Jeg hadde aldri trodd at søsteren min sto bak
Det var helt klart noe som foregikk i hjemmet til vår syke og glemsomme mor.
– Vet dere hva som skjer? Jo, alle kontantene blir borte. Vi tar ut noen tusenlapper for at mor skal ha penger til mat og drosjer, og så forsvinner de bare. Er det ikke forferdelig?
Det var min yngre søster, Ellen, som satt og sa dette i et selskap hos vår tante. Alle som var der, ble sjokkert. Da jeg bekreftet at både gullsmykker, gullring, søljer og mange tusen kroner var blitt borte, ble vi sittende og spekulere på hvem det kunne være som stjal.
«Det kan være hjemmesykepleien, naboen eller vaskehjelpen», sa jeg, og Ellen nikket og sa at hun var sikker på at det måtte være vaskehjelpen.
«Hun er innvandrer og sliter med å få endene til å møtes, det vet jeg», la hun til.
Jeg beskriver noe som skjedde for ett år siden. Min mamma, som fremdeles lever og ennå får bo i sitt eget hjem selv om hun er dårlig til bens og har begynnende demens, var blitt alene.
Pappa døde året før av et massivt hjerneinfarkt. Fordi hun er en gammeldags dame, insisterte hun på å ha kontanter hjemme til enhver tid.
«Dere kan ikke bestemme hva jeg gjør med egne penger», sa hun.
Ellen og jeg var enig i at hun måtte få det som hun ville, og derfor kjørte vi henne i banken én gang i uken for at hun skulle kunne ta ut den summen hun mente var ok. Jeg så mange ganger at mor puttet flere tusenlapper i pengeboken.
«Trenger du så mye?» spurte jeg, og da så hun strengt på meg.
«Dette har ikke du noe med», sa hun. Så jeg blandet meg ikke inn.
Selv om jeg så at min mor visnet fysisk og merket at hun også begynte å rote litt, lot jeg henne få holde på slik hun ville. Det var for seks måneder siden at jeg merket at ting var blitt borte. Mor og jeg var bedt til den ene søsteren hennes i et selskap og hun ville pynte seg.
Fant aldri smykket
«Du må hente det store gullsmykket mitt, og ringen og øredobbene som hører til», beordret hun meg. Jeg fikk vite hvor smykkene lå og gikk og lette, men fant bare øredobbene.
«Jeg finner ikke smykket», ropte jeg. I mitt stille sinn tenkte jeg at hun hadde forlagt det et sted.
«Det dukker helt sikkert opp», sa jeg, og fant frem noe annet hun kunne bruke i stedet.
Jeg tenkte ikke mer på arvesmykket til mor, som sikkert var verdt 20 000–30 000 kroner. At det lå hjemme hos henne et sted, regnet jeg som helt sikkert. Da jeg nevnte for Ellen at jeg hadde lett etter det, sa hun til meg at mor sikkert hadde gjemt det på et så lurt sted at hun ikke klarte å huske hvor det var selv engang. Vi lo av dette, begge to.
Omtrent to måneder senere begynte jeg å reagere på at mor aldri hadde penger i vesken sin.
«Men du tok jo ut flere tusen kroner for to dager siden. Du har ikke vært noe sted, hvor er pengene?» konfronterte jeg henne.
Hun sa at jeg ikke måtte blande meg inn i hva hun brukte penger på. Jeg luftet min fortvilelse til søsteren min. En ettermiddag ringte Ellen og sa: «Du har rett, Lise, her er det noen som stjeler penger! Mor tok ut 3000 kroner i banken forleden, og det er ikke så mye som en hundrelapp igjen.»
Jeg ble en mistenksom datter som lette etter en gjerningsmann, og da Ellen påpekte at vaskehjelpen hos mamma hadde det nødvendige motivet, nemlig pengemangel, hoppet jeg på.
Jeg dro til mor for å være til stede når hun vasket leiligheten én gang i uken. Hun var alltid søt, vennlig og flink.
Det endte med at jeg ga henne sparken fordi jeg ble overbevist om at hun hadde stjålet. Den unge trebarnsmoren hadde tårer i øynene da jeg sa at hun ikke fikk jobbe mer for mor.
«Du skjønner, jeg trenger pengene», sa hun. Jeg så på dette som en slags innrømmelse.
Så kom 17. mai, og mor ville ha på seg bunaden. «Hvor har du sølvet?» spurte jeg. Hun sa at de lå i kommodeskuffen på soverommet og jeg gikk dit, men der var det bare noen papirer og et tomt, lite smykkeskrin.
«Jeg finner dem ikke», ropte jeg inn i stuen, og i samme sekund husket jeg gullsmykket. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Hvem av menneskene rundt mamma var så iskald at de klarte å stjele fra henne?
Jeg slo alarm, og den som engasjerte seg mest og med høyest røst var Ellen.
«Dette går da virkelig ikke an, dette bør vi politianmelde», sa hun.
