Jeg forlot familien og flyttet på hotell med elskeren

Jeg har funnet ut at vi kanskje må flytte fra bygården jeg er født og oppvokst i. Fra leiligheten jeg overtok etter mormor, fra naboskapet med foreldrene mine, fra alt som alltid har fremstått som trygge rammer. Her bor jeg sammen med min mann Andreas og de to døtrene våre som nå er ni og ti år.

Men bygården, som nå er totalrenovert utvendig, er en daglig påminnelse om tiden da vi ble rammet av ulykkelige opplevelser, for å si det sånn.

Vi giftet oss midt i 20-årene. Da var vår eldste datter, Lena, ett år gammel, og Beate var på vei. 

Noen travle år fulgte med småbarn og full jobb. Kravene som måtte innfris, sto i kø, både privat og på jobb. Det var dessuten ingen ende på alt vi ønsket å gjøre med leiligheten, som var på fire rom og faktisk ikke så veldig nedslitt.

Men Andreas mente at ny kjøkkeninnredning og nytt bad måtte på plass. Deretter satte vi i gang med nye gulv, og nye innredningsløsninger skaffet vi oss også.

Før vi visste ordet av det, hadde vi pådratt oss gjeld på en i utgangspunktet gjeldfri leilighet som min mor, enebarnet, lot gå i arv videre til meg, hennes eneste barn.

Lånene medførte at vi måtte jobbe mye, og det gikk mest utover Andreas, som var en streber. 

Han ville ha ny bil, nye møbler, ekte kunst på veggene og eksklusivt tregulv. Denne ekstravagansen ble imidlertid en strek i regningen for meg. 

Min plan hadde vært å spare penger til den dagen vi var i stand til å gjøre opp for oss, bare på den måten ville vi klare å skape en trygg fremtid for oss, mente jeg.

Nå var det ikke mulig å spare. Andreas tok opp forbrukslån både her og der. Eller han skaffet seg kredittkort under innkjøpsrundene.

Sakte, men sikkert gled vi fra hverandre. Andreas var alltid sliten. Lørdagskveldene med rødvin og god mat da vi satt og oppsummerte uken og snakket om barna våre, opphørte. Kinokveldene også.

Interessante samtaler og hyggestunder ble det slutt på. Det fantes ikke energi til annet enn å jobbe, pusse opp eller krangle om penger.

Nå skulle nye sykler til oss voksne kjøpes. Siste skrik på sykkelfronten var kravene fra Andreas, det betydde en prislapp på nærmere 40 000 kroner. Vi sto steilt imot hverandre, men Andreas gikk av med seieren ved hjelp av enda et kredittkort.

Det virket som om han ikke brydde seg om annet enn å holde fasaden plettfri. Hva som skjedde innenfor husets fire vegger, ga han blaffen i.

Da jeg konfronterte ham med at det var syv måneder siden vi hadde hatt sex, snudde han bare ryggen gryntende til meg. Jeg tidde. Og lå søvnløs i mange timer. Hva var vitsen med dette ekteskapet som ikke gir meg annet enn bekymringer, tenkte jeg.

Les også (+) Mamma kommer til å få sjokk når jeg sier hvem jeg har et forhold til

Et vanvittig begjær

Så startet renoveringen av bygården. Både utvendig, og innvendige oppganger. Det ene firmaet etter det andre dukket opp. Taksteiner ble skiftet, vinduene også. En dag da jeg kom hastende med jentene fra barnehagen, sto en av arbeiderne i vår oppgang. 

Galant holdt han døren oppe for meg, ikke nok med det, han hjalp meg opp trappene med handleposene og begge barna. Jeg forsto at han ikke var norsk, han snakket engelsk og het Julian, sa han.

Neste dag var Julian igjen på pletten; gangene skulle flislegges, det var Julians jobb. Og nok en gang geleidet han meg opp til leiligheten vår med barna. 

Noe skjedde mellom oss. En gnist ble tent, og det gikk ikke lang tid før det var full fyr. Hver kveld tok jeg en løpetur. Til Andreas sa jeg at jeg løp i parkene i nærheten. I virkeligheten brukte jeg tiden sammen med Julian.

