Jeg gikk fra mannen min: «Døtrene mine har i dag den oppveksten jeg selv drømte om å få som barn»
Jeg vokste opp i en familie der det ikke fantes følelser mellom foreldrene mine. Likevel ble de sammen, for i deres kretser ble man ikke skilt. Den holdningen fikk store konsekvenser for meg.
Barna mine er levert hos faren deres, og jeg sitter her og tenker at de er heldige.
De har fornøyde foreldre som er skilt, men som likevel samarbeider og gjør sitt for at de skal få en god barndom. Min egen barndomshistorie er en helt annen.
Jeg vokste opp i en familie på fem. Utad var vi en perfekt familie. Foreldrene mine holdt sammen, og dermed mente alle at alt var bra. Det ingen la merke til, var at det absolutt ikke fantes noen form for varme i hjemmet vårt. Jeg kan for eksempel ikke huske at faren min ga moren min en klem, eller at de snakket vennlig til hverandre.
De har sikkert hatt det godt sammen en gang, men det må ha vært før jeg ble stor nok til å oppfatte stemninger.
Så langt tilbake som jeg kan huske, var moren min alltid irritert, og faren min var mutt og misfornøyd. Hver gang vi skulle gjøre noe sammen, endte det i mutring og snerring, og de kranglet høylytt.
Skilsmisse var uaktuelt
I min mors familie var skilsmisse noe helt forferdelig. Å gå fra hverandre var ikke et alternativ. Hadde man satt barn til verden og giftet seg, måtte man holde ut. Min mor delte det synet, og hun trodde at hun tok hensyn til oss ved ikke engang å vurdere å forlate en mann hun ikke lenger elsket.
Min aller beste venninne, Sara, hadde foreldre som ble skilt, og da det skjedde, fikk hun det virkelig bra. Hun syntes også det var deilig å få to hjem med to foreldre som slappet av og nøt livet i stedet for å forbli sammen og krangle konstant.
- Hvorfor blir dere ikke skilt? spurte jeg en gang min mor, etter at hun og faren min hadde kranglet i timevis.
- Gode foreldre ødelegger ikke en familie, lød svaret.
Mor og far begynte etter hvert å leve hvert sitt liv. Hvis den ene gikk på foreldremøte, gjorde den andre det ikke. Fra jeg var 13 år, sluttet de også å sove i samme seng.
Faren min flyttet rett og slett inn på gjesterommet.
Det er naivt å tro at barn ikke merker når to foreldre ikke har det godt sammen. Det var konstant en trykket atmosfære i huset, som vi led under. Det første jeg gjorde når jeg gikk inn døren, var å lodde stemningen, og den var aldri god.
Min mor ble aldri fornøyd med noe. Hun sukket og klaget hele tiden, og hun la aldri skjul på at vi barna var i veien.
Med tiden ble drømmen min å få et liv som Saras. Hun bodde hos en mor som klemte henne og ga henne kjærlighet, og som hadde fått en ny kjæreste og var glad. I helgene dro Sara hjem til faren sin, som var lykkelig nyforelsket i en annen kvinne. Rundt henne var det alltid latter og godt humør.
Den tunge stemningen hjemme hos oss gjorde meg derimot engstelig, og jeg bar på en sorg over at ingen var glade i hjemmet vårt. Så jeg forsto raskt at det å holde sammen i tykt og tynt ikke alltid er lykken.
Vokste fra hverandre
Jeg møtte Jens da vi var i midten av 20-årene. Vi forelsket oss og giftet oss, fikk våre to barn, og i mange år var vi lykkelige. Men så vokste vi fra hverandre. Jeg kan ikke beskrive det annerledes.
- Kanskje bør vi gå fra hverandre i fred og fordragelighet før vi begynner å hate hverandre, foreslo jeg en kveld, og Jens var enig.
I dag er han faktisk min aller beste venn. Han har fått en ny kone, og jeg har en kjæreste. Vi snakker sammen hver dag og unner hverandre å ha det bra. Også i vår nye hverdag er våre to felles barn det viktigste.
Mine døtre har i dag den oppveksten jeg selv drømte om å få som barn. Ja, de kommer fra et oppløst hjem, noe foreldrene mine synes er forferdelig, men de har det bra, og de trives.
- Synes du at livet mitt er mislykket? spurte jeg en dag moren min.
Ingenting til felles
Hun nølte først, så svarte hun at hun og faren min i det minste hadde klart å holde sammen. Hun ga svært tydelig uttrykk for sin mening: at jo, jeg hadde mislyktes.
- Jeg mener tvert imot at du og pappa burde ha gått fra hverandre, svarte jeg da.
Det reagerte hun ikke på, men sannheten er at de to fortsatt lever hvert sitt liv. De gir hverandre aldri en klem og har ingenting til felles bortsett fra barn og barnebarn.
Å se dem sammen gjør meg ulykkelig. Jeg tenker på all den gleden de har gått glipp av, og på den triste barndommen vi fikk, fordi det ikke fantes noen form for varme mellom dem.
Nei, å holde sammen for barnas skyld er misforstått omsorg. Noen ganger er det bare best for alle at en mor og en far kaster inn håndkleet og går fra hverandre.
Heldigvis har jeg hatt mot og omtanke nok til å innse at det også var det beste for meg og barna mine.
Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.