Dette er det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv

Kjære fantastiske datter,

Det kjennes som om hjertet mitt er i ferd med å briste. 

Det å lukke døren for deg, Helene, var så vondt at jeg fremdeles sitter og skjelver, selv om det nå er åtte timer siden du ringte på.

«Kan jeg komme inn?», spurte du og jeg så at du var ruset. Hele deg så forferdelig sliten ut.

Jeg er mammaen din, men jeg ble hard i stemmen, nesten sint.

Jeg sa at du ikke kunne komme inn fordi du var tydelig påvirket.

«Skjønner du ikke at du ikke er velkommen hvis du fortsetter med dette», fortsatte jeg.  «Kom tilbake når du er nykter», sa jeg, og sendte deg av gårde. Så lukket jeg døren og gikk inn.

Fra kjøkkenvinduet så jeg at du gikk ned trappen. I et minutt og to sto du og slet med å tenne en sigarett. 

Så ruslet du bortover, ustø på bena. En stemme inni meg sa at jeg måtte skynde meg, løpe etter deg, si at du selvfølgelig kunne få komme hjem likevel.

Sterke krefter i meg ønsket å ta deg i armene mine, få meg til å pakke deg inn i et teppe mens badekaret ble fylt, slik jeg har gjort så utallig mange ganger før. 

Den snille stemmen ville at jeg skulle stikke til deg litt penger, gi deg mat. Men jeg gjorde det ikke. 

Fornuften vant denne gangen. Jeg gjorde det behandleren din sa. Du får ikke komme hjem når du er påvirket. 

Skal jeg være stolt nå? Jeg er ikke det, men jeg håper og tror at det jeg har gjort, kan få deg til å forstå alvoret. 

Det er min drøm at det går opp for deg hvilket elendig liv du velger når du sier ja til rusen. Det er slutt på tiden da du får komme hjem, hvile ut, få mat, penger og klesvask.

Nå må du klare deg selv der du er.

Les også (+) Mamma kommer til å få sjokk når jeg sier hvem jeg har et forhold til

Det verste jeg har gjort

Å slå hånden av deg er det verste jeg noen gang har gjort. 

Jeg vil at du skal vite at jeg gjør det i kjærlighet til deg, den datteren jeg elsker høyere enn meg selv. 

Hvis noe tilstøter deg nå, kommer jeg til å klandre meg selv resten av livet. Men på den andre siden ser jeg at dette bruddet og denne avvisningen må til. 

Du har hatt det for lett. Du har vært narkoman og samtidig en bortskjemt ungdom. Jeg vet ikke hvorfor akkurat du havnet i dette grusomme miljøet som du vanker i.

Natt etter natt har jeg ligget og grublet og tenkt på om det kan være min skyld. Jeg fostret deg opp alene, kanskje var det savnet av en far som gjorde deg mottagelig og sårbar? 

Men det skal du vite, Helene, at jeg har gjort det beste jeg kan. Ditt liv har vært det viktigste i mitt liv.

Nå er det fem år siden jeg oppdaget at du brukte narkotika. I like lang tid har du gått inn og ut av institusjoner. Du sier at du vil leve et vanlig liv, men hver gang du er tilbake i byen vår, får du tilbakefall. 

Jeg har problemer med å tro på at du skal klare å bli frisk.

Hvis du visste hva det gjør med en mamma å se barnet sitt så nedkjørt som du er. Hvis du visste hvor mange tårer jeg har grått og hvor store sorger jeg har båret på grunn av deg. Det er mange.

Nå er jeg i det hjemmet som har vært vårt i alle år, og det er varmt og godt i stua.

Jeg lurer på hvordan du har det, om du fryser, om noe kan tilstøte deg. «Hold fast i avgjørelsen», sier jeg til meg selv. 

Jeg håper så inderlig at du en dag blir frisk nok til å se at min lukkede dør er gjort i den største og dypeste kjærlighet.

Din mamma