Han sa vi ikke trengte samboerkontrakt, han elsket meg jo...

Jeg forteller min ­historie til skrekk og advarsel for alle godtroende kvinner. Jeg er sint og bitter på eks­samboeren min. Jeg mener bestemt at han har lurt meg, og at alt han sa og gjorde var en del av en kynisk plan.

Jeg er sykepleier, jobber på sykehjem og nå bor jeg i en liten leilighet som jeg leier. Mitt nye hjem er enkelt inn­redet, og det er rett og slett fordi jeg ikke har råd til å­kjøpe flere møbler og ting.

Jeg var 30 år da jeg møtte Arve. Vårt forhold startet vennskapelig og utviklet seg raskt til et kjærlighetsforhold. Jeg var klar for å etablere meg og stifte familie, og Arve var mannen jeg ville satse på. Han virket så stødig og ordentlig, og han delte mine ønsker om en felles fremtid.

Alle likte Arve. Både familien og vennene mine kom godt overens med ham. Han var en positiv fyr, og han gjorde meg lykkelig. Jeg svevde som på en rosa sky. Jeg kunne gjort hva som helst for den mannen.

Jeg er en byjente. Trikken, kinoen, butikkene, teatret, alt det har vært en naturlig del av min oppvekst. Som voksen har jeg likt å gå på kaffebar sammen med venn­inner. 

Søndag formiddag har vi gjerne gått turer i omegnen, for så å avslutte med en prat og en kopp kaffe. Det urbane livet har alltid fenget meg.

Etter at Arve kom inn i livet mitt, var jeg så forelsket at alt han sa føltes riktig. Hans ønsker ble også mine. Da han snakket om å flytte tilbake til hjembygda, syntes jeg at det hørtes romantisk ut. Drømmen var å kjøpe et gammelt hus der, som vi kunne pusse opp.

Familien min var skeptisk til at jeg, som alltid har vært så glad i bylivet, skulle flytte til et lite sted langt borte, men de aksepterte til slutt mitt valg. 

«Det er en tid for alt. Når jeg får barn, ønsker jeg ikke at de skal vokse opp med asfalt rundt seg på alle kanter», sa jeg og trodde det nesten selv.

Så døde Arves gamle onkel, og Arve og broren var arvinger. Arve betalte ut broren med en liten sum, så var huset hans. Jeg syntes vi var kjempeheldige som fikk et slikt utgangspunkt.

Huset var i så dårlig forfatning at vi en stund vurderte om det heller ville lønne seg å rive og så bygge helt nytt. Vi bestemte oss likevel for å restaurere. Arve er snekker selv, så han jobbet sent og tidlig med å gjøre det i stand. 

Jeg så med glede og forventning frem til hvor flott vårt nye, felles hjem skulle bli. Trygg på min nye fremtid solgte jeg leiligheten min i byen. 

Pengene jeg tjente på salget, ble brukt til maling, litt materialer, en ekstra bil, noen møbler og ellers annet forbruk. De store summene tok Arve seg av. Og fordi han gjorde det, var det jeg som handlet all maten og betalte strømregningene og husleien i huset vi leide mens vi bygde om.

Min far uttrykte skepsis over måten vi fordelte utgiftene på. Han så at jeg ikke ville komme godt ut av det hvis forholdet mot formodning skulle ta slutt. Huset var Arves arv, og han kunne vise kvitteringer på at han hadde betalt alt det som kostet mest, og som økte verdien på huset. 

Da pappa sa til meg at jeg måtte sørge for å opprette samboerkontrakt for å sikre meg, blåste jeg først av ham. 

Så fint som Arve og jeg hadde det sammen, var det ingen fare, mente jeg. Tross alt skulle vi gifte oss med én gang huset sto ferdig. Men etter å ha fått høre utallige ganger at jeg var naiv som ikke sørget for kontrakt likevel, tok jeg det opp med Arve.

«Kjære jenta mi. Vi skal gifte oss snart og trenger ikke å bruke tid, krefter og penger på et slikt papir», sa han da. Det var bevis godt nok for meg på at han elsket meg, og at huset ville bli vårt felleseie.

Les også (+): Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å bli som mine rike venner

Så kom sjokket

Jeg forsto lite av det som skjedde etterpå. Jeg kunne ikke fatte at en mann som den ene uken snakket om bryllup, uken etter ville at det skulle være slutt mellom oss. Men jeg hadde ikke noe annet valg enn å flytte ut. 

To måneder etter at jeg flyttet tilbake til byen, fikk jeg høre at han hadde fått ny samboer. 

Damen var en bekjent av Arve, og gjennom felles venner fikk jeg vite at han alltid har vært betatt av henne. Det gikk opp for meg at de hadde hatt et forhold over tid, bak min rygg. Jeg var rett og slett blitt ført bak lyset. Han hadde bedratt og utnyttet meg.

Jeg var tydeligvis god forretning for Arve. Han tjente gode penger på å lure meg trill rundt. Det er flaut å erkjenne hvor naiv jeg var, og jeg er sint på meg selv for at jeg ikke hørte på faren min.

Når to mennesker som ikke er gift skal bygge opp et hjem sammen, er det nødvendig med samboerkontrakt. Husk at løpende utgifter ikke regnes som en verdi hvis forholdet tar slutt. 

Sørg for å betale de store utgiftene i stedet, og få kvittering på det. Slikt er menn flinkere til enn kvinner. Mens vi kjøper gardinene og maten, tar gutta baderomsinnredningen eller materialene. Det du legger i et hus, øker verdien på huset og forblir en verdi, og det må vi ikke glemme.

Pengene jeg hadde, er tapt. Det eneste jeg fikk med meg ut av forholdet, var møblene jeg hadde kjøpt, en nedslitt bil og noen få tusen kroner.

Nå forsøker jeg å gå videre i livet, uten at bitterheten tar overhånd. Jeg forakter menn­esker som Arve, folk som kynisk bruker andre som et redskap til egen velferd. Han fortjener ikke at jeg sørger eller tenker på ham. 

Nå er jeg mest sint på meg selv fordi jeg var så blåøyd og dum. Aldri mer. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.