Jeg var i tvil, mente at vi først måtte lete gjennom hele huset etter det vi trodde var borte. Da vi forsto at verdigjenstander for en stor sum var forsvunnet, begynte vi å mistenke hjemmehjelpen.
Ellen minnet om andre historier der offentlig ansatte hadde opptrådt som utro og uærlige tjenere, og fordi jeg ikke klarte å mistro noen andre, støttet jeg henne. Overalt hvor vi var, laget Ellen et stort drama rundt tyveriene hos mor. Jeg gikk i banken og fant ut at hun hadde tatt ut uhorvelig mye penger siden pappa døde. Så mye at sparekontoen begynte å bli tom.
Den geniale ideen dukket opp i hodet mitt en kveld etter at jeg hadde lagt meg. Jeg hadde sett på en krimserie på Netflix at noen hadde hengt opp et skjult kamera i en leilighet for å se på hva som skjedde i den, og jeg ble henrykt ved tanken om å finne ut hvem det var som forsynte seg min mors midler.
Neste dag fant jeg en nettbutikk som solgte det jeg var ute etter, og uten å fortelle Ellen noe som helst, bestilte jeg et lite videokamera, som lett kunne skjules.
Det er viktig for meg å få sagt at jeg ikke hadde noen baktanker da jeg ikke informerte søsteren min om hva jeg gjorde. Tanken var å avsløre tyven og melde fra til henne med én gang. Ikke engang mor fikk vite hva jeg gjorde da jeg festet det lille kameraet på en stuelampe med krystallprismer hengende ned. Vi hadde vært i banken tidligere på dagen, og jeg satte kameraet på og gikk.
To dager etter hentet jeg kameraet ned igjen. Da oppdaget jeg at mors veske var robbet igjen. «Har du hatt besøk?» spurte jeg.
«Nei, bare hjemmehjelpen», svarte hun, og jeg kjørte hjem til meg selv. Det føltes som om det var storm i magen min da jeg satte dataminnebrikken inn i PC-en.
Den store avsløringen
Det var kjedelig i begynnelsen og bildet var dårlig. Det jeg så, var at mor satt i stolen sin lenge, og ingen ting skjedde. I timevis satt jeg og så, uten at det var noe å reagere på.
Så, plutselig, hørte jeg at noen kom inn i stuen hennes. «Hei, mor», ble det sagt, og at det var Ellen som snakket, var det ingen tvil om. Jeg så ryggen på min egen søster, og jeg så at hendene hennes grep mors veske.
«Mor, vi har en avtale», sa hun. Mamma svarte: «Jeg sier ingen ting til Lise.»
Bare minutter senere forsvant min elskede søster, og moren min ble sittende alene igjen. Hun, som hadde sendt mistanken i alle andre retninger, var tyven. Hun, som gjorde et stort nummer ut av alt som ble borte hos mor, var den som tok.
Jeg var i sjokk. Hva skulle jeg gjøre? Selv om Ellen og jeg alltid har vært veldig ulike, har jeg vært glad i henne. Selv om hun har hatt mange krumspring i mange retninger, har jeg bestandig støttet henne. Men den kvelden dro jeg til mor. Jeg fortalte henne hva jeg hadde sett på filmen. Hun begynte å gråte og sa at Ellen hadde spille- og kredittkortgjeld.
«Hvis hun ikke får gjort opp for seg, mister de huset, og hvis Odd får vite det, reiser han fra henne», sa mor.
Odd er min svoger og altså min søsters ektemann. Mor trodde at det var Ellen som hadde stjålet smykkene og søljene også.
«Men det får du ikke si til henne», ga hun meg beskjed om.
Jeg dro til søsteren min og konfronterte henne med filmen, og det som skjedde var at hun full av raseri jagde meg på dør.
«Det er ulovlig å filme mennesker uten at de vet om det, vet du ikke det? Jeg kan anmelde deg for dette», hylte hun.
Vi har ikke snakket sammen siden. Jeg har ikke anmeldt forholdet på vegne av mor. Det har ingen ting for seg fordi mor selv ga henne pengene.
Det som ryster meg, er Ellens manipulerende adferd. Hun har beskyldt hederlige mennesker for noe hun visste at de ikke hadde gjort. Det har gått opp for meg at jeg har en utilregnelig søster, som ikke skyr noen midler for å få tak i penger.
Ingen rundt oss vet hva jeg har funnet ut. Det kjennes rett og slett flaut å ha en søster som stjeler fra sin egen mamma. Forrige uke sørget jeg for at vaskehjelpen jeg sparket, igjen får vaske hos mor. Hun ble så glad at hun gråt da jeg ringte henne. En offentlig verge er nå satt til å ivareta mors økonomiske interesser.
At jeg noen gang vil snakke med Ellen igjen, har jeg ingen tro på. Du svindler ikke folk, spesielt ikke dine aller nærmeste.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
