Jeg gledet meg til ny jobb. Helt til jeg møtte sjefen

Å reise seg igjen når du har ligget nede psykisk i lang tid, er alt annet enn lett. Jeg har to døtre å ta vare på og har slitt på arbeidsplassen i mange år nå. Det er mer enn jeg klarer å bære. Hadde jeg visst hva det ville medføre å gå videre med saken min, ville jeg kanskje i stedet bitt tennene sammen og holdt ut trakasseringen.

Jeg bor i en liten by, og her har jeg bodd i hele mitt voksne liv. Døtrene har vennene sine her, og jeg kan ikke tenke meg å bo et annet sted, til tross for alle problemene jeg har slitt med.

Jeg forteller min historie for å vise hvor vanskelig det er å komme seg ut av en mobbesak på arbeidsplassen. Selv om jeg fikk medhold og det ble slått fast at lederen min trakasserte meg, har saken gjort yrkeslivet mitt nærmest umulig. 

Historien brukes mot meg, og jeg får aldri lagt den bak meg.

Jeg hadde gått hjemme med små barn i et par år da jeg søkte på en stilling i hjemkommunen. Det var utlyst én fast jobb og ett vikariat, og jeg søkte den faste stillingen. Jeg var inne til tre intervjuer og visste at jeg hadde gode muligheter til å få jobben. Med min utdannelse var jeg mer enn kvalifisert.

Gjennom en bekjent fikk jeg høre at jeg hadde fått jobben, men jeg hørte ikke noe fra arbeidsgiveren. Da det hadde gått en uke, tok jeg mot til meg og ringte. Jeg spurte om det var ansatt noen i stillingen jeg hadde søkt.

«Du har fått jobben, men siden vi ikke har hørt fra deg før, trodde vi ikke at du var interessert», var svaret jeg fikk. Jeg sa at jeg mer enn gjerne ville ha jobben, og vi ble enige om et møte den påfølgende dagen. 

Uken etter begynte jeg i den nye stillingen. Der og da tenkte jeg ikke mer over at lederen ikke hadde ringt for å meddele at jeg var innstilt som nummer én til jobben. Jeg var bare glad jeg hadde fått den.

Første arbeidsdag møtte både jeg og damen som har fått vikarstillingen. Det viste seg at vikaren var en god venninne av vår nye sjef. Mens vikaren fikk tett opplæring og mange arbeidsoppgaver, ble jeg satt på et kontor med en instruksjonsbok.

«Les, og du vil se hva som forventes av deg», sa sjefen med et smil.

Jeg var blitt lovet opplæring og hjelp i prøvetiden, men ble sittende og streve alene. Da det hadde gått to uker og jeg ikke hadde fått innføring, spurte jeg lederen om ikke jeg også kunne få hjelp til å komme i gang.

Da ga hun meg en bunke ark som skulle stiftes sammen. «Dette klarer du vel», sa hun syrlig. Dagen etter kom hun inn til meg og spurte: «Synes du at jeg er kvalm mot deg?» Da svarte jeg ja. Jeg klarte ikke å la være.

Les også: (+) Mannen min bodde hos den andre kvinnen i ett år. Så kom han krypende tilbake

Så skjønte jeg hva som foregikk

Plutselig var det som om det gikk opp for meg hva som var i ferd med å skje. Sjefen min ville vise alle andre at de hadde gitt fast ansettelse til feil person. Målet var å få meg ut i løpet av prøvetiden og sette inn venninnen, som var vikar, i stillingen.

Jeg kontaktet fagforeningen og fortalte om mine opplevelser. Det viste seg at tre personer før meg hadde sluttet i stillingen på grunn av bråk i avdelingen. De tok meg på alvor og satte i gang en opprydningsaksjon. Konsulenter ble leid inn for å se på de mellommenneskelige forholdene og arbeidssituasjonen til hver enkelt.

