Jeg gjorde en stor feil, jeg tok min svigerdatters parti
Da sønnen min ville skilles, valgte jeg min svigerdatter.
Atle var bare 11 år da hans far, min ektemann, døde. Jeg lovet meg selv at gutten min skulle få all min tid og oppmerksomhet frem til han ble voksen.
Tiden etter at han mistet faren, ble vanskelig for Atle. Han ble nervøs og urolig og hadde angst for å miste meg. Vi hadde utallige samtaler om sykdom og død på kveldene. «Mammaen din er frisk og sterk, og vi to skal ta godt vare på hverandre», forsikret jeg gang på gang den gråtende gutten.
Da Atle var 22 år, ble han kjæreste med Berit. Jeg likte den blide jenta med én gang.
Hun var rolig, avbalansert, og vi fikk god kontakt. De virket forelsket og lykkelige, og selv om de var unge, fortsatte de å holde sammen. Jeg våget ikke å mase om ekteskap, men håpet at det måtte bli de to.
Ønsket mitt gikk i oppfyllelse. De giftet seg og fikk to barn. Hele tiden hadde vi en fin og nær kontakt. Vi bodde dessuten bare en liten spasertur fra hverandre. Berit og jeg trivdes sammen. Hun var veldig inkluderende og inviterte meg stadig på søndagsmiddager.
Hun spurte om jeg ville bli med og gå kveldsturer, og om jeg hadde lyst til å komme og bake sammen med henne og etterpå dele en flaske vin. Jeg følte meg så vel sammen med Berit, og jeg var sjeleglad for den flotte svigerdatteren min.
Etter nærmere ti års ekteskap kom det helt uforberedt på meg at forholdet mellom Atle og Berit hanglet. Jeg hadde ikke merket at noe var annerledes mellom dem, og Atle hadde heller ikke sagt noe.
Derfor ble jeg sjokkert da de begge en kveld kom uten barna for å fortelle at de skulle skilles. Forklaringen de ga, var den klassiske: De hadde vokst fra hverandre.
Barna skulle bo hos Berit, og Atle skulle ha vanlig samværsrett. I min fortvilelse spurte jeg om de hadde prøvd å redde ekteskapet, om det var noen mulighet for at et år med separasjon kunne bidra til at de kom sammen igjen, og om det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe dem.
Men alt var allerede bestemt, og Atle hadde funnet en ny leilighet, ikke langt fra Berit og barna.
Det ble en trist tid for oss alle. Jeg var mye på besøk hos Berit, og jeg merket at hun ikke ønsket å snakke om Atle. Hun snakket heller om barna og jobben.
Så kom sannheten på bordet
Sannheten var det Atle som kom med. Et par måneder etter at han hadde flyttet ut, innrømmet han at han hadde møtt en annen, og at det hadde hanglet mellom ham og Berit gjennom lengre tid. Begge hadde hatt ønske om å bryte ut, men så hadde bare tiden gått uten at de hadde grepet tak i det.
Jeg regnet med at dette snakket om at begge ville skilles, bare var unnskyldninger, noe Atle sa for å rettferdiggjøre seg selv, og jeg syntes svært synd på Berit. Jeg var snar til å ta turen bort til henne for å fortelle hva jeg mente om Atles umoral.
Jeg la ut i det vide og det brede om hva jeg syntes om utroskap og den slags. All min sympati gikk til Berit. Atles nye kjæreste, Inga, ønsket jeg ikke å ha noe med å gjøre.
Det hjalp ikke at Berit sa hun var ferdig med Atle og ikke bar nag til ham. Jeg syntes jeg skyldte henne å holde Inga på avstand. «Det er bare deg jeg ønsker å ha som svigerdatter», sa jeg til henne.
Hun var jo også moren til barnebarna mine, derfor var vi i familie, Berit og jeg. Jeg var bare negativ når Atle brakte Inga på bane. Jeg lukket ørene når noen forsøkte å snakke om henne.
Jeg ga henne sågar skylden for Atles utroskap og sa flere ganger at hadde det ikke vært for dette «skrekkelige kvinnemennesket», ville antagelig Atle vært gift med Berit fremdeles.
Slik var innstillingen min i over ett år etter bruddet. Jeg besøkte Berit flittig i denne tiden og så lite til Atle. Han var stormende forelsket og forsøkte iherdig å få meg til å skifte mening.
«Du må da kunne gi Inga en sjanse, mor. Det er stor skam at du forhåndsdømmer henne slik som du gjør», sa han sint. «Ikke tale om», svarte jeg.
Det var sykdom som forandret det hele. Plutselig en dag fikk jeg kink i ryggen og hadde så sterke smerter at jeg ikke visste hvordan jeg skulle bære meg ad. I tillegg fikk jeg kastet over meg en influensa og ble sengeliggende. Jeg burde ha vært oppe og gått, men klarte det ikke. Ikke engang mat klarte jeg å ordne med selv, jeg var totalt utslått.
