før at du har denne negative egenskapen. Jeg liker deg ikke når du blir besatt av hva som «rettmessig er vårt».

Jeg vil at du skal tenke deg om og roe deg ned. Jeg vil at du skal trekke deg ut av situasjonen og ikke agere uten min velsignelse. 

Når alt kommer til alt, har ikke min bror barn. Altså blir det våre to barn som arver halvparten av det han eier en gang i tiden, når han går bort. Verdiene forsvinner ikke.

Men selv om de hadde gjort det, står jeg ved at du ikke har noe med mine foreldres arveoppgjør å gjøre. At jeg er kona di gir ikke deg rett til å blande seg inn med en slik styrke som du har gjort.

Vær så snill, la meg avgjøre hva som bør skje og la det fare. Husk hvor heldige vi er og hvor godt vi allerede har det.

Kona di