Det kom frem at mange hadde reagert på lederens måte å være på overfor underordnede, og det ble innkalt til et møte, der alle ble anmodet om å være åpne og ærlige. Problemet var at ingen våget å klage på henne mens hun var til stede, så det var bare jeg som klaget og uttrykte frustrasjon og fortvilelse. Møtet endte med å handle om meg.

Da jeg hadde sagt mitt, reiste lederen seg opp og sa at jeg tok feil og at jeg var ondsinnet. Den innleide konsulenten stoppet henne og møtet ble avbrutt.

Jeg fikk et panikkanfall og legen sykmeldte meg i fire uker. Etter det har jeg slitt med nervene. Jeg fikk det for meg at jeg ikke dugde til noe.

Men jeg karet meg tilbake til jobben. Jeg ble satt til å utføre andre oppgaver og var innstilt på å gå videre. 

Men så kom den gamle sjefen inn til meg til stadighet, plukket på småting og fant på unødige arbeidsoppgaver. Jeg følte det som om lederen var ute etter å psyke meg ut.

Til slutt var det så vanskelig at jeg gikk til bedriftshelse­tjenesten. Der tok de meg på alvor. De snakket med avdelingslederen, som tydelig følte seg presset. Hun skrev et brev om hvor flink og pliktoppfyllende jeg var, og la det frem som en dokumentasjon på at hun ikke hadde noe imot meg. 

De andre mente at hun la seg flat, og ba meg om å legge saken død. Det gikk jeg med på. Hun sluttet likevel ikke å plage meg. Hun begynte å ringe meg hjem om kvelden for å fortelle at hun satte pris på meg, for så neste dag å komme med forskjellige spydige kommentarer. Jeg ble nervøs av henne og endte som sykmeldt igjen. Jeg innså at jeg ikke kunne jobbe i samme avdeling som henne.

Lederen sluttet i stillingen, og jeg fikk være vikar i en annen stilling. Der var jeg i to år og stortrivdes. Jeg fikk gode tilbakemeldinger og nøt å ha det godt på arbeidsplassen. 

Dessverre fikk jeg ikke være lenge i himmelen. Da de to årsvikariatene var over, fikk jeg beskjed om at de ikke visste hvor jeg skulle være.

Den uavklarte situasjonen gjorde meg veldig usikker. Da jeg etter uker i uvisshet tok kontakt med fagforeningen, og de tok tak i saken, ble bråket med ekssjefen min hentet frem fra glemselen.

Jeg ble spurt om jeg var villig til å ta en kompetansetest for at det skulle bli lettere å finne en passende jobb til meg. Det sa jeg ja til. 

Les også (+): Jeg har ingen skrupler og lyver om alt for å finne drømmemannen

Kunne ikke leve av lønna

Testen slo positivt ut for meg. Men det var ikke ledig stilling til meg innenfor mitt fagområde, og jeg ble til slutt tilbudt halv stilling og 50% studier med 75% lønn. Som enslig forsørger klarer jeg ikke å leve på så lite. Derfor måtte jeg si nei takk.

Fagforeningen sa at de hadde gjort sitt. De anbefalte meg å godta det jeg var blitt tilbudt. Jeg avslo og endte opp med enda et nytt vikariat. Og sånn har det fortsatt, med stadige henvisninger til det jeg har vært gjennom.  Det virker som om de andre har bestemt seg for å mene at jeg er en bråkmaker, en som aldri er fornøyd.

Men det er ikke sant, jeg hater bråk og uro og ønsker bare å gjøre en god jobb.

Nå føler jeg meg helt utslitt av alle vanskelighetene. 

Jeg mener at jeg har krav på et fast sted å være og en skikkelig arbeidsavtale. Er det umulig å få til, ser jeg ingen annen utvei enn å gå rettens vei. Altfor mye er blitt sagt og gjort i min sak, og det virker som om det ikke er mulig å komme videre uten at vonde ting hentes frem.

Jeg vil gå videre med blanke ark. Jeg ønsker at de gir meg en sjanse til å vise hvem jeg er, og hva jeg kan. Er det for mye forlangt? 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.