Jeg trodde at ekteskapet var over. Par-grepet vi tok, endret alt
Gnisten var borte og jeg ante ikke hvordan vi skulle komme oss videre. I dag kan jeg ærlig si at jeg er nyforelsket i mannen min.
Det ble så tomt i huset da de to jentene våre flyttet hjemmefra med bare tre måneders mellomrom.
De hadde fylt nesten alt i de to tiårene vi hadde hatt dem.
I de sene tenårene hadde de jo selvfølgelig ikke sittet klistret til faren sin og meg, men deres evige flying inn og ut av dørene, ofte med venninner og iblant kjærester på slep, hadde fortsatt skapt liv og glade dager i huset.
Nå var det bare virkelig tomt og stille her.
Det var en vanskelig omveltning for Tom og meg. Det var som om vi plutselig ble stående nakne overfor hverandre og måtte begynne å finne opp alt på nytt. Jeg følte mest av alt at jeg ikke kjente den mannen jeg hadde delt bord og seng med i snart 24 år, for jeg kunne ikke huske hvordan det var å være oss.
Oss to, altså uten barn.
Vi snakket ikke egentlig om det, men jeg syntes jeg kunne merke på Tom at han hadde det omtrent på samme måte. Det virket som om heller ikke han kunne finne tonen. Vi var jevnt over begge to i dårlig humør, og det skulle ikke mye til før vi begynte å småhakke på hverandre.
I starten tilskrev jeg den dårlige stemningen i huset savnet etter jentene, men etter hvert som tiden gikk, uten at ting ble bedre, måtte jeg stille meg selv spørsmålet om vi kanskje hadde nådd veis ende?
Var forholdet mellom oss dødt? Var det i virkeligheten en skilsmisse som ventet der fremme?
Jeg hadde ikke lyst til å tenke tanken. Jeg var nærmere 30 da vi møttes den gangen, så jeg hadde selvfølgelig hatt andre kjærester før Tom. Derfor visste jeg også at han var mitt livs kjærlighet. Jeg hadde aldri elsket noen som ham, og det ville jeg sikkert heller ikke komme til hvis vi gikk fra hverandre.
Her jeg sto nå, hadde jeg bare uendelig vanskelig for å finne tilbake til kjærligheten. Det var som om den gjennom årene hadde druknet i småbarnsfamiliens travle hverdag og alt som fulgte med.
Noe annet var at det så ut til at vi hadde ulike ønsker for fremtiden.
Jeg følte at Tom hadde stivnet, for han orket ikke så mye annet enn å passe jobben sin, ordne litt forskjellig i og rundt huset når han hadde fri, og ellers se på TV. Jeg ville gjerne ha litt mer fart i livet. Oppleve noe som kunne få pulsen litt opp.
Vi var bare midt i 50-årene, og for min del var det i alle fall for tidlig å sette seg ned og bare la stå til.
Før vi fikk barna, hadde Tom og jeg reist mye. Vi hadde ikke så mye penger den gangen, så vi pakket bare bilen, kastet et telt inn i bagasjerommet og dro på eventyr.
Det hadde vært noen virkelig herlige ferier med mange gode opplevelser når vi kjørte ned gjennom Europa, over til England eller opp gjennom Norge og Sverige. Den måten å reise på hadde blitt erstattet av noen kjedeligere charterreiser da Sofie og Emma kom til, rett og slett fordi det var det enkleste.
Men nå som de hadde flyttet hjemmefra, føltes det som om vi i alle de mellomliggende årene hadde glemt oss selv, og ikke lenger kunne finne tilbake til alt det som skulle holde oss sammen som par. Og nå sto vi altså her.
Jeg ante ikke hvordan vi skulle komme oss videre.
Et lite års tid etter at vi var blitt alene på slottet, døde min kjære mor. Jeg var enebarn, og dermed også enearving. Tom og jeg hadde i mellomtiden fått det litt bedre. Vi kranglet i alle fall ikke om småting lenger, men det var fortsatt denne avstanden og merkelige følelsen av fremmedhet mellom oss.
Derfor hadde jeg heller ikke helt sluppet tanken på skilsmisse.
Tanken på å flytte inn i min mors lille bungalow begynte derfor å spøke. Bare for en periode, tenkte jeg, og bare for å kjenne hvordan det føltes.
Både praktisk og økonomisk kunne det fint la seg gjøre. Huset lå et kvarter unna med sykkel fra hjemmet vårt og var for lengst nedbetalt. Det ville selvfølgelig koste noe å ha to husholdninger i stedet for én, men det kunne vi godt klare, siden vi jo ikke lenger skulle forsørge jentene våre.
Ideen festet seg mer og mer, og til slutt var jeg nødt til å si det høyt.
Da det første sjokket hadde lagt seg hos Tom, åpnet det heldigvis omsider for en dypere samtale om hvem vi var, og hva vi ville med resten av livet vårt. Det var en kolossal befrielse, og etter mye snakk fram og tilbake ble vi enige om å prøve det.