Han bodde i et brakke­anlegg sammen med de andre som jobbet på prosjektet, vi kunne derfor ikke møtes der. Jeg skal ikke gå i detaljer, men bare si at vi ble oppfinnsomme. Det ble et forhold som besto av et gjensidig begjær. 

Jeg telte timene til møtene våre, jeg nynnet lykkelig de ettermiddagene jeg skulle møte Julian.

En dag fikk jeg en hentydning om at kollegene hans visste om forholdet vårt. En lang plystrelyd fulgte da Julian for n’te gang eskorterte jentene og meg gjennom ytterdøren og opp trappene.

Jeg ble ikke skremt, heller glad. Egentlig hadde jeg lyst til at hele verden skulle vite om det jeg trodde var vår kjærlighet. Jeg trodde nesten ikke det var sant at jeg igjen skulle få oppleve slik lykkerus.

Vi ble mer og mer dristige. En sykmeldingsperiode for meg gjorde at Julian kunne ta «kaffepausene» hjemme hos oss. Jeg var nå total skruppelløs. 

Min uføretrygdede mor gjennomskuet det påståtte vennskapet med Julian og var mildt sagt sjokkert. Jeg blånektet, men hun sa irritert at «det lyser lang vei hva dere egentlig holder på med».

Andreas brast i gråt da han fikk vite om utroskapen. Det vil si, jeg nektet ikke da han konfronterte meg med mistankene.

Da tilløpet til drama startet, forlot jeg ham der og da. Som et lite barn holdt han meg fast i kåpekanten da jeg annonserte at jeg ikke var utro.

– Hvordan kan man være utro mot noe som ikke lenger finnes? spurte jeg og telte samtidig på fingrene hvor mange måneder det var siden vårt seksualliv hadde opphørt. – 14 måneder, triumferte jeg, og gikk.

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Et nytt problem

Jeg forlot ham og de to døtrene våre og tok inn på hotell sammen med Julian med avslått telefon. 

Jeg, datter, kone og mor, hadde mistet siste rest av sunn fornuft. Jeg kan ikke skylde på annet enn at jeg var sultefôret på oppmerksomhet og kjærlighet. Over meg hang også gjelden som var stiftet, og som jeg forgjeves hadde forsøkt å unngå.

Det er kanskje ingen god unnskyldning, snarere en forklaring på det som skjedde. Men fornuften vendte tilbake, og innen renoveringen var sluttført, var mitt vanvittige forhold til Julian over.

Andreas gråt av lettelse, tafatt og klosset forsøkte han å gjenoppta samlivet. Jeg kan ikke si annet enn at det gikk seg til, på et slags vis. 

Men nå startet de virkelige problemene. Andreas fnyste av renoveringen som var utført. Han deltok på møter der reklamasjon var tema. Bedragere var et av begrepene han brukte, kjeltringer et annet.

Politianmeldelse luftet han også, men egentlig handlet det om bagateller som straks ble rettet opp. Sinnet hans fortsatte likevel. Han irriterte seg over de flislagte trappene og varmen i gulvene.

Hver eneste dag må barna og jeg høre på den bitende kritikken rettet mot renoveringen og håndverkerne som utførte den. Det var alt fra påståtte skjevt plasserte taksteiner til trappetrinn.

– Mamma, utbrøt min eldste datter en dag. – De skulle aldri ha lagt de nye flisene i oppgangen, pappa er jo sint hele tiden.

Utroskapen nevner han aldri med et ord. Men det er selvfølgelig det dette handler om. Derfor tenker jeg at vi bør selge leiligheten og flytte herfra. Vi kan ikke leve slik.

Vi er tilbake der vi var før utroskapen. Etter en periode med mer nærhet, har avstanden igjen sneket seg inn. Vi har ikke noe ekteskapelig samliv. 

De travle oppussingsårene er erstattet med en sint ektemann og far som bruker all sin energi på å klage. 

I tillegg er forholdet til foreldrene mine blitt anstrengt etter alt dramaet. Det er nok best for alle parter å begynne på nytt.

Og gjør vi det, har jeg tro på at vi med tidens hjelp vil finne tilbake til hverandre på en god måte. Jeg skal i hvert fall gjøre hva jeg kan for at det skal skje.