Jeg strittet imot da mannen foreslo at jeg skulle bli hjemmeværende – men skjebnen tvang meg til å ta et valg

Alt i meg strittet imot da mannen min foreslo at jeg skulle si opp jobben og i stedet ta det daglige ansvaret for våre to små barn. For jeg var jo en moderne kvinne som var vant til å klare meg selv økonomisk.

HISTORIER FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
Publisert

Denne fortellingen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Det tok lengre tid for Jan og meg å få barn enn vi hadde planlagt. Da vår sønn, Thomas, kom til verden, var jeg 35 år, og vi var så heldige at jeg ganske raskt ble gravid igjen. 

Viola var ønskebarn nummer to, og jeg nøt i fulle drag å være mor. Omsider hadde jeg fått den familien jeg hadde lengtet etter så lenge.

Det var derfor svært dårlig timing at Jan på samme tidspunkt ble forfremmet på jobben. Den nye jobben innebar nemlig en del reisedager hver eneste måned. 

Jeg ble straks bekymret for hvordan familielivet skulle fungere når permisjonen min med Viola var over. Jeg kom jo til å stå mye alene med to små barn, men jeg trøstet meg med at jeg i det minste hadde fått lov til å gå ned i arbeidstid de første tre månedene.

Den første morgenen jeg skulle tilbake på jobb, var hektisk. Jan hadde nettopp dratt på sin andre utenlandsreise for firmaet, og jeg sto med to gråtende barn som ikke ville slippe taket i meg i barnehagen.

- Det blir bedre, beroliget kollegaen min meg.

Utmattende

Ja, det håpet jeg sannelig. For jeg sto alene om det hele, og det endte med at barna sov inne i dobbeltsengen hele uken, så jeg kunne få bare litt nattesøvn.

Hverdagen var i det hele tatt uforutsigbar med to barn under tre år. Jeg måtte være enormt strukturert når Jan var borte. Hver dag måtte planlegges ned til minste detalj. 

Når jeg kom hjem med barna om ettermiddagen, var det ingen tid til å slappe av eller kose med barna. Det skulle ryddes opp, vaskes tøy, lages mat og gjøres klart til neste dag.

Klokken 21 om kvelden falt jeg utmattet om på dobbeltsengen ved siden av barna og følte overhodet ikke at jeg hadde hatt tid til å være sammen med dem.

Det ble ikke bedre med tiden. Jeg følte meg utmattet og stresset og klarte overhodet ikke å overskue livet mitt. Det hele raknet da Jan gjorde seg klar til å reise til Spania i fem dager.

- Jeg klarer det ikke, sa jeg og brast i gråt.

For jeg var så trøtt. Hele kroppen min protesterte ved tanken på enda en vanvittig travel uke som jeg ikke kunne overskue.

Sjokkert

-Jeg har faktisk tenkt at du kunne vurdere å si opp jobben din og bli hjemme hos barna, sa Jan da. - Vi kan klare det økonomisk, hvis vi går gjennom budsjettet.

Jeg ble så sjokkert over forslaget hans. Si opp jobben min? Jeg hadde alltid tjent mine egne penger. Tanken på ikke å ha en jobb var fullstendig fremmed for meg.

- Nei takk, sa jeg derfor besluttsomt. - Så vil jeg heller søke en deltidsjobb.

Problemet var bare at jeg ikke hadde energien til å skrive søknader, og kort tid etter grep skjebnen inn. Bedriften jeg jobbet for, måtte nedbemanne, og vi var i alt fem medarbeidere som ble sagt opp. 

Jeg var rystet, men på en sær måte også lettet. Nå fikk jeg en etterlengtet pause og hadde mer tid til barna mine, til jeg fant en deltidsjobb. 

Men det var langt fra en dans på roser å være arbeidsledig. Deltidsjobbene hang ikke på trærne, og snart var jeg tvunget til å søke heltidsjobb. Bare tanken på å jobbe på heltid igjen, til og med på en ny arbeidsplass, ødela nattesøvnen min, og plutselig fikk Jan nok.

- Du er helt kjørt ned av alle møtene du løper til på jobbsenteret. - Det fungerer jo ikke for noen av oss. Nå synes jeg du skal droppe Nav og bli hjemme hos barna. Så tjener jeg pengene.

Jeg var igjen avvisende, men Jan insisterte på at vi gikk gjennom husbudsjettet. Vi var gjennom hele mølla. Hvis jeg passet Viola hjemme til hun skulle i barnehage, ville vi få et lite tilskudd fra kommunen. Og vi kunne klare oss med én bil i stedet for to. En sær følelse av lettelse spredte seg i meg. 

Når kroppen min reagerte på denne måten, måtte det være fordi jeg hadde behov for en pause. En pause fra travelhet, stress og en evig følelse av å henge i stroppen, samtidig som jeg følte at jeg forsømte barna mine. 

Hvorfor ikke ta spranget?

- Jeg gjør det! utbrøt jeg omsider.

Bjørnetjeneste?

Det var både forståelse og undring blant venner og familie over beslutningen vår. Det var mange som roste meg for å velge et liv som hjemmeværende, mens andre nærmest rullet med øynene av meg. Spørsmålene regnet ned over meg, og et snev av tvil krøp inn under huden på meg. Gjorde jeg meg selv en bjørnetjeneste ved å gjøre meg økonomisk avhengig av mannen min?

Til tross for tvilen meldte jeg meg med skjelvende hjerte ut som aktiv jobbsøkende og hentet Viola for siste gang hos dagmamma. Nå begynte et nytt kapittel for alvor.

Det var ikke lett i begynnelsen. Det føltes ensomt og usikkert, og det var heller ikke lett å være avhengig av Jans lønn. Men når det er sagt, ble følelsene ganske raskt overskygget av den positive forandringen jeg merket hos barna. 

Det la seg en merkbar ro over dem. Det var tydelig at uroen og stresset jeg hadde kjempet med, hadde forplantet seg i dem.

Nå var det tid til å leke med byggeklosser på gulvet, danse tullete rundt i stuen, kose oss med boller og kakao, uten at jeg hele tiden måtte kikke på klokken. Det var ingen panikk når barna ble syke.

Jan kunne trygt dra på jobb eller reise bort i visshet om at barna var i gode hender hos meg.

Det er fire år siden nå at jeg ble hjemmeværende mor. Thomas har begynt på skolen, og Viola går i barnehage. Jeg har tilbrakt lenger tid hjemme enn planlagt, men jeg har virkelig nytt det og angrer ikke et sekund på beslutningen vår. Vi kan glede oss over at barna våre utvikler seg godt og er trygge og glade. Det er derfor med god samvittighet at jeg nå går i gang med å søke en deltidsjobb. 

For dette har lært meg at jeg fortsatt vil leve et liv der jeg har god tid til å være sammen med barna mine.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.