Jeg ringte Atle for å be ham om hjelp, men han var utenbys. Jeg ringte Berit, men der var det ingen som tok telefonen. Jeg ringte flere av venninnene mine også, men fikk ikke tak i noen. Atle var bekymret og ringte meg tilbake.
Og før jeg fikk sukk for meg, sa han at Inga ville komme bort. Jeg rakk ikke å protestere før han la på. Jeg ringte ham tilbake, men da var det opptatt hele tiden. Så der lå jeg, svett og med intense smerter, og gruet til dette «uhyret» av en kvinne skulle dukke opp.
Plutselig hørte jeg et forsiktig «hallo» fra entreen. En ung kvinne kom stille inn, presenterte seg som Inga og sa at Atle hadde bedt henne om å hjelpe meg.
Jeg var både irritert og sint over at hun fikk se meg ligge slik, men samtidig trengte jeg hjelp. Sulten var jeg også, og smertene var nærmest uutholdelige. Jeg kunne ikke bare jage henne på dør.
Først da hun kom bort til meg og hilste ordentlig, fikk jeg vite at hun var sykepleier. Jeg hadde jo lukket ørene for alle opplysninger om henne. Måten hun tok i kroppen min på, vitnet om omsorg og at hun visste hva hun gjorde. Og før hun hjalp meg med å komme ut i bilen så vi fikk kjørt til kiropraktor, hadde hun også klart å få i meg et par brødskiver.
Inga fantes ikke skremmende, slik jeg hadde innbilt meg. Hun pratet om alt og ingenting og behandlet meg med respekt.
Etter at jeg var ferdig hos kiropraktoren og følte meg litt bedre, kjørte hun innom både apoteket og butikken, handlet for meg og sørget for at jeg kom meg hjem og under dynen.
Og hun lovet å komme innom etter noen timer. Hun hadde fri den dagen, så tiden hennes skulle jeg ikke tenke på.
Les også (+) Han gikk fra meg da datteren vår ble født. Nå sto han her og trodde han kunne være en del av familien
Det store vendepunktet
Det ble vendepunktet. Inga kom, og hun tok seg tid til både å hjelpe meg og prate med meg. Vi snakket om Atle, om barna, og jeg innrømmet at jeg hadde tatt skilsmissen veldig tungt. Jeg la ikke skjul på at jeg var skuffet over at Atle hadde bedratt Berit, og jeg fortalte at jeg fortsatt hadde et godt forhold til svigerdatteren min.
«Berit traff en ny mann omtrent samtidig som Atle traff meg», fortalte hun. Ingen hadde hatt lyst til å fortelle meg om det. Atle og Berit hadde vært utro mot hverandre, derfor var faktisk ingen av dem noe bedre enn den andre, fikk jeg vite.
«Jeg ville aldri innledet et forhold til en lykkelig gift mann», sa Inga. «Men Atle var på vei ut av ekteskapet da han traff meg.»
Det Inga sa, fikk meg til å forandre innstilling. Noen brikker falt på plass også, for jeg hadde lagt merke til at Berit var annerledes enn tidligere, og at hun innimellom ikke var så gjestfri som hun pleide.
Mitt møte med Inga var utelukkende positivt, og jeg ser at Atle har det godt sammen med henne. Da jeg ble bedre i ryggen, bestemte jeg meg for å snakke ut med Berit. Jeg spurte rett ut hva slags forhold hun forventet å ha til meg nå som hun og Atle var skilt, og jeg fikk klare svar tilbake.
Hun forklarte at hun var sammen med en ny mann, og at hun var blitt godt kjent med hans familie og på sikt ville flytte sammen med ham. Hun innrømmet også at hun hadde dårlig samvittighet overfor meg.
«Men alt er ikke som før, og det må vi begynne å forholde oss til», sa hun. «Atle og jeg er skilt, og vi lever hvert vårt liv. Du og jeg kommer alltid til å være gode venner, men jeg vil helst at du heretter skal betrakte Inga som svigerdatteren din. Hun er en fin person og er snill og flink med barna mine.»
Jeg klarte å slippe taket og la Berit gå videre med livet sitt. Hun har giftet seg på nytt og fått en ny svigermor. Atle og Inga venter barn, og jeg gleder meg til å bli bestemor igjen.
Det var vanskelig å innse at tiden med Berit var over, og jeg forsøkte å tviholde på fortiden litt for lenge, det ser jeg klart nå.
Berit og jeg møtes når det faller naturlig, og da er det alltid en god tone mellom oss. Men det er Inga som er svigerdatteren min nå, og hun har fått en stor plass i hjertet mitt.
