Jeg skulle bare dempe litt smerter. Nå har sju år av livet «forsvunnet»

Hvor er de siste syv årene blitt av? Uansett hvor hardt jeg forsøker å huske detaljer og få frem bilder fra livet mitt, får jeg det ikke til. Det er som om alt er forsvunnet i en slags døs – et endeløst tåkehav.

Min historie handler om leger som gir ut smertestillende medisiner altfor lett, og om en kvinne som var i en vanskelig situasjon og syntes synd på seg selv. Egentlig satt ikke hennes smerter i skulderen, men i sjelen. Burde legen ha forstått det?

Desember for snart åtte år siden: Jeg sto opp og følte meg tom og rar. Det var den samme følelsen som jeg hadde hatt i en måned etter at Roar forlot meg. Hver morgen når jeg slo opp øynene, overmannet den meg.

Det var fortvilelsen som fikk meg til å føle meg tung, slapp og energiløs. Men likevel sto jeg opp.

To barn måtte vekkes, få frokost.

«Forslått, bare»

Så gled jeg på isen og slo skulderen. Jeg dro til legen etter å ha levert barna på skolen og ringte arbeidsgiveren min og sa at jeg var syk.

«Forslått, bare», fikk jeg beskjed om på legekontoret, og da rant tårene mine igjen. Han så på meg med et bekymret blikk og sa at jeg kanskje kom til å trenge litt smertestillende medisin for å få slappe av, og jeg dro innom apoteket og hentet dem ut og dro hjem.

Jeg har bestandig vært en dame med prinsipper og klare holdninger og verdier, og en del av dette har gått på bruk av medisiner og alkohol. I mine øyne tok man ikke tabletter uten at det var strengt nødvendig.

Alt dette ble glemt av meg. At Roar ville ødelegge den fine, lille familien min, var mer enn jeg hadde tålt. Jeg hadde vært sint og grusom mot ham etter at han pakket sakene sine og flyttet ut. Det var min mening at han fortjente det.

Jeg unte ham ikke å ha barna og jeg visste at han ikke skulle få feire julen med jentene våre. Hadde han reist fra oss, fikk han ta konsekvensene.

Smertestillende ble min venn

Da jeg tok de to pillene mot smerter i skulderen, var jeg fremdeles opprørt.

Noe skjedde da de begynte å virke. Jeg følte meg deilig avslappet og hadde ikke vondt noe sted. «Tas ved smerte etter behov », hadde legen sagt til meg. Etter en uke hadde jeg brukt opp hele brettet.

«Smertene gir seg ikke. Jeg får ikke sove om natten og er helt utslitt», sa jeg ved neste legebesøk. Han så på meg, kjente på skulderen og henviste meg til en MR av den.

Med meg ut fikk jeg en enda resept. På kort tid ble de smertestillende medisinene min beste venn.

Jeg ble langtidssykmeldt og knasket morfinpreparater som sukkertøy. Ingen undersøkelser klarte å avdekke årsaken til mine fysiske smerter, som forplantet seg fra skulderen til nakken og en arm.

Revmatisme?

Jeg ble henvist til fysioterapi, men det ga ingen resultater. Det ble tatt røntgenbilde og en MR til, men ikke noe var galt. Kunne jeg ha revmatisme?

De stilte spørsmål om det også. Selv ble jeg en hjemmeværende mor, men den mammaen som før hadde rukket alt og fåRett til alt, og som var aktiv og tilstedeværende, ble tom for energi og nærmest sykelig.

Min eksmann så hva som skjedde, og da han tok initiativ til å ha jentene hos seg annenhver uke, hadde jeg ikke krefter til å nekte ham det. Jeg sov og sløvet mesteparten av tiden, og ingen forsto noen ting.

Jeg klaget på de uutholdelige smertene i skulderen og alle trodde meg. De visste hvem jeg var, tross alt, og kjente holdningene mine.

Jeg tror at jeg forsøkte å ta meg sammen når jentene mine var hos meg, men noe må ha gått galt, for etter fem år med en mor som lot det meste suse og gå, sa de at de heller ville bo hos faren sin.

Da døtrene mine flyttet ut, for bare å være hos meg annenhver helg, fikk jeg enda mer vondt. Jeg hadde da gjennom år gått gjennom en lang og utmattende prosess for å bli uføretrygdet.

Legen min forsto meg og ga meg støtte. Han fortalte meg om smerter som aldri kan påvises, som kommer etter fall og slag, og som ikke forsvinner. Det hørtes logisk ut at det var slik.

Legen som forandret alt

Det var da jeg fikk en ny, kvinnelig fastlege for to år siden, at livet mitt snudde. I stedet for å fokusere på skulderen og de fysiske smertene begynte hun å snakke med meg om livet mitt.

Jeg tok meg selv i å fortelle henne om skilsmissen, som hadde ødelagt tilværelsen min, og om jentene mine, som ikke ville bo hos meg.

«Du har et altfor stort inntak av smertestillende medisiner», sa hun og så fast på meg. «Nå skal vi ta tak i dette og få orden på livet ditt», la hun til.

Da hun skrev ut en ny dose beroligende, fikk jeg bare en fjerdedel av det jeg pleide. Hun hadde satt meg på nedtrapping. Doktor Inger reddet livet mitt. Etter ett år hadde jeg sluttet å putte i meg morfin.

Det var ingen lett vei å gå. Etter fire måneder med nedtrapping innså både hun og jeg at jeg måtte på avrusning. Men jeg klarte det.

Fordi jeg tenkte på jentene mine og ønsket å få tilbake meg selv og et ordentlig liv, kan jeg i dag med ett hundre prosent sikkerhet si at jeg er blitt frisk. Når jeg nå ser tilbake, er jeg ikke i tvil om at det var sorgen og fortvilelsen som var min smerte. Jeg skulle ikke ha fått smertestillende medisiner men blitt tilbudt terapi.

Det er mitt håp at historien min kan forhindre at andre mister år av livet sitt fordi den mest lettvinte vei velges. Å bli avhengig av morfinpreparater er så trist at jeg ikke unner noen å oppleve det.

I dag har jeg et godt forhold til både barna mine og Roar. Jeg har begynt å jobbe igjen og føler meg sterk og glad. Inger er fremdeles fastlegen min. Hun burde ha fått en medalje fra NAV. Bare tenk på hva en ufør koster samfunnet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Jeg valgte kjær­ligheten, men mistet familien min