Foreløpig i en tremåneders periode. Vi skulle fortsatt være gift og fortsatt ses, men vi var enige om at det kunne være godt med litt luft. Det hadde vi begge behov for, og vi håpet også at det til slutt kunne redde ekteskapet vårt.
I starten var det veldig underlig ikke å bo sammen med Tom. Faktisk også litt skremmende. Bare det å komme hjem til et tomt hus hver dag og vite at det bare skjedde det jeg selv satte i gang.
Bare det å skulle lage mat til meg selv, å spise alene, fylle stillheten helt alene … det var mye jeg hadde romantisert i forestillingen min om hvordan det ville bli å bo for meg selv, for lett var det bestemt ikke.
Etter hvert begynte jeg likevel å føle meg vel i den nye situasjonen min.
Tom og jeg fant etter hvert også en rytme der vi så hverandre både tre og fire ganger i uken, av og til til og med fem. Noen ganger var det bare for en middag, andre ganger for en overnatting, så det var bestemt ikke fordi vi droppet hverandre. Men der samværet før hadde vært en «tvang», eller i hvert fall en selvfølge, var det nå et aktivt valg vi tok hver gang vi så hverandre.
Det lå en enorm frihet i det, og det endret alt. Vi begynte å snakke om ting vi ikke hadde snakket om på mange år.
Politikk, bøker, drømmer, følelser, tanker … ja, alt mulig mellom himmel og jord. Vi fikk også sexlivet vårt tilbake. Det hadde ellers skrantet lenge, så jeg hadde nesten glemt hvor herlig Tom var.
Det var i seg selv en fantastisk gave å få oppå alle de andre, og det brakte oss enda tettere sammen.
Når jeg ikke var sammen med Tom, begynte jeg å spille piano igjen.
Min mor hadde vært en dyktig pianist, og jeg selv noenlunde hederlig i mine unge dager, inntil jeg kom ut av det og ikke spilte på mange år. Klaveret sto fortsatt i stuen, så det var bare å kaste seg over det.
Jeg begynte også å se mer til venninnene mine, både dem som var gift, og dem som var single. Vi gikk på kino, spiste gode middager hos hverandre, dro på små utflukter. Det pusterommet jeg plutselig hadde fått, ga meg masse overskudd.
Jeg ble gladere enn jeg hadde vært på lenge.
Tom trivdes også.
I starten brukte han pusterommet sitt til å se all sporten på fjernsyn han ville, og han sa at han nøt å kunne gjøre det uten å ha en sur kone gående knurrende rundt i bakgrunnen. Det gikk likevel ikke særlig lang tid før han innså at han ikke kunne nøye seg med å sitte i sofaen, og uten meg ved roret ble han selv tvunget til å sette i gang ting hvis det skulle skje noe i livet hans.
Han begynte å spille badminton og fant den veien inn i et mannsfellesskap som raskt kom til å bety veldig mye for ham.
Han fikk særlig et nært kameratskap med en som het Anders. Jeg glemmer aldri første gang jeg inviterte ham på middag, og han sa nei fordi han «hadde en avtale med Anders».
Ironisk nok ble jeg litt såret, ja, jeg kjente kanskje til og med et snev av sjalusi. Det var jo helt idiotisk, det visste jeg godt, og heldigvis kunne jeg også le av meg selv.
Men det fine med å ha kjent det lille stikket i mellomgulvet var at jeg samtidig kjente hvor mye Tom fortsatt betydde for meg. Han var og ble en viktig person i livet mitt.
Vi nærmet oss de tre månedene vi hadde satt som prøvetid, da Tom en dag kom og inviterte meg med på en helgetur til Paris. Jeg sa selvfølgelig ja takk, men det som skjedde i Paris, kom totalt overraskende på meg.
Vi satt på en fortauskafé og nøt den lune kvelden etter en bedre middag, da Tom tok hånden min. Han begynte med å fortelle meg at han elsket meg, og at han håpet vi ble sammen til døden skilte oss ad.
«Men jeg synes vi skal fortsette å bo hver for oss», sa han så.
Jeg ble overveldet av blandede følelser. Først ble jeg såret, nok mest fordi det var han som hadde sagt det først. Men deretter ble jeg fylt av en enorm respekt.
Mannen min slo ikke bare hælene sammen og gjorde det jeg syntes var best. Han hadde tatt stilling til sitt eget liv og hadde også mot til å si hva han ville. Det elsket jeg ham for.
Men jeg forsto jo også at han ikke ville ha meg for enhver pris. Han ville ikke tilbake til det utgangspunktet der vi ble en selvfølge for hverandre.
Nå har vi nettopp passert vårt første år som ektepar med hvert vårt hjem, og vi har aldri hatt det bedre.
Vi tar ikke lenger hverandre for gitt. Vi anstrenger oss for forholdet vårt, slik vi aldri har gjort før, og det har fått det til å blomstre. Vi ses fortsatt mange ganger i uken, men vi har også alltid rett til å si nei hvis vi skal eller vil noe annet.
Et forpliktende fellesskap med masse personlig frihet, kan man vel kalle det. Og til neste sommer har vi avtalt å pakke bilen og dra på eventyr, slik vi gjorde i gamle dager.
Det gleder jeg meg til